Hello Hollywood

Etter Route 66 trodde vi at et par rolige dager ventet på oss i LA, men der tok vi feil, haha. I en enorm by som Los Angeles, er det too much to do. "Byen" består av flere deler (og byer), som tilsammen utgjør et så stort folketall at dersom det var en egen stat - ville vært den fjerde største i USA. Med bare et par dager hadde vi ikke mulighet til å se alt (seff), så vi delte opp tiden vår i Hollywood, Santa Monica, Venice og Beverly Hills.

Hotellet lå i Hollywood, så det var her vi brukte mest tid. Jeg fulgte rådet til Cathrine om hvordan man kunne komme seg så nært som mulig til Hollywoodskiltet, og det worked like a charm! Dette store skiltet ble satt ut i 1923, og det stod opprinnelig "Hollywoodland". Bokstavene var egentlig reklame for et eiendomsprosjekt med samme navn, og det var bare meningen at de skulle stå der ca. et år. Men slik ble det ikke. De står der fortsatt (minus de fire siste bokstavene - "land"), og er nå gjort til et historisk landemerke og dermed vernet. De ble snart som et glamorøst symbol på filmindustrien i Hollywood, og fortsatt flokker folk til for å ta bilde med skiltet som ruver over byen. Det er jo blitt ett av de mest gjenkjente landemerkene i verden.





Vi gikk også innover Hollywood Boulevard, på det som ble til Walk of Fame, og tuslet over alle stjernene dekorert med navnene til filmstjerner, musikklegender og andre som fortjener æren. Over 2,500 stjerner strekker seg langs asfalten. I midten av det hele befinner den legendariske kinoen Grauman's Chinese Theatre seg, bygget i 1927 - i distriktets storhetstid. Det er her de aller fleste filmpremierene i byen holdes. På fremsiden ligger mange sementplater med hånd- og fotavtrykkene til mange av stjernene oppigjennom tiden. Alle fra Shirley Temple, Judy Gardland og Marilyn Monroe til Johnny Depp, Will Smith og Michael Jackson har etterlatt sine avtrykk der.



















Like bortenfor ligger også det litt nyere utendørs-kjøpesenteret Hollywood & Highland, med sine gigantiske hvite elefanter og fine utsikt ut over byen.





Hollywood er ikke like glamorøst og glitrende som det engang var.. Men dersom man ønsker å se litt av glitteret up close, kan man kjøre til Beverly Hills med sine plettfrie nabolag, gigantiske mansions bak høye murer og handlegaten Rodeo Drive hvor bare de rikeste har råd til det som befinner seg innenfor de store vinduene.











Vi nøt også en dag på Santa Monica Beach, sammen med femtimillioner andre, og ble litt rødere på kroppen. Nesten samme farge som livreddernes flytebøye som de springer rundt med. Very Baywatch. Etter å ha oppholdt seg i ørkenen i et par uker var det ganske kaldt i luften (synes jeg) langs det store Stillehavet, men samtidig forfriskende.














Etter et par timer i solen og vandrende på pieren, gikk vi for å leie oss sykler like bortenfor. Vi tok så sykkelturen bortover til Venice langs boardwalken, mens dagen var på hell. Hippiestrøket fullt av skatere, muskelbunter som løfter vekter på Muscle Beach, gatemusikanter som spretter rundt til musikk, kunstnere som avtegner deg i karikatur for noen dollar, tynne palmer som strekker seg mot himmelen og eimen av hasj i luften. Det er et veldig frigjort og underholdende strøk, med en del billig shopping. Den strake motsatsen til Santa Monica!





















Vi bodde nært Thaitown, og endte opp på samme restaurant to kvelder på rad, haha.. Thai Patio tror jeg den het. Alle bordene var fulle, det var levende musikk og kjempegod mat (og ENORME porsjoner).

Siste dagen tilbrakte vi på Universal Studios, og fikk tatt Studio-touren og en del andre rides. Kjempegøy! Studio-touren har forandret seg fra hver gang jeg har vært der. Den nye King Kong 3D (egentlig 4D) greia var kjempegøy! Dessuten var det nytt at Norman Bates kom etter oss med kniv utenfor Bates Motel..













Los Angeles er alltid et eventyr, et sted hvor det alltid skjer noe. Byen er så svær og varierende at det den har noe å tilby alle! Hvis man takler trafikken that is... ;)

Verden rundt på bonuspoeng

Det er faktisk mulig!

SAS har et eget bonusprogram som heter Eurobonus, hvor man kan tjene opp poeng fra alle flyreisene man tar med SAS eller deres samarbeidspartnere i Star Alliance. Hvor mange poeng man tjener kommer an på hvor langt man flyr, hvilken klasse man reiser i - og hvor ofte man flyr. Før kunne man bare opptjene poeng ved reiser i utlandet, men nå har SAS åpnet for at man også kan tjene penger på flyreiser innenlands. Med andre ord er det nå lettere å tjene opp poeng også for de som reiser en del innelands.

Eurobonus har flere forskjellige nivåer. Alle som melder seg inn får automatisk grunnivået Eurobonus Basic. I motsetning til de andre nivåene, trenger man ikke opptjene poeng for å beholde dette nivået. Det har likevel mange fordeler! Du kan for eksempel bruke kortet som elektronisk flybillett, du kan ringe/sende sms gratis til andre Eurobonusmedlemmer med appen "Eurobonus Connect" og du får gratis wifi på flyreisen! Dessuten får du spesialtilbud både fra SAS og deres samarbeidspartnere. Jeg kom meg for eksempel til Island for bare 2000 t/r fra Bodø på grunn av en kampanje fra SAS. I vår kom jeg også over en kampanje fra dem hvor man kunne reise til Beijing, Shanghai, Bangkok og Tokyo for 2000,- t/r fra Oslo! Helt utrolig. Dessverre hadde jeg ikke mulighet til å reise i perioden kampanjen gjaldt. Men det kommer jo heldigvis alltid nye muligheter ;)

Ved å tjene 20,000 grunnpoeng eller fly 20 enkeltreiser, opparbeider man seg statusen Eurobonus Sølv. Da får man enda flere fordeler enn man får som basic-medlem. Jeg er bare noen poeng unna denne statusen, så nå får jeg bare stå på å jobbe meg oppover! Drømmen er å nå Eurobonus Gull, eller til og med Eurobonus Diamant (a girl can dream..), hvor de store fordelene bare står i kø. Dersom du ønsker å lese mer om hva disse fordelene er, kan du bare trykke deg inn og lese mer her. Desto høyere nivå man når, desto flere poeng tjener man også per flyreise.

Man kan også tjene opp poeng på andre ting enn å fly. Enkelte hotellkjeder og bilutleiefirmaer gir deg også poeng, dessuten kan man omdanne Trumf-poeng til Eurobonuspoeng, og man kan også få poeng av å handle på kredittkort. Poengene man tjener kan man bruke som betalingsmiddel på nesten alt.

Det beste med bonuspoengene er jo likevel at man kan bruke de som betalingsmiddel på nye reiser! En spontan weekendreise til Gdansk, Amsterdam eller Roma koster ikke allverden med poeng. Er man flink å spare kan man også reise verden rundt uten å måtte loppe seg. Ofte kommer det tilbud som gjør at selv de med få poeng har råd til å reise ut i Europa. Har man allerede kjøpt en reise, kan man også bruke poengene til å oppgradere seg til en høyere klasse på flyet. Hvem ønsker ikke å reise business/first class?

I tillegg til det jeg har nevnt ovenfor, får man også alltid setevalg og innsjekk gratis på mobil eller automat på flyplassen når man reiser med SAS. Ett kolli er inkludert (flere dersom man har et høyere medlemsnivå), samt kaffe, te og avis er gratis under flyreisen. Den søte videoen under viser litt av fordelene man får som Eurobonusmedlem.

PS. Å melde seg inn i Eurobonus er selvsagt fullstendig gratis ;)

Er du Eurobonusmedlem selv?

 

Annonse

Route 66 - dag 9

Siste dagen på veien! Litt vemodig i grunn..

