If you're going to San Francisco...

... be sure to wear, some flowers in your hear - synger Scott McKenzie. Det han egentlig skulle syngt var at man burde ta med seg ullgenseren til San Francisco, eller en jakke.. og muligens et skjerf og en lue, og kanskje noen hansker? The coldest winter I ever spent was a summer in San Francisco, skal Mark Twain ha sagt, og det hadde han temmelig rett i.

Å komme fra ørkenhete og tropenetter hvor graderstokken kryper opp og over 40 grader, gjør det å ankomme vestkysten og San Francisco en kald og frossen opplevelse. Vi hadde lite klær med oss, og ca. ingen varme klær. Kuldegufs og morgentåke fra havet gjorde sitt for at vi nesten følte at vi hadde dukket opp i Nord-Norge en tidlig februarmorgen. Heldigvis er byen såpass flott at den tok tankene våre over på noe annet.

I mine øyne er byen en slags blanding mellom en europeisk storby og New York - historiske, victorianske hus innimellom store skyskrapere, med en veldig fargerik og bohem befolkning. Byen startet som en fiskelandsby, blusset opp i gullrushet på 1800-tallet, har blitt ristet av jordskjelv og svidd av branner, blitt en magnet for kunstnere og poeter, og huser nå en svært flerkulturell befolkning. Byen som er kjent for sin sommertåke, uteliggere og hippier er bygget på 43 høyder, og en av de få store byene i USA hvor det er best å klare seg uten bil.












Det første vi gjorde da vi ankom byen var derfor å kjøre over byens stoltet og ikon - Golden Gate Bridge, før vi måtte levere fra oss bilen som hadde brakt oss hit helt fra Chicago. Den flotte, røde hengebroen var verdens største da den ble bygget på 30-tallet, og den tittelen holdt den helt fram til 60-tallet. Den flotteste utsikten over broen og mot San Francisco får man oppe på Marin Headlands på nordsiden av byen.



Tiden vår i byen brukte vi på å vandre rundt, noe som i mine øyne er det beste måte å oppleve enhver by (så og si). Selve bykjernen er ganske kompakt, og man kan fint gå rundt til de fleste stedene. Avstandene kan derimot se kortere ut på kartene enn de er i virkeligheten, da de ekstreme bakkene byen er full av ikke er avbildet på kartene. Det bratteste veien vi gikk på hadde en helling på 24 %, haha. Den aller bratteste skal visstnok ha hele 31,5 % helling! Bilene som står parkerte i disse gatene ser ut som de kan tippe over hvert øyeblikk, og lårene får i alle fall kjørt seg når man er på byvandring i denne byen.






















Mens vi snakker om gater kan jeg jo nevne Lombard Street, som omtales som "den mest svingete gaten i verden", i tillegg til å være temmelig bratt. På ett kvartal har veien hele 8 hårnålssvinger!




En morsom oppdagelse var da vi fant en liten flokk med små, grønne pappegøyer i trærne i Lombard Street. Det kunne ved første øyekast se ut som det var tamme pappegøyer som hadde rømt fra et åpent vindu - men neida. San Francisco har faktisk en liten stamme med ville pappegøyer!



Vi hadde planlagt å dra over til Alcatraz (navnet betyr faktisk pelikan på spansk), og jeg hadde spesielt lyst siden jeg har vært i byen to ganger tidligere uten å hatt muligheten til å dra dit. Men det viste seg at man må bestille billetter flere måneder i forveien.. Drar man ned til Fishermans Wharf får man i alle fall en ganske fin utsikt ut til den gamle fengselsøya. På Pier 39 kan man også spise, shoppe og se på sjøløver - men de hadde tydeligvis tatt turen et annet sted da vi var der. Ikke en eneste sjøløve var å se! I stedet var det en fyr som stod på scenen og hamret en lang spiker inn i hodet gjennom nesen, og gikk på knuste vinflasker..


















En av de mest klassiske utsiktene i San Francisco er fra Alamo Square, hvor noen av de vakreste husene i byen befinner seg, "The Painted Ladies" som de kalles. De fleste husker sikkert et lite klipp av utsikten fra starten av serien "Under samme tak" eller "Full House" som den het på engelsk, haha.






 

Chinatown i SF er den eldste i USA, og den største Chinatown utenfor Asia. Her kan man late som man plutselig tok en liten omvei til Østen.