Vi startet fra Las Vegas på formiddagen, og satte snuten vestover gjennom Mojave-ørkenen. Til slutt ankom vi grensen til California - og vår 9. stat sålangt denne ferien. Den siste staten langs Route 66. Bare et bittelite skilt signaliserte av vi var kommet til the sunshine state, og at vi snart var ved veis ende. Vi fortsatte gjennom ørkenen på motorveien til Barstow, med Joshuatrær på hver side og ønsket om å komme oss ut på moderveien igjen.

 







Vi så plutselig skiltet til spøkelsesbyen Calico, og fant ut av i måtte ta turen innom. Calico ble født i 1881, mens det bodde 40 mennesker i byen. De var på leting etter dyre mineraler, og plutselig var det noen som traff gull! Eller, de traff egentlig sølv, det er nettopp dette menneskene i byen gjorde seg rike på. Bare 6 år etter byens fødsel bodde det plutselig 1,200 mennesker i byen og de hadde 22 salooner å slå seg ned på etter arbeidsdagen var omme. Til alles fortvilelse gikk plutselig sølvprisen ned, og det var ikke lenger en lukrativ bransje. Byen ble fraflyttet, og i 1890 bodde det bare 80 stykk igjen i Calico. Byen ble en skygge av seg selv, og stod til slutt igjen som en forfallen spøkelsesby. Nå er den restaurert, og tar imot besøkende (som seff må betale for seg..).

 



























Etter Calico kjørte vi videre, og kom endelig inn på Route 66 igjen. Vi fikk kjøre en flott strekke på moderveien, fra Barstow og ned til Victorville. Rancher, enger, og fjell i det fjerne. Plutselig var stresset og jaget fra motorveien borte, og vi kunne nyte moderveien i vårt eget tempo.

 

Vest for Helendale dukket Bottle Tree Ranch opp innenfor et stort gjerde nesten dekket av forskjellige skilt og Route 66-artefakter. Stedet er kreasjonen til Elmer Long, en eksentrisk kunstner som bodde innerst på området i et lite skur. Bottle Tree Ranch er akkurat som navnet tilsier, et svært område med hundrevis av flasketrær! Tomme, fargerike flasker er hengt på stålkonstruksjoner slik at de ser ut som trær. Innimellom står gamle biler, morsomme skilt og benker man kan sitte på å stirre på herligheten. Det var absolutt et vakkert (og noe sært, men awesome) syn når solen skinte igjennom de fargerike flaskene.

 
















Dessverre var også mye langs denne ruten forbi sin storhetstid. Ruiner og tomme skall forteller oss om tiden som engang var, og som neppe kommer igjen. Mye av ferden langs Route 66 har på en måte vært som en reise tilbake i tid, til Amerika slik hun engang var. Mens man kjører er det nesten som man kan ta og føle på forventningene til de som engang reiste denne veien, mot vesten, på jakt etter en ny tilværelse, ett nytt og bedre liv - den amerikanske drømmen.

 

Man merker når man kommer til Los Angeles. Byen er gigantisk, fullstendig enorm. Veiene går på kryss og tvers og det er nærmest alltid kø - uansett hvilken vei man befinner seg på, uansett hvilken dag eller hvilken time på døgnet. Det bor 17 millioner mennesker i byen, og sikkert 30 millioner biler. Los Angeles er bilens by, og man kommer seg ikke så langt uten (eller det tar i alle fall mye lenger tid, til tross for køen). Vi kom inn over åsene i det solen var på vei ned, og kunne se hvordan de høye tynne palmene strålte i dagens siste solstråler. Langt der nede på venstresiden kunne vi se de høye skyskraperne i Downtown LA, mens Hollywoodskiltet til slutt dukket opp på høyre side oppe i åssiden.

 







Vi valgte å vente med å dra til det endelige sluttpunktet på ruten til neste dag, slik at vi kunne få se det i dagslys. Hotellet vårt lå i Hollywood, men det tok nesten 1 time å komme seg ned til Santa Monica. Avstandene i byen er som sagt svære! Men plutselig var vi der. Plutselig så vi havet igjen, etter nesten 2 uker på veien på tvers av Amerika. Plutselig kunne den nydelige lukten av sjø fylle neseborene. Det var så herlig. Når man har vokst opp med utsikten til havet hver dag, føles det alltid litt klaustrofobisk å befinne seg langt vekke fra det over lengre tid. Plutselig var vi altså der, ved veiens ende. Vår reise langs "The Main Street of America" hadde kommet til sin slutt.

 







 

Ferden har vært episk fra vi forlot Chicago ved Lake Michigans bredder i øst, til vi ankom Santa Monica ved Stillehavet i vest. Gjennom storbyer, småbyer, steder som såvidt vises på kartet, åser, fjell, ørken, langs elver, over broer, togskinner, åkrer, enger, den endeløse prærien, rancher, gamle nabolag, på mursteinsveier, gjennom skoger og åpne vidder. Vi har sett hvordan landskapet har forandret seg fra det flate og frodige landskapet i øst, til det tørre og fjellrike i vest. Det ble nesten 500 mil på den legendariske moderveien, gjennom to tredjedeler av Amerika. Gjennom 8 stater (10 med omveiene våre) og 4 tidssoner. Gjennom en rute som ikke bare knytter øst sammen med vest, men også nåtiden og fremtiden sammen med fortiden. Historien finner man ikke bare i bygningene som står igjen langs veien, men også i fortellingene til menneskene man møter langs veien - ildsjelene som har vokst opp med ruten, og kjempet for å holde den, og minnet om den, i live. Om du drømmer om å kjøre Route 66 - do it! Go get your kicks on Route 66.

Viva Las Vegas

Vegas, Sin City, the Entertainment Capital of the World - what happens in Vegas, stays in Vegas, liksom. Denne vanvittige byen er som Disneyland for voksne. De fleste som kommer hit kommer på grunn av gamblingen, eller den legendariske festingen - eller rett og slett for å se hvordan det hele foregår. Det er en by som glitrer, pulserer, og blender med sine utallige neonlys. Det er byen hvor man plutselig ser en rosa Cadillac kjøre opp på siden av seg i et lyskryss, for å oppdage at det er Elvis sittende oppi. Hvor egyptiske pyramider, Eiffeltårnet og eventyrslott står side om side langs hovedveien, the Strip. Hvor 19 av verdens 25 største hoteller befinner seg. Hvor hver dag/kveld/natt er som et endeløst bachelor(ette)-party (...dersom man vil).

Det er liksom ikke dit man drar ungene på familieferie, synes jeg.

Las Vegas er ekstravagant, så vi slo til og bestilte en suite når vi først skulle dit. Det var likevel et sjokk når vi åpnet døren og den store leiligheten åpenbarte seg for oss. Den var nesten 70 kvadratmeter og større enn leilighten min! Utsikt hadde vi også fra 27. etasje som vi bodde i. Kjempegøy!


Paris, New York, Venezia, Monte Carlo, Luxor, Mandalay - hvor ellers kan man reise verden rundt i en og samme by? Hotellene i Las Vegas er som små univers. Her har man bosted, matsteder, butikker av alle slag, spa, casino, barer, fornøyelsesparker og alt man egentlig kan tenke seg under ett og samme tak. I enkelte av hotellene, som Caesars Palace og Venetian, har man innendørs gågater med små husfasader på rad og rekke hvor butikkene er inni, og taket er malt som himmelen. Vi var inne på et kjøpesenter som var bygd opp på samme måten, og der kom det plutselig et tordenvær og regnskyll ned fra himmelen (taket)! Venetian har også en kanal innendørs gjennom handlegaten, hvor man kan dra på gondoltur med en syngende fører... akkurat som i Venezia. Helt crazy.















Vi brukte tiden vår i byen på å gå rundt (den ene dagen gikk jeg over en mil i flipflops..) og bare se på all the crazy som befinner seg i byen. Handle litt fikk vi også gjort. Gambling ble det heller lite av, haha. Jeg måtte derimot prøve meg på et par enarmede banditter. Sist jeg besøkte byen var jeg bare 17 år, og fikk ikke engang lov til å stoppe opp inne på casinoene. Den ene gangen satset jeg 1 dollar og vant 2,5 dollar! WOHOO. De ble selvsagt også spilt opp og tapt.. Neste gang satset jeg 1 dollar og vant 0.38 dollar. Den gevinsten var så svær at jeg turte ikke engang spille den bort, så jeg trykte bare på "cash out"-knappen så fort jeg kunne. 38 cent liksom, WOW!





























Vi dro også opp i Stratosphere-tårnet som med sine 350 meter gir en bra utsikt ut over Las Vegas. Byen ser nesten endeløs ut der den strekker seg ut mot fjellene som omringer byen i horisonten. Navnet Las Vegas ble gitt til byen av spanjolene, og betyr "engene". Det er derimot vanskelig å forestille seg en svær eng hvor byen nå befinner seg, under hjemmene til de rundt 2 millioner beboerne som bor der nå. Oppe på utsiden av tårnet kan man også prøve seg på forskjellige "thrill rides" dersom man har nerver av stål.. og et dødsønske, haha. Det ser altfor skummelt ut!











På kvelden/natten forvandler hele The Strip seg til et gigantisk Times Square. Lys og neon EVERYWHERE.

Byen er altfor hektisk, vulgær og insane for min del. Sikkert mer gøy på jentetur/vennetur enn familietur vil jeg tro. Har man penger til overs og ønsker å gamble har man uendelige muligheter, og får det sikkert kjempegøy! Det er uansett et sted som er interessant å få med seg når man er i USA. Eller hva synes du?


Route 66 - dag 8

Arizona har lite av Route 66 bevart, men strekningen Seligman til Topock, via Kingman, Oatman og små og store spøkelsesbyer, er en flott bevart strekke langt vekke fra interstates og highways. Arizona er en spennende og fargerik stat, et land med vulkaner, furuskoger, meteorkrater, endeløse ørkensletter, westernbyer og unike naturområder. Staten har en lang historie med både indianere, pioneerer, jernbanebyggere, kvegdrivere, banditter og eventyrere på jakt etter den nye verden. Det var for det meste mennesker på jakt etter rikdom og berømmelse som reiste disse veiene, på det som engang skulle bli Route 66 - og det er rart å tenke på at vi har kjørt helt fra Chicago på den samme ruten, og snart er ved veis ende.

Vi våknet i Williams, dag åtte på veien, og bestemte oss for å utforske byen litt før vi dro videre. De fleste som besøker Williams har byen som utgangspunkt for turer til Grand Canyon, og det går også et tog dit for de som ikke ønsker å kjøre. Det er en sjarmerende by, som ligger overraskende høyt over havet, omringet av ponderosa pines (store furuer) og nydelig klar fjelluft. Byen har en spesiell western-feeling, og det bruker være cowboy-shows hver kveld der om sommeren. Det fikk vi selvfølgelig ikke med oss, haha..







Deretter var det bare å kjøre på til Seligman, som virkelig var essensen på Route 66. Å kjøre gjennom byen var på en måte som å reise tilbake i tid, til veiens storhetstid, selv om det neppe hang skilt med Route 66 både høyt og lavt, på biler og trær, dengang. Her finner man massevis av sære butikker og restauranter med morsomme navn som Roadkill, og byen er også hjemstedet til Angel Delgadillo - et Route 66 ikon. Han startet "Historic Route 66 Association of Arizona" etter at han merket hvordan de små byene langs veien led etter at ruten ble degradert og nye interstates tok over. Han ville bevare denne delen av amerikas historie, og gjorde en stor innsats for at "The Mother Road" ikke skulle bli glemt. Broren hans var forresten en artigkar og hadde sin egen restaurant i byen, som barna hans nå driver. Han drev å skøyet med gjestene, og dette har også barna holdt ved like. Sønnen spurte om jeg ville ha sennep helt ut av det blå, og sprutet plutselig en flaske mot meg! Jeg skvatt til og ropte ut, før jeg oppdaget at det bare var en tulleflaske med sennep og ingenting kom ut.. Haha.

















Vi kjørte så jevnt og trutt gjennom Kingman og mange små byer langs veien. Noen så små at man nesten ikke merket dem før man var forbi. Langs veien stod også restaurerte "Burmashave"-skilt, med sine morsomme og merkelige visdomsord.











Veien forandret seg drastisk etter at vi forlot Kingman. Plutselig var vi på vei opp en svingete liten fjellvei, uten rekkverk, gjennom Mojave-ørkenen opp mot lille Oatman. Det var veldig uvant å plutselig kjøre på en så svingete vei, med tanke på at det som oftest er rette strekninger som gjelder her i USA. Selv på de gamle veiene. Den lengste helt rake strekningen vi har kjørt her i landet var over 3 mil!







Oatman var et morsomt lite sted. Ganske unikt med tanke på at det tuslet ville burros (små esel) rundt i landsbyen! Vi så allerede opp fjellveien skilt som advarte mot esel i veien, og i byen var det mange titalls av dem. Oatman er en tidligere gruveby, og eslene er etterkommere etter de som ble brukt som arbeidskraft i gruvene. Mange av dem ble sluppet fri etter at gruvedriften ble lagt ned, og dyrene ble etter hvert ville. Muligheten for å skaffe mat var derimot stor i byen, og mange samlet seg der. Nå får de mat hos turistene, og det så ikke ut som de led noe nød!

























Deretter måtte vi komme oss til Las Vegas som vi skulle overnatte i. På veien stoppet vi innom Hoover Dam, en gigantisk demning som har skapt innsjøen Lake Mead av Colorado-elven. Konstruksjonen er hele 220 meter høy, laget i betong og stod ferdig på 30-tallet. Her har både Superman, James Bond og Transformers tilbrakt tid på filmskjermen. Midt på demningen går også skillet mellom Arizona og Nevada - og vi ankom vår 8. stat sålangt i denne ferien i USA.







The Mighty Grand Canyon

 

Hvis det er et sted alle reisende i sørvestlige USA drar innom, og burde dra innom, så er det Grand Canyon. Er det ett sted verken ord eller bilder kan rettferdiggjøre - så er det nettopp dette stedet. Grand Canyon er et sted som rett og slett må oppleves first hand. Besøkstallene på over 5 millioner mennesker i året tyder på at mange følger dette rådet.

Vi kom kjørende fra sørøst, langs Little Colorado River, som med sin mini-canyon var en liten forsmak på hva som skulle møte oss. Likevel ante vi lite om størrelsen på det som lå like bortenfor (eller, jeg har jo tross alt vært der før, haha..). Kløften er over 1 kilometer dyp, nesten 3 mil bred og den strekker seg hele 44 mil på langs. Den er så stor at uansett hvor god sikt man får fra utsiktspunktene, ser man ikke mer enn en brøkdel av hele canyonen. Det tok et titalls millioner år for Colorado River å grave ut og erodere området, og skape landskapet som befinner seg i området nå. I bunnen av canyonen er den synlige steinen 1,8 milliarder år gammel! Helt sykt.













Vi ankom stedet sent på ettermiddagen etter vi hadde vært i Monument Valley. Vei 64 fra øst fulgte kanten i noen mil, og hadde mange utsiktspunkt langs veien før vi ankom de femtitusenmillionene av turister ved besøkssenteret. Det fineste av alle utsiktspunktene var kanskje det første ved Desert View Watchtower, hvor man faktisk kunne se Colorado River renne langt der nede i juvet.







Canyonen er et fantastisk syn, selv om jeg har vært der før (nesten 11 år siden nå), ble jeg nesten målløs denne gangen også. Det er bare så majestetisk og stort, så ufattelig stort - og vakkert. Hadde jeg hatt et hus på kanten med utsikt ut over canyonen ville jeg nok aldri gjort noe annet enn å stå der og stirre utover...

Drar jeg dit flere ganger, håper jeg å kunne bruke litt tid og dra på vandreturer i og rundt canyonen. Kanskje til og med dra på muldyr-ridetur ned i canyonen med overnatting der nede, før ferden går opp igjen neste dag. En helikoptertur hadde heller ikke vært så dumt, eller hva? xD

Monument Valley fra hesteryggen

Bloggingen har gått litt i stå de siste par dagene. Plutselig ble Game of Thrones-finalen på TV prioritert over bloggingen, og deretter en kveld ute i Las Vegas. Får se om det tar seg opp igjen - jeg fortsetter i alle fall der jeg falt ut.