Dersom man blir lei av å gå har man mange forskjellige offentlige transportmuligheter i byen. Metroen og moderne busser går over alt, historiske og fargerike streetcars går nede langs kysten og så har man muligheten til å ta de berømte Cable Cars som byen er kjent for. Før fantes det flere titalls ruter rundt i byen, men i dag er bare 3 av disse fortsatt i bruk. Trikkene ble oppfunnet og tatt i bruk etter at hest og vogn-ulykkene stadig ble fler i byen mot slutten av 1800-tallet. Man trengte et transportmiddel som både var trygt, behagelig og kunne komme seg opp og ned byens bratte bakker. Trikkene blir faktisk dratt av en kabel som går under bakken i en viss fart hele tiden. Ganske fascinerende system i grunn, og gøy at det fortsatt er i bruk.






Ellers har byen mange attraksjoner og sights å by på, men vi var alle slitne etter tre uker på veien, og til stadighet ganske nedkjølte på grunn av temperaturen. Vi brukte derfor litt tid på å slappe av på restauranter og kafeer, og bare se på livet. Ganske godt å ta beina i bruk etter å ha vært avhengige av bil såpass lenge.

Siste kvelden fant jeg tilfeldigvis også ut at hotellet vi bodde på var hjemsøkt! ... I akkurat samme etasje som vi bodde i! Mildt sagt creepy, men merket heldigvis ikke noe til det selv, haha. Hotel Opal var på andre måter veldig bra, og det siste vi gjorde før skyssen hentet oss til flyplassen var å delta på en kjeks, ost og vin-soiree helt gratis, på vegne av hotellet. Trivelig stuffs!


Deretter var vi på vei vestover igjen - til Florida!

Pacific Coast Highway

Etter LA var planen å kjøre opp til San Francisco. Jeg har lest en del om hvor flott folk mener Highway 1 er, veien som går langs havet omtrent hele veien nordover, så vi bestemte oss for å bruke et par dager på å kjøre den oppover i stedet for å stresse opp langs interstaten. Det var et meget godt valg, og vi fikk oppleve en herlig strekke av USA's vestkyst.

Første ettermiddagen/kvelden forsvant litt i stresset med å finne seg et sted å overnatte den kvelden. Det viste seg at hele Los Angeles kjørte nordover den lørdagen, og absolutt alt av overnattingssteder var opptatt. Vi forlot vakre Malibu, og ankom Santa Barbara i håp om å finne et sted der vi kunne sove. Helt håpløst. Koselig by da, spesielt den palmedekte strandpromenaden. Vi fortsatte nordover, og stoppet innom hundretusenvis av overnattingssteder underveis. Vi var innom danske lille Solvang, men der var det også fullt. Buellton, fullt. Da vi ankom Lompoc, nesten 20 mil unna Santa Barbara, fant vi derimot det eneste rommet som var ledig langs hele vestkysten, og sukket tilfreds til tross for den intense røyklukten og bare en seng på deling..

Neste dag begynte derimot eventyret! Fra San Luis Obispo via Big Sur til San Francisco ligger den beste strekken av Highway 1. Små idylliske strandbyer lå som perler på en snor langs kysten med pastellfargede hus, små palmetrær og pelikaner flyvende ovenfor. Vi gjorde et stop i Oceano, like utenfor Pismo Beach, med sine svære sanddyner som lignet en isolert del av Sahara. Vi parkerte og gikk litt rundt på stranden, hvor biler med svære campingvogner kjørte rundt på sanden. Surfere prøvde seg med mer eller mindre hell på de store bølgene i vannet, og vi holdt på å fryse ihjel. Det var så kaldt! Jeg måtte sette meg ned i sanden, som heldigvis var oppvarmet av solen.. How to survive denne kalde havluften liksom, etter et par uker i ørkenen? Det kom til å bli en liten utfordring..





















Utenfor byen dukket en original togvogn-diner opp! Rock & Roll Diner het den, og var skikkelig kul innvendig med små båser til alle og en liten jukebox på hvert bord. Jeg bestilte en tacosalat og fikk den servert oppi et gigantisk tacoskjell!





Shell Beach var også kjempeidyllisk, så vi stoppet og satte oss på en benk med utsikt ut over havet og et fugleberg fullt av pelikaner. En lokal kar som luftet hunden kom bort til meg og begynte å prate, og fortalte at han hadde sett hvaler ute i havet. Coolness! Jeg fikk også øye på de, og så på hvordan de kastet halefinnen opp i luften og slo den ned i vannet igjen - sikkert for å svimeslå fiskestimene rundt. Det viste seg også at det var spekkhoggere vi så på! Bare synd de var så langt ute.