Før vi forlot Monument Valley fikk jeg i alle fall oppfylt en drøm jeg har hatt lenge - å leke cowboy (cowgirl) ute i det virkelige westernland sittende på en ekte mustang med cowboyhatt på hodet og solen brennende i ansiktet. Dessuten fikk jeg over alle odds også foreldrene mine med på turen! Imponerende nok i seg selv, haha. Men jeg tror det falt i god smak hos de også!

Vi stoppet en del for å ta bilder ;)



















Selskapet vi ridde hos ligger øverst på Tripadvisor, og er drevet av Navajo-medlemmer. Hester er en stor, og godt integrert del av livet til Navajo-stammen. De tar vare på dyrene sine, og har hester som passer alle ridestadier, fra nybegynnere til erfarne. Å ri i dette landskapet må være den beste måten å erfare det på, i mine øyne. Man kommer litt høyere, og får sett mer. Man kommer nært naturen, uten å måtte slite ut beina eller holde seg langs bilveiene. Vi fikk se massevis av jordekorn, og komme inntil den øvrige vegetasjonen. Vi fikk også høre litt om de forskjellige millioner år gamle klippene rundt oss av guiden, og ellers hørte vi bare på stillheten rundt oss når vi ridde.

Det var en utrolig gøy opplevelse, og jeg gjør det svært gjerne igjen. Kanskje med litt mer fart og spenning neste gang ;)

Monument Valley

I dag har jeg endelig fått opplevd ett av stedene jeg har drømt om lenge - nemlig Monument Valley! Det majestetiske stedet som har prydet så mange bilder, postkort, serier og filmer opp igjennom årene. Hvor John Wayne har seilet igjennom på hest, hvor Dennis Hopper og Peter Fonda cruiste igjennom på motorsykkel, hvor familien Griswold krasjet bilen i National Lampoon og hvor Forrest Gump endte sin 3 år lange løping fra kyst til kyst og bestemte seg for å dra hjem. Hvor klippene reiser seg opptil 300 meter loddrett opp i luften, og sanden og fjellene er røde som rubiner. Det er absolutt et sted som tar pusten fra en!



Vi stoppet innom i Tuba City på tur oppover hit, og fikk se ekte dinosaurfotspor! De befant seg på et navajo-reservat, så en av de lokale kvinnene viste oss rundt. Vi fikk se både fossilerte dinosauregg, en klo og hodet til en eller annen dinosaur! Utrolig kult å gå i fotsporene til disse enorme skapningene som levde for flere millioner år siden. Vanvittig at avtrykkene deres er så godt bevarte til den dag i dag.













Deretter ankom vi de røde klippenes land (måtte kjøre inn i Utah), og betalte oss inn i parken. Det kostet 20 dollar per bil, og da kunne vi kjøre en løype på litt over 2 mil rundt i parken. Veien var derimot helt forferdelig, så etter ca. 5 km bestemte vi oss for å snu. Ville ikke risikere å sette oss fast eller knuse noe av understellet på leiebilen. Vi fikk sett en del likevel da, og utsikten fra hotellet inne i parken var utrolig nydelig. Vi satt lenge og bare stirret utover den flotte utsikten (og fikk besøk av en liten nysgjerrig øgle).









Monument Valley er en Navajo Tribal Park, og hjemmet til ca. 300 Navajo-indianere. Stedet ble ikke kjent for omverdenen før på 30-tallet, og den første filmen fra stedet "Stagecoach" ble utgitt i 1938. Naturkreftene har brukt de siste 50 millioner år på å slipe ned og erodere platået stedet engang lå på, og dermed skapt de unike formasjonene man ser idag. Indianerne har gitt formasjonene ulike navn, som ofte beskriver deres utseende. Man har for eksempel East and West Mitten, som ser ut som hender (hansker), The Three Sisters, som er tre loddrette tynne pillarer, og Elephant Butte som ser ut som en elefant i profil.











Til slutt måtte vi finne veien til hotellet vårt i Hat Rock. Det ligger bare et par mil utenfor parken og rett ovenfor San Juan-elven. Først gikk vi for å spise middag på den eneste restauranten på dette stedet, og fikk nydelig kjøtt grillet på åpen grill av en mann i cowboyhatt. Sjarmerende plass og nydelig mat. Etterpå hoppet vi i boblebadet, og nå sitter vi å ser på utsikten (det vil si, solen er forsvunnet, nå er det bare flaggermusene som svirrer over oss). I like it!













Over og ut!

Route 66 - dag 7

 

Hvor skal jeg starte... Vi opplever så mye hver dag her på veien, at hadde jeg ikke skrevet alt ned ville jeg nok ikke husket mer enn 23 % når ferien er over.

(Forbered dere på mange bilder..)

I dag har vi forflyttet oss fra New Mexico og inn i Arizona. Staten med den vanvittig vakre naturen. The Grand Canyon State. Hvor naturen er hvit og rød og alle nyanser innimellom. Hvor sommerne er hete og vinterne milde. Hvor en fjerdedel av staten består av indianske reservater, hvor Navajo-stammen er størst.

Vi startet dagen med en gigantisk frokost i Gallup (pappa fikk tre pannekaker med en diameter like stor som en LP-plate..), og fikk bilen ut på veien mot Arizona. Nesten hver eneste mil langs veien finner man "indian trading posts" hvor det har blitt byttet, solgt og kjøpt varer i mange, mange år. Alle kjemper om kundene, og setter ut alle mulige trekkplaster utenfor butikkene, som indianer tipier, gule glassfiberhester, små ekte ponnier på størrelse med hunder, bison, dinosaurer, gamle vintage biler og så videre. Enkelte har falt i ruin, andre er nye, håpefulle forsøk på å skaffe kunder. De ansatte forteller oss om de tragiske tilstandene i landet, og den høye arbeidsledigheten. Mange bedrifter står igjen som tomme skall langs veien.













Ikke lenge etter vi kom over grensen, tok vi av og kjørte inn i Petrified Forest National Forest. Det vil si, først kjørte vi på en liten rundtur i Painted Desert, med sine helt nydelige farger og endeløse utsikt. En liten storm brygget over oss, og vinden den brakte med seg var helt insane. Tror nesten huden min prellet av en stund!









(men hvem bryr seg om sånn når utsikten er så flott)

Så kom vi til noen indianske ruiner, hvor det også var massevis av petroglyfer - indiansk bergkunst! På Newspaper Rock fantes det over 650 figurer som var risset inn i steinene, alt fra hånd- og fotavtrykk, til antiloper, solen, mennesker, forskjellige dyr og så videre.











Deretter kjørte vi inn i Petrified Forest som rett og slett betyr den forsteinede skogen. De forsteinede trærne man finner i parken ser ut som de ble hugget ned i går, men realiteten er at de falt for 225 millioner år siden. Platået nasjonalparken ligger på er i gjennomsnitt 1600 meter over havet, og erosjonen av landskapet har gjort at trestammene har kommet fram på overflaten igjen. Grunnen til at de ikke har erodert bort, er fordi trestammene ble omdannet til kvarts av silica som fantes i grunnvannet - med andre ord ble de bokstavelig talt omdannet til stein. Tretypen som fragmentene i parken består av har vært utryddet i mange millioner år, men man kan likevel telle årringene i trestammene som om de nettopp ble hugget. Veldig fascinerende! Den største trestammen hadde faktisk en diameter på nesten 3 meter! Det er også funnet massevis av fossiler i parken, som er så gamle at dyrene levde før dinosaurene man kjenner til i dag.













Vi fikk også se noen av parkens beboere, prærieantilopene, selv om de var temmelig langt unna. Dessuten var det en ravn som forfulgte oss fra sted til sted vi stoppet inne i parken.

Neste stopp var Wigmam Motel i Holbrook, en av klassikerne langs Route 66, hvor man kan overnatte i indianske tipier. Hvor ofte får man sjansen til noe slik? Utenfor tipiene står det også restaurerte vintage biler av forskjellige typer, som passer godt inn i den klassiske atmosfæren.







En annen klassiker er Jackrabbit som også tilhører en gammel trading post. Før i tiden fantes det millioner av billboards langs veien før man ankom stedet, men i dag henger bare noen få igjen. Etter et obligatorisk bilde var vi tilbake på veien igjen.