Morro Bay var også en koselig liten by, hvor utsikten domineres av et stort fuglefjell ute i havet. Her kjøpte vi hjemmelagde cookies, og tok med oss for å spise på en eller annen strand. Da den første og beste stranden dukket opp gikk vi ut for å sette oss og slappe litt av i solen. Haha, vi holdt på å blåse fullstendig bort. Jeg angret veldig på at jeg ikke hadde tatt med meg noen varme klær på denne ferien.. Fint var det da, og vi ble nesten angrepet av en hel familie ekorn som var svært nysgjerrige på hva vi hadde i posen vår.







Siden det begynte å bli sent på dagen valgte vi å bypasse Hearst Castle og heller bruke mer tid rundt Big Sur, synd vi ikke hadde tid til begge. Men fikk i alle fall sett det enorme palasset til aviskongen William Randolph Hearst ruve på åsryggen i det fjerne mens vi kjørte forbi.

Vi gjorde derimot et stopp hos elefantselene like bortenfor i Piedras Blancas. Selene begynte å komme dit på 90-tallet, og nå huser stranden en hel koloni av de gigantiske dyrene. Først var det bare de lokale som visste om stedet, men nå har det til og med fått en parkeringsplass. Disse dyrene holdt på å bli utryddet på 1800-tallet, men nå begynner populasjonen å vokse igjen - heldigvis. De var noen morsomme skapninger! De fleste lå i klynger i sanden og slappet av. Noen av de snorket så mye at den lange "elefant-nesen" ristet, haha! Andre småknuffet på hverandre, og noen lå i vannet.







Etter dette forsvant småbyene, og vi nærmet oss Big Sur med sin flotte og dramatiske natur som dominerte bilturen. Vi kjørte lenger og lenger opp, med de frodige Santa Lucia-fjellene som strakte seg oppover på høyresiden, og hvite klipper rett ned i Stillehavet på venstresiden. Havtåken kom og gikk langs hele ruten, og skapte en spennende atmosfære rundt oss. Det hele var utrolig nydelig. Vi møtte utallige Mustanger med toppen nede langs veien, og det måtte jo være den perfekte bilen å kjøre denne ruten med. Da får man virkelig nyte utsikten både foran, bak, på siden - og over seg.





















Vi ankom så sivilisasjonen igjen, kjørte gjennom koselige lille Carmel med røyk kommende opp av pipene på de søte, steinhyttene - og ankom Monterey, hvor vi slo leir for kvelden. Vi fikk faktisk rom på det første stedet vi spurte! Ikke verst. Monterey var hovedstaten i California under det spansk-mexicanske styret, før California ble en del av USA på 1800-tallet.

Siste dagen på veien kjørte vi videre til Santa Cruz, hvor vi utforsket fornøyelsesparken på beach boardwalken før vi dro videre. Vi var der så tidlig at karusellene ikke hadde åpnet enda.. Litt synd. Men jeg fikk jo teste de ut i 2003 da jeg var her med en venninne og familien hennes. Parken er den eldste i California, og domineres av den gamle berg og dalbanen Giant Dipper fra 1924. Et historisk (og noe skranglete, men gøy!) ikon.







Det siste (store - bokstavelig talt) stoppet før den siste vakre strekken inn til San Francisco gjorde vi i Big Basin Redwood State Park (på verdens smaleste og mest svingete vei). Dette skog-reservatet ligger i Santa Cruz-fjellene og huser noen av de største, og eldste, trærne i verden. De kan bli over 100 meter og flere tusen år gamle. Verken sykdommer eller dyr har vært i stand til å ta livet av disse mektige trærne - ikke engang skogbranner klarer å trenge igjennom den 30 cm tykke barken. Men treet som ikke hadde noen fiender fikk plutselig ett i mennesket. På 1800-tallet begynte fellingen av disse gigantene, og skogen som engang var 8000 kvadratkilometer forsvant med en faretruende fart. Heldigvis tok noen tak og statsparken ble opprettet i 1902, som den første i California. Da var allerede 96 % av de største og eldste trærne forsvunnet. Bare 4 % står enda. En del av disse kan man se i denne parken, og det er et ærefult syn å se noe så stort, og så gammelt strekke seg opp mot himmelen over deg. De fortjener navnet sitt Sequioa sempervirens, som betyr eviglevende. Vi gikk The Redwood Loop som er en 5 km lang tur i skogen hvor man får se på noen av de største trærne i parken.



















Den siste strekken ut av skogen, og ut i det åpne landskapet før San Francisco var helt nydelig. Jeg lar bildene snakke for seg selv.