Plutselig ankom vi Winslow, Arizona! Hørt The Eagles sangen "Take it Easy"? Det er jo en super-roadtrip-klassiker. Der er det en linje som lyder:

Well, I'm a standing on a corner in Winslow, Arizona
And such a fine sight to see
It's a girl, my Lord, in a flatbed Ford
Slowin' down to take a look at me

Byen har laget et lite hjørne i sentrum, hvor sangeren står og ser utover, med en jente i en flatbed Ford kjørende i refleksjonen i vinduet bak. På veien foran ligger også et gigantisk Route 66 symbol!







Siste happening for dagen var også det største, bokstavelig talt! Vi besøkte verdens best bevarte meteorkrater, som ble skapt av en meteor på 45 meter i diameter for 50,000 år siden. Den traff jorden med en fart på over 40,000 km (det vil si ca. like fort som å reise med fly fra NYC til LA på 5 minutter) og skapte dette enorme krateret. Det er 1,5 kilometer i diameter, og ca. 170 meter dypt. Det høres kanskje ikke så mye ut, men for å sette det i perspektiv får man får plass til 20 fotballbaner i bunnen, og 2 millioner tilskuere rundt. Det var absolutt et imponerende skue. Skulle gjerne likt å sett krateret fra oven!







Nå befinner vi oss i Flagstaff, Arizona. Det var bare så vidt vi fant et hotell å bo på, det virket som alt var utsolgt denne helga. Fra og med i morgen tar vi pause fra Route 66 et par dager, og kjører nordover for å se på enda mer spennende natur. Gleder meg!

Route 66 - dag 6

New Mexico kalles "Det fortryllende land" og har i alle år vært første møte med de eksotiske kulturene i "the South West" for de som reiste Route 66. De spanske og indianske kulturene byr på et helt annet levesett og en helt annen kultur enn den på østkysten og midtvesten, og symboliserte for mange begynnelsen på et eventyr. New Mexico er full av kontraster - man har for eksempel ørkentraktene vi har beveget oss igjennom, og lenger nord finnes høyfjell som dekkes av snø om vinteren. Det finnes også våtmarksområder, vulkanske områder, små landsbyer og store metropoler. Vi har i dag blant annet kjørt over Rio Grande, igjennom storbyen Albuquerque, over marker fulle av lava og langs Sandia-fjellet på over 3,000 meter.











New Mexico er også en stat full av historie. Indianerne, de innfødte, har bodd i disse traktene i over 10,000 år. For rundt 1,500 år siden begynte stammefolkene å samle seg og danne permanente bosetninger - såkalte pueblos. På tur vestover tok vi en liten omvei til Acoma Pueblo (også kalt Sky City), som ble dannet for ca. 1000 år siden. Byen ligger på en mesa (høyde) på over 100 meter, og har en unik forsvarsposisjon fra angrep nedenfra. Nå bor det bare rundt 100 stykker permanent i byen, og de har verken innlagt vann eller toalett. På festhøytidene kommer derimot de fleste stammemedlemmene til byen, og mer enn 4,000 kan være samlet der oppe!











Vi ble med på en guidet tur opp dit, drevet av acoma-stammen selv. Vi rakk ikke være med på den fulle touren, men fikk være med på slutten på en liten runde i byen og deretter inn i kirken, San Estévan del Rey Mission som stod ferdig i 1640. Kirken ble beordret bygget av spanjolene som hadde styringen i området på den tiden, og brukte acoma-indianerne som slaver i byggingen. De brukte 12 år på å ferdigstille kirken, og jobbet nesten hele døgnet i disse årene. De i stammen som døde underveis i byggingen, ble murt inn i veggene i kirken mens arbeidet pågikk. Stammen ble også påtvunget kristendommen, og var nødt til å praktisere sin egen religion i skjul. I et stort slag ble spanskene til slutt jaget bort fra området, og indianerne fikk sin frihet. De kunne derimot ikke rive kirken som symboliserte spanjolenes makt over dem, fordi forfedrene deres var begravd i veggene. Nå til dags bruker de kirken to ganger i året, og blant annet på martyrdagen til Sankt Stefanus som er kirkens skytsengel (stammen valgte å ta han til en av sine guder etter at de ble tvunget til å be til han under en stor tørke, og regnet plutselig pøste ned).







Natt til i dag overnattet vi i Santa Fe som er statens hovedstat. Her finnes både landets eldste hus og eldste kirke, samt andre historiske bygninger. Vi tilbrakte morgenen i byen, og vandret rundt i noen timer. Gamlebyen er ganske spesiell og flott, men det er lett å se at den har blitt ganske turistpreget. Det finnes over 300 gallerier i byen, og det er DYRT å handle. Til og med hos de forskjellige indianerselgerne som sitter langs det sentrale torget/parken, må man gi rundt 50 dollar for øredobber. Litt out of my price range.

I byen finnes det et lite kapell som heter Loretto, hvor en "mystisk" og "mirakuløs" spiraltrapp befinner seg. Man vet ikke nøyaktig hvem som bygde trappen, og hvordan konstruksjonen holder seg stående. Spiraltrappen har ingen støtte eller feste annet enn i bunnen og toppen, og fysisk skal det ikke være mulig at den holder seg stående og at folk kan bruke den. Men likevel står den der, fullt brukbar! Det er også sagt at den er bygget uten spiker, bare med trenagler. Uansett om den er mirakuløs eller ikke, så er trappens konstruksjon forut sin tid - og passer fint inn i det lille kapellet.

















Nå befinner vi oss på El Rancho Hotel i Gallup, New Mexico. Vi fikk rom på et kjempekult gammelt hotell, som tidligere fungerte som midlertidig bosted for mange skuespillere på 30-40-50-60-tallet. Blant annet har Ronald Reagan, Katherine Hepburn og John Wayne bodd her! Lobbyen er svær og har en utpreget cowboystil, og langs veggene henger bilder med autografer av filmstjernene som bodde her. Det er som å befinne seg i en westernfilm eller i stua hos Ben Cartwright i Bonanza, haha. Alle rommene har navn etter de klassiske filmstjernene, og vi bor på Mae West-rommet.





I morgen skal vi bevege oss inn i Arizona, og jeg gleder meg til å møte et enda mer dramatisk landskap i dagene som kommer.

Route 66 - dag 5

Howdy fra Santa Fe! I dag har vi forlatt Texas og beveget oss til Santa Fe i New Mexico. Det ble ca. 50 mil på veien i dag også. Dessuten har vi passert midtpunktet i Route 66, så nå er reisen halvveis over... Neida, vi har fortsatt masse spennende foran oss.

Landskapet har vært fryktelig varierende i dag. Vi har forlatt prærien, og kom til et mer ørkenlignende landskap da vi passerte grensen til New Meixco. Varmen steg til nesten 40 grader, og landskapet utenfor avspeilet nettopp dette. Rød ørkensand med sandfjell tronende over. Landskapet så nøyaktig ut slik det gjorde i Breaking Bad! Vi så derimot ingen RVs stående langt ute i ørkensanden med røyk osende ut..

Vi har måttet bråstoppe et par ganger fordi veien plutselig avsluttes uten forvarsel, så standarden på Routen 66 har vært litt varierende i dag den også. Naturen rundt Santa Fe Loop var nydelig da, og mer frodig siden vi forflyttet oss til ca. 2000 meter over havet. Nå er alle stedsnavnene på spansk, og arkitekturen gjenspeiler både den latinske kuluren, men også den indianske.









Før vi forlot Texas dro vi innom Cadillac Ranch utenfor Amarillo, hvor gamle cadillacer ble plassert med fronten med i ørkensanden på 70-tallet. Etter den tid har besøkende  etterlatt sine spor på bilene i form av grafitti, til den grad at bilene sikkert har ti centimeter med farge utenpå selve billakken. I sanden rundt ligger massevis av gamle spraybokser så andre kan etterlate sine signaturer eller andre kunstverk. Man kan derimot ikke regne med at signaturen blir stående særlig lenge på bilene, haha. Det var forresten litt gøy at en Dr. Who fan hadde vært der og lagt igjen en beskjed/tegning til andre "whovians". xD





Midpoint Café lå i Adrian, Texas og er det geografiske midtpunktet på ruten. Derfra er det 183 mil til både Chicago og Los Angeles. Her fikk vi oss litt forfriskninger på dineren, og jeg stoppet innom den lille butikken ved siden av. Utenfor stod en gammel pick up HELT full av av signaturer fra alle verdens hjørner. Jeg fikk låne tusj av damen i butikken, som også fortalte meg hvordan tradisjonen startet. Bilen og butikken eies av en eldre dame som tidligere også startet opp kafeen ved siden av. En dag for noen år siden stoppet det et par på bryllupseise innom, på jakt etter Cadillac Ranch. Da de fikk høre at de allerede hadde passert den for en god stund siden ble de lei seg for de hadde ikke tid til å reise tilbake. Som et lite plaster på såret lot hun dem skrive navnene sine på bilen hennes, som alltid stod parkert utenfor kafeen. Etter den tid har flere skrevet sine navn, og nå er den helt full!











Ellers har vi kjørt igjennom mange "spøkelsesbyer" i dag. Steder som ble forlatt etter at det nye veisystemet stod ferdig på 80-tallet etter at Route 66 ble lagt ned og forbikjørt. Det lønte seg ikke lenger å ha butikker og bedrifter langs en vei ingen reiste lenger, og når butikkene forsvant, forsvant også menneskene i husene rundt. Nå står mange av bygningene igjen som tomme skall, fulle av ugress og nedslitt av tidens tann. Det er litt trist i grunn, hvordan stedene som oppstod i rutens gullalder, så lett forsvant bare noen tiår senere.





Av andre ting har vi endelig sett en levende "texas longhorn" i dag, en kurase med veldig spesielle og svært lange horn! De er lette å kjenne igjen for å si det slik, hornene kan bli hele 2 meter fra tipp til tipp! I Texas så vi biler som hadde montert disse hornene framme på panseret.. Bare i Texas liksom. Vi har også sett noe som må ha vært verdens lengste tog med over 200 vogner, helt vanvittig. Dessuten har vi spist mexiansk mat (nydelig langstekt svin i lefse med bønner, ost, chili og stuffs), som var så sterkt at jeg fortsatt kjenner at det brenner i magen.









Nå befinner vi oss som sagt i Santa Fe, og har tatt inn på El Rey Motel. Et sted fra 30-tallet som har vokst en del siden da. Veldig trivelig her med massevis av sittegrupper i hagen, boblebad, basseng og massevis av roser over alt. I morgen får vi se litt nærmere på byen, og så blir det enda litt mer kjøring. Vi er jo tross alt på roadtrip ;)

Route 66 - dag 4

Howdy fra Amarillo, Texas!

I dag har vi byttet ut de grønne skogene og åsene med røde grusveier, åpne tørre landskap og den endeløse prærien. Den er virkelig endeløs! Sjeldent man ser landskap like flatt som her, kommer bare på Serengetisletten i Tanzania akkurat nå som kan måle seg. Her sier folk "howdy" og "y'all", og de går i boots, snekkerbukse og med cowboyhatt. De kjører pick-up med gigantiske dekk fulle av rød gjørme, har esel i hagen og oljepumper i bakgården.





Vi har altså kjørt fra Oklahoma til Texas, via blant annet Oklahoma City og Elk City - sistnevnte med det nasjonale Route 66 museet, som absolutt var verdt å stoppe innom. Det er lett å finne med det gigantiske Route 66-skiltet utenfor. Vi stoppet også i Arcadia, som var lite annet enn en spøkelsesby, hvor vi fant den runde låven fra 1800-tallet. I nærheten lå også Pops-butikken/bensinstasjonen med en gigantisk brusflaske utenfor, og hundrevis av merkelige varianter av brus innenfor. Blant annet brus med peanøttsmørsmak og baconsmak, haha.



Vi tok også turen en Indian Trading Post, hvor det har blitt solgt varer i over 100 år. Jeg fant meg en fin drømmefanger, og utenfor stod det to enorme eksemplarer av bøffel. Ellers har vi sett "The leaning watertower of Groom" i Texas, som befinner seg i nærheten av det største korset i vestlige halvkule med sine ca. 50 meter (19 etasjer). Det var lett å se på lang avstand i det flate landskapet.

Til slutt ankom vi altså Amarillo, som huser The Big Texan, en legendarisk biffrestaurant. Den har blitt så stor at den til og med har eget motell, hvor vi fikk oss rom. Skikkelig cowboy-stil her! Det er til og med svingdører inn til badet, haha!



Vi gikk så for å få oss middag, og jeg valgte selvsagt biff! Nydelig. Det stedet er mest kjent for er at de gir bort en biff på 2,2kg gratis! Men haken er at man må spise den (og alt tilbehøret) på under én time. De som tar utfordringen blir satt på en liten scene midt i lokalet, og en stor klokke på veggen teller ned. Det var faktisk en som tok utfordringen i kveld, men han måtte dessverre gi seg da han var kommet halvveis. Det sies at den foreløpige rekorden på å spise alt er på 8 minutter! Helt insane.

Mamma har jo forresten bursdag i dag, så hurra for henne :)

I morgen venter nok en ny stat og en ny dag på veien! Jeg digger virkelig å reise på denne måten. Man får et innblikk i lokalsamfunnene og hverdagen til menneskene som bor her i midtvesten ved å kjøre denne ruten - som strekker seg fra tettsted til tettsted og by til by, og knytter dem sammen. Dette er virkelig the "Main Street of America"!

Route 66 - dag 3

I dag har vi jobbet oss fram til Stroud, noen mil før Oklahoma City! Tenkte lage en liten gjennomgang av dagen i tall. Here it goes:

Antall mil kjørt: 57 mil

Antall timer på veien: 6 timer

Antall døde beltedyr sett på veien: 5

Antall stater kjørt igjennom: 3

Antall bøffel sett: 13

Antall bøffel spist: 1

Antall hval sett: 1

Antall hval spist: 0

Antall menn som kan snu beina sine bak fram: 1

Antall kyr sett: 239842398

Antall regndråper: 9045605460490690459

Neida, det har egentlig ikke regnet så mye. Hele tiden vi tilbrakte i Kansas var derimot regnet vår companion (og nemesis). Vi har altså kjørt fra Lebanon, Missouri, via sørøst-hjørnet av Kansas (så dessverre verken Dorothy eller Toto..) og til Stroud, Oklahoma. Vi har kjørt på flerfeltsveier og en sjelden del av Route 66 med bare ett kjørefelt, ofte kalt "Sidewalk Highway" siden den ikke er bredere enn et fortau. Vi har kjørt gjennom åkerlandskap, skoglandskap, bylandskap og startet på ferden over prærien. Vi befinner oss nå virkelig i midtvesten, og i skikkelig "cowboyland". Bilradioen spiller bare countrymusikk, og alle kjører pick-up. Vi følger gamle Route 66 så godt det lar seg gjøre, og den er for det meste godt bevart. Frivillige langs veien holder liv i de små samfunnene vi passerer, og vi støtter opp med å kjøpe smått her og der for å gi litt penger i lokalkassa.

Tidlig på dagen stoppet vi innom Gay Parita Sinclair Station i Paris Springs, Missouri. Her har Gary Turner tatt utgangspunkt i en gammel bensinstasjon som stod på stedet og ført den tilbake til sin fordums prakt. Her har han også samlet gamle kjøretøy og annet krimskrams, og ønsker reisende langs veien hjertelig velkommen. Han var litt av en karakter og fortalte oss historier og tipset oss om hvor vi burde dra innom på ferden vår vestover.