Plutselig befant vi oss i nok en storby - denne gang flotte San Francisco! Vi kjørte rett nord til det store ikonet til byen - Golden Gate - og krysset over. Vi var framme! Nok en liten roadtrip var over. Tenk, Route 66 og Highway 1 på en og samme ferie. Helt fantastisk. Er det noe dette landet kan så er det å tilby nydelige, historiske strekker bilvei - USA er som laget for bilferie.



Hello Hollywood

Etter Route 66 trodde vi at et par rolige dager ventet på oss i LA, men der tok vi feil, haha. I en enorm by som Los Angeles, er det too much to do. "Byen" består av flere deler (og byer), som tilsammen utgjør et så stort folketall at dersom det var en egen stat - ville vært den fjerde største i USA. Med bare et par dager hadde vi ikke mulighet til å se alt (seff), så vi delte opp tiden vår i Hollywood, Santa Monica, Venice og Beverly Hills.

Hotellet lå i Hollywood, så det var her vi brukte mest tid. Jeg fulgte rådet til Cathrine om hvordan man kunne komme seg så nært som mulig til Hollywoodskiltet, og det worked like a charm! Dette store skiltet ble satt ut i 1923, og det stod opprinnelig "Hollywoodland". Bokstavene var egentlig reklame for et eiendomsprosjekt med samme navn, og det var bare meningen at de skulle stå der ca. et år. Men slik ble det ikke. De står der fortsatt (minus de fire siste bokstavene - "land"), og er nå gjort til et historisk landemerke og dermed vernet. De ble snart som et glamorøst symbol på filmindustrien i Hollywood, og fortsatt flokker folk til for å ta bilde med skiltet som ruver over byen. Det er jo blitt ett av de mest gjenkjente landemerkene i verden.





Vi gikk også innover Hollywood Boulevard, på det som ble til Walk of Fame, og tuslet over alle stjernene dekorert med navnene til filmstjerner, musikklegender og andre som fortjener æren. Over 2,500 stjerner strekker seg langs asfalten. I midten av det hele befinner den legendariske kinoen Grauman's Chinese Theatre seg, bygget i 1927 - i distriktets storhetstid. Det er her de aller fleste filmpremierene i byen holdes. På fremsiden ligger mange sementplater med hånd- og fotavtrykkene til mange av stjernene oppigjennom tiden. Alle fra Shirley Temple, Judy Gardland og Marilyn Monroe til Johnny Depp, Will Smith og Michael Jackson har etterlatt sine avtrykk der.



















Like bortenfor ligger også det litt nyere utendørs-kjøpesenteret Hollywood & Highland, med sine gigantiske hvite elefanter og fine utsikt ut over byen.





Hollywood er ikke like glamorøst og glitrende som det engang var.. Men dersom man ønsker å se litt av glitteret up close, kan man kjøre til Beverly Hills med sine plettfrie nabolag, gigantiske mansions bak høye murer og handlegaten Rodeo Drive hvor bare de rikeste har råd til det som befinner seg innenfor de store vinduene.











Vi nøt også en dag på Santa Monica Beach, sammen med femtimillioner andre, og ble litt rødere på kroppen. Nesten samme farge som livreddernes flytebøye som de springer rundt med. Very Baywatch. Etter å ha oppholdt seg i ørkenen i et par uker var det ganske kaldt i luften (synes jeg) langs det store Stillehavet, men samtidig forfriskende.














Etter et par timer i solen og vandrende på pieren, gikk vi for å leie oss sykler like bortenfor. Vi tok så sykkelturen bortover til Venice langs boardwalken, mens dagen var på hell. Hippiestrøket fullt av skatere, muskelbunter som løfter vekter på Muscle Beach, gatemusikanter som spretter rundt til musikk, kunstnere som avtegner deg i karikatur for noen dollar, tynne palmer som strekker seg mot himmelen og eimen av hasj i luften. Det er et veldig frigjort og underholdende strøk, med en del billig shopping. Den strake motsatsen til Santa Monica!





















Vi bodde nært Thaitown, og endte opp på samme restaurant to kvelder på rad, haha.. Thai Patio tror jeg den het. Alle bordene var fulle, det var levende musikk og kjempegod mat (og ENORME porsjoner).

Siste dagen tilbrakte vi på Universal Studios, og fikk tatt Studio-touren og en del andre rides. Kjempegøy! Studio-touren har forandret seg fra hver gang jeg har vært der. Den nye King Kong 3D (egentlig 4D) greia var kjempegøy! Dessuten var det nytt at Norman Bates kom etter oss med kniv utenfor Bates Motel..