Ett av stedene han tipset oss om er Red Oak II, som ligger noen miles vestover. Dette stedet er kreasjonen til en annen kreativ karakter ved navn Lowell Devis. En kunstnersjel uten like, som har jobbet som illustratør for bøker, laget figurer for mange forskjellige bedrifter, malt tusenvis av malerier, skrevet selvbiografi, laget diverse skulpturer og så videre. Den største kreasjonen er derimot Red Oak II, som er en hel landsby han har satt sammen. Da hjembyen hans Red Oak stod for forfall, bestemte han seg for å kjøpe opp bygningene og flytte de til de åpne jordene ved gården hans. Her restaurerte han bygningene og satte de sammen i nye formasjoner, slik de kan sees i dag. Her finnes alt fra bolighus, rådhus, sheriffkontor, dagligvarebutikk, bensinstasjon, kirke og så videre. Utenfor kirken er det til og med en kirkegård som han har satt sammen selv av gamle gravstøtter som er kastet bort. På toppen fortalte han at han hadde spart en plass til seg selv, til den dagen kom. Han fortalte oss også historier om da han var i luftforsvaret i Europa, og nesten krasjet over Norge - og inviterte oss inn i huset sitt for å se på kunstverkene hans. Huset han bodde i var opprinnelig en gammel slavehytte som var satt sammen meg et lite, gammelt bolighus. Det var et kjempekult sted å besøke, og han virket som en utrolig spennende kar. Han hadde brukt over 1 million dollar på å sette sammen Red Oak II på 70-tallet, og var visstnok blakk nå som følge av alle skilsmissene han hadde vært igjennom (i følge Gary Turner som vi møtte på bensinstasjonen, haha).

Deretter ankom vi Kansas som er staten med den korteste porsjonen av vei på Route 66. Bare 2-3 mil totalt. Her fant vi byen Galena og Cars on the Route som er en diner hvor bilen som inspirerte Tow Tater fra filmen "Cars" står. Vi kjørte også over en gammel bro, som er den eneste igjen av de som tidligere fantes der - og vi besøkte visitor centeret, drevet av en lokal kjendis som kunne snu føttene bak frem (!). Her skrev vi navnene våre på veggen, og så på gamle bilder fra ruten.

Plutselig befant vi oss i Oklahoma, og stoppet på Waylan's Ku Ku Burger for å ta en matbit. Stedet fra 60-tallet er kjent for sine burgere, og jeg slo til med en buffalo burger. Smakte litt som elg, og den ble servert med picklet onions og BBQ-saus så den kunne jo ikke være annet enn awesome. Det var derimot litt mindre awesome å ha spist en av de kule skapningene da vi traff noen levende eksempler en stund etterpå..



Traff forresten også en stor hval i Catoosa, og så mange andre "giants" på veien hit. Blant annet en gigantisk fargestift, en stor colaflaske, en stor gris, en gigantisk okse på toppen av et hustak og verdens største totempåle. Aner ikke hva greia med å ha "verdens største ditt og datt" er, men det er visstnok noe de liker her, haha. Totempålen var ganske kul da med sine 10-12 meter. Navnet Oklahoma betyr "red people" og henspiller altså til urfolket i USA (indianerne). Oklahoma var et senter for de innfødte og har en rik indiansk kultur.

Mellom der og her har vi kjørt gjennom mange små byer og tettsteder, og en ganske stor by - Tulsa - og lader opp til en ny dag i morgen. Da er det bare å hoppe i bootsene og slenge på seg cowboyhatten, for vi skal nemlig til Texas!

Route 66 - dag 2

Hei fra Lebanon! Neida, har ikke tatt en omvei fra USA til Midtøsten. Lebanon ligger noen mil nordøst for Springfield, Missouri, og vi bestemte oss for å ta kvelden her etter en lang dag på veien. I dag har vi tilbakelagt to stater, 6 timer med kjøring og totalt 47 mil.

Vi startet morgenen med den resterende delen av Illinois, og kjørte for det meste gjennom små nabolag og mellom åkermark og gårder. Det mest spesielle vi kom over var et par kilometer på en rød mursteinsvei som ble laget på 30-tallet. Det må ha tatt evig lang tid, så det er kanskje ikke så rart at mursteinsdelen av Route 66 ikke var lengre. Det var som å kjøre på yellow brick road til Oz, bare at den var.. rød. :p

Jeg likte også godt den lille byen Carlinville, med sine kule butikkfasader, røde mursteinsvei og en stor paviljong i midten av byen. Minte meg veldig om Gilmore Girls, haha.

Deretter ankom vi St. Louis, "the gateway to the west". Byen ble grunnlagt av franskmenn på 1700-tallet og ligger ved Mississippi-elven. Den var tidligere en av de største byene i USA i perioden hvor den store migrasjonen vestover pågikk for fullt. Den store buen (Gateway Arch) som dominerer byens skyline symboliserer akkurat dette - porten mot vest. Det er den største buen i verden, og det er mulig å ta en slags heis formet som en kapsel opp til toppen!



Vi forlot så St. Louis, og førte bilen vestover. I Missouri er Route 66 mindre bevart enn i Illinois, så vi måtte veksle mellom den og nyere, større veier. Vi har likevel fått med oss en del underveis. Blant annet flotte skogområder med veier som kan måle seg med berg- og dalbanene på Six Flags, endeløse maisåkre, flotte rancher, gamle rustne broer, trailer parks, regnvær og solskinn, verdens største gyngestol, kalkunspor i betongveien (haha), en prat med lokale på velkomstsenteret til Route 66 i Missouri og så videre.

Dessuten besøkte vi Meramec Caverns utenfor Stanton, MO. Missouri kalles grottestaten, på grunn av den høye forekomsten av grotter her. Rundt 5,700 stykker har de leste jeg. Meramec er vel den største og mest kommersielle, og har vært en turistattraksjon siden 1933. I den tidlige perioden kjørte man bilene sine rett inn i grotten for å avkjøle motorene, og det ble opprettet et dansegulv i midten av den store hallen ved inngangen hvor man danset under blinkende lys. Det blinkes fortsatt med lys inne i grotten, og de har omvisning hvert 30. minutt. Et flott skue! Det sies også at Jesse James og broren hans brukte grotten som hjemmested på 1800-tallet! Over 50 billboards reklamerer for stedet langs veien, så det er vanskelig å misse stedet dersom man ønsker å dra innom.

Et annet sted som må nevnes er Super Smokers BBQ i Eureka som er godt kjent i BBQ-universet. De har vunnet trofeer for maten sin 9 av de 12 årene de har vært med på World Barbeque Cooking Contest. De er kjente for sine ribs og pulled pork, så da måtte vi rett og slett prøve begge. Jeg slo til med bbq beans og coleslaw som sideretter, og daaaamn så godt det var. Jeg spiste meg nesten ihjel. På bordet står det i tillegg 6-7 forskjellige bbq-sauser man kan tilsette kjøttet. Kjøttet var så mørt at det smeltet i munnen, og jeg kunne sikkert spist de bønnene i tusen år framover uten å bli lei. Jeg overdriver ikke! Ta turen innom dersom dere kjører forbi der, dere vil ikke angre.



Jeg avslutter med et corny bilde av roadtrip-familien som koser seg på tur. I morgen skal vi innom to nye stater!

Route 66 - dag 1

Da har reisen langs "the Mother Road" startet! Dette er jo en legendarisk bilrute på 4000 kilometer, gjennom 8 stater og 3 tidssoner. Gjennom ørken, prærie, fjell og daler. Route 66 er fortsatt en av de store ikonene på USA, og landets historie. Veien symboliserer frihet, bevegelse og migrasjonen vestover under den store depresjonen. For oss symboliserer også veien selve definisjonen på en roadtrip, og vi gleder oss til å følge veien vestover og alt den har å by på underveis.

Vi forlot Chicago tidlig i dag, etter å ha truffet manageren på hotellet vårt (Millennium Knickerbocker) i heisen som fortalte oss litt om hotellets historie. Det hadde visstnok en tid som The Playboy Hotel under Hugh Hefner med bunnies vandrende rundt på 70-tallet. Før den tid brukte mafiaen aktivt hotellet, blant annet med storebroren til Al Capone i spissen. De bygde en hemmelig trapp bak veggen oppe i 14. etasje, hvor de kunne rømme dersom nødvendig. Dessuten kunne han fortelle at hotellet er hjemsøkt! Det sies at et gjenferd vandrer rundt i sjette etasje..

Etter den lille historietimen kom vi oss til Midway Airport hvor vi hentet bilen vi skal ha de neste ukene - en Ford Taurus. Deretter var det bare å hit the road!