Los Angeles er alltid et eventyr, et sted hvor det alltid skjer noe. Byen er så svær og varierende at det den har noe å tilby alle! Hvis man takler trafikken that is... ;)

Les mer i arkivet » Juli 2014 » Juni 2014 » Mai 2014

, Bodø

Hei, jeg heter Renate og er en reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst, som ofte befinner seg på reiser i inn- og utland. Her på bloggen sladrer jeg om stedene jeg har vært, og drømmer om stedene jeg engang skal dra. Til nå har jeg satt mine bein i 60 ulike land og på 5 kontinenter, og flere skal det bli. Følg meg gjerne på reisen!



    Hei, jeg heter Renate og er en reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst, som ofte befinner seg på reiser i inn- og utland. Her på bloggen sladrer jeg om stedene jeg har vært, og drømmer om stedene jeg engang skal dra. Til nå har jeg satt mine bein i over 60 ulike land og i 5 verdensdeler, og flere skal det bli. Følg meg gjerne på reisen!

    Kontakt: rea_sand@yahoo.no

    + Legg meg til som venn


Image and video hosting by TinyPic

Kategorier

  • » - Hvor har jeg vært?
  • » Afrika
  • » Argentina
  • » Bahamas
  • » Blogg
  • » Bolivia
  • » Bosnia & Herzegovina
  • » Brasil
  • » Bulgaria
  • » Burma/Myanmar
  • » Bøker & film
  • » Danmark
  • » Egypt
  • » England
  • » Estland
  • » Frankrike
  • » Hellas
  • » Hong Kong
  • » Hverdag
  • » India
  • » Irland
  • » Island
  • » Italia
  • » Jordan
  • » Kenya
  • » Kina
  • » Kroatia
  • » Latvia
  • » Litauen
  • » Malawi
  • » Malaysia
  • » Marokko
  • » Mexico
  • » Mongolia
  • » Montenegro
  • » Nederland
  • » Nepal
  • » News & TV
  • » Nord-Irland
  • » Norge
  • » Peru
  • » Polen
  • » Portugal
  • » Qatar
  • » Random
  • » Reiseartikler
  • » Reisedrømmer
  • » Reiseinspirasjon
  • » Reiseminner
  • » Reisetips
  • » Romania
  • » Russland
  • » San Marino
  • » Skottland
  • » Slovakia
  • » Spania
  • » Storbritannia
  • » Sverige
  • » Tanzania
  • » Thailand
  • » Tsjekkia
  • » Tyrkia
  • » Tyskland
  • » Ungarn
  • » USA
  • » USA - California
  • » USA - Florida
  • » USA - New York
  • » USA - Route 66
  • » Vatikanstaten
  • » Venezuela
  • » Zambia


  • Populære Innlegg

  • A Nomadic Life
  • Scenes from Bagan
  • In the backstreets of Varanasi
  • Romania - The Fairytale Land
  • Traveling Alone
  • 15 ting man må gjøre i New York
  • Hvordan har du tid/råd til å reise så mye?
  • A Year of Travel 2013
  • 50 ting jeg har lært på mine reiser


  • Andre Reiseblogger

  • Bobleliv Reiseblogg
  • Cocopia
  • Camilla i Verden
  • Den Vide Verden
  • Globetrotter Elisa
  • Hamacareise
  • Lineinspirasjon
  • Mstraveltipsy
  • Norske Reiseblogger
  • Reisedagboka/Sandra
  • Renates Reiser
  • Supermarie
  • Travel Thoughts


  • Instagram



    Arkiv

  • Juli 2014
  • Juni 2014
  • Mai 2014
  • April 2014
  • Mars 2014
  • Februar 2014
  • Januar 2014
  • Desember 2013
  • November 2013
  • Oktober 2013
  • September 2013
  • August 2013
  • Juli 2013
  • Juni 2013
  • Mai 2013
  • April 2013
  • Mars 2013
  • Februar 2013
  • Januar 2013
  • Desember 2012
  • November 2012
  • Oktober 2012
  • September 2012
  • August 2012
  • Juli 2012
  • Juni 2012
  • Mai 2012
  • April 2012
  • Mars 2012
  • Februar 2012
  • Januar 2012
  • Desember 2011
  • November 2011
  • Oktober 2011
  • September 2011
  • August 2011
  • Juli 2011
  • Juni 2011
  • Mai 2011
  • April 2011
  • Mars 2011
  • Februar 2011
  • Desember 2010
  • November 2010
  • Juni 2010
  • April 2010
  • Mars 2010
  • Februar 2010
  • Januar 2010
  • Desember 2009
  • November 2009
  • September 2009


  • Søk i bloggen





    hits