Vi startet først på I-55, men kom oss til slutt inn på Route 66 ved Dwight. Her står en gammel bensinstasjon som fungerer som velcome center for veien, hvor frivillige jobber for å møte de reisende og kunne svare på spørsmål. Vi fant ut at det er slik det funker flere steder. Frivillige fra lokalsamfunnene trør til og jobber for å trekke turister tilbake til de små byene lands Route 66, som møtte motgang etter at veien ble lagt ned på 80-tallet og nye interstate highways tok over.

Route 66 ble grunnlagt i 1926, og trafikken på veien tok ikke av før under den store depresjonen på 30-tallet hvor mange forlot livene sine i midtvesten for å komme seg til vestkysten og drømmen om et bedre liv. Den store trafikken gjorde at mange samfunn vokste fram langs veien, og mange av disse forsvant like fort etter at veiens storhetstid var over. Langs Route 66 ser man ofte ruiner fra dens forhistorie.

Vår første etappe var altså fra Chicago til Springfield, Illinois. Planen var å kjøre helt til St. Louis, men det dårlige været i dag gjorde at vi utsatte besøket der til i morgen. Vi har likevel fått sett mye i dag, og tilbakelagt rundt 35 mil. Blant annet har vi sett den søte lille byen Pontiac med alle sine flotte veggmalerier, en av "the giants" langs veien med en gigantisk hot dog i hendene, en enorm Abraham Lincoln i en kjerre, nedlagte bensinstasjoner, et vanntårn med et smilefjes og en hel rekke småbyer og lokalsamfunn.



Langs veien står mange skilt, og blant annet mange som tilhører barberingskrem-produsenten Burma-Shave. De har en greie med å poste små dikt og rim på flere røde skilt etter hverandre langs veien, som denne "Don't stick your elbow out too far, it might get into another car - Burma-shave". Alltid smågøy å se hva som står neste gang.

Vi tok inn på et Quality Inn langs veien i Springfield, og brukte litt tid på Target og Wallmart like ved. Det har regnet en god del i dag, til den grad at man nesten ikke så noe mens man kjørte - og det er ikke spesielt greit på biltur. Men i morgen venter en ny stat, nye byer, nye attraksjoner og nye eventyr. Må si jeg liker roadside America so far.

Chicago

Tid for en update! Selv om den blir kort, Ole Lukkeøye roper på meg.

Hei fra The Windy City! Vi ankom Chicago i på torsdag, etter en rekke bad luck forfulgte oss. Bagasjen til pappa ble nok en gang borte etter flyreisen! Hva er oddsen for at det skal skje begge gangene han reiser til USA? Irriterende i alle fall, da mye av tiden må brukes på å fikse både det ene og det andre. Men slik er det, og man må bare gjøre det beste ut av det.

Chicago har i alle fall behandlet oss bra. Jeg er overrasket over hvor ren, grønn og luftig byen er. Gatene er spotless, det er trær og parker både her og der og brisen fra Lake Michigan blåser deilig inn over byen. Vi tilbrakte en stund på vannpromenaden i dag, samt på den ene stranda - og det var herlig! Vannet var avkjølende og godt for slitne bein.

I går fikk vi ikke gjort så mye annet enn å tusle rundt og gjøre oss kjent med nærområdet, stikke innom et par butikker og ta turen opp i John Hancock Center. Bygget er over 350 meter høyt og har 100 etasjer. Det er nå den fjerde høyeste bygningen i Chicago og syvende høyeste i USA. I 94. etasje ligger 360 Chicago - hvor man kan se utsikten ut over hele byen samt Lake Michigan, som strekker seg utover som et endeløst hav. Dessuten spiste vi middag på The Cheesecake Factory! Endelig.. etter 7 års fravær, haha. Det ligger like borti gata her, så på kvelden dro jeg innom og kjøpte med meg et stykke Reese's Peanut Butter Chocolate Cheesecake. Heavy stuffs.



I dag har vi gått rundt i hele Loopen. Vi startet med å vandre forbi Willis/Sears tårnet (som er det høyeste i Chicago) og bort til Lou Mitchell's som er en diner som har holdt det gående her i over 85 år. Jeg koste meg med banana pancakes og ferskpresset appelsinjuice, og laddet opp til dagen foran oss.

Deretter gikk vi tilbake østover langs Adams Street til den gamle starten på Route 66. I morgen starter jo bilferden vestover, så vi måtte nesten få med oss dette stedet.

Millennium Park lå like ved, så her måtte vi selvsagt også innom. Cloud Gate/The Bean var kjempekul og gav et spennende perspektiv på byen! Den lille botaniske hagen like ved var også herlig å tilbringe litt tid i.

Vi gikk så ned langs elvepromenaden og derfra til Navy Pier, og på dette tidspunktet holdt vi alle på å miste beina i smerter. Det var derfor godt med sjøluften nede på pieren. Tror det er tid for skoleavsluttninger her, da vi så kjempemange sprade rundt i ballkjoler, tutu-skjørt og andre i neongrønne silkeskjorter med matchende sko.



Ellers har vi handlet inn klær så pappa har noe å gå i, gått rundt på måfå i byen og spist deep crust pizza - som byen er kjent for. Det var godt! Men sykelig mettende. Tror jeg har gått opp 83 kg siden vi kom (i går).

I morgen starter som sagt ferden langs Route 66. Det gledes! Jeg er veldig spent på hva vi blir å møte der ute langs roadside America.

Hva kan du ikke reise uten?


Med stor sekk på vei opp Huayna Potosi i Bolivia

Da er det straks tid for en ny reise, og en ny pakke-seanse. Jeg må ærlig innrømme at pakking ikke er noe av det jeg liker best med reising. Jeg starter ofte veldig sent nå til dags, og ender tidvis opp med å glemme noe. Da jeg dro til Tyskland/Nederland her for litt over en måned siden, klarte jeg faktisk å glemme PASSET hjemme siden jeg byttet håndbagasje i siste liten. Slike tabber skal jo en rutinert reiser egentlig unngå, men vi kan vel gå på blemmer alle sammen en gang i blant. Heldigvis skulle jeg innenfor Europa, så passet kunne bare kose seg hjemme.

Å sette sammen en pakkeliste før man drar kan være lurt, for å forsikre seg om at man i alle fall husker det mest vesentlige - og alle har vel ting de bare ha med seg når de reiser? Min "må huske" liste varierer litt ettersom hvilken type reise jeg drar på (backpacking/weekend/vinter/sommer/osv), men det er også enkelte ting jeg må ha med meg uansett (Dette må ikke regnes som en fullstendig liste, da jeg selvsagt har med meg andre ting på tur, som f.eks. klær, undertøy, toalettsaker og så videre, haha).

Hva jeg alltid har med meg på reise:

- Penger, pass, kredittkort og billetter (en selvfølgelighet på enhver reise)

- Telefon (denne har jo blitt et multiverktøy de seneste årene, her har jeg jo i tillegg til muligheten å ringe/sende sms; internett, vekkerklokke, musikk, gps, kamera, forskjellige reiseapper osv)

- Kamera m/ ekstra batteri og minnekort (å fotografere verden er noe av det morsomste jeg vet, kunne aldri tenkt meg å reise uten å ha kameraet med i bagasjen. En glimrende måte å samle personlige minner på)

- PC/tablet (et must for en reiseblogger, hehe. Neida, men her kan man f.eks. laste opp bildene sine slik at de ikke går tapt dersom man mister/blir frastjålet kameraet)

- Reisedagbok m/ penn og lim (for å dokumentere reisen, samle inn telefonnummer, e-postadresser og lignende fra de man møter, lime inn billettstubber og skape et morsomt minne å ha med seg hjem)

- Tynt, men stort skjerf (uendelige bruksområder, som skjerf (seff), sarong, håndduk, teppe, skjørt, hodetørkle, osv)

- Miniapotek (Inneholder alt fra plaster til medisiner, halstabletter, immodium, rehydreringspulver, insektsmiddel, osv)

- Utpakkbar bag (denne tar ikke mer plass enn en lommebok, men pakkes ut til en stor bag som rommer mye! God å ha dersom man trenger noe ekstra å pakke i etter hvert i reisen)

- Lykkemaskoten min Ice Cube (en pingvin jeg kjøpte fra Rainforest Café i Las Vegas for 11 år siden. Siden da har den vært med meg på alle utelandsreiser, og fungert som min good luck charm. Nå tør jeg ikke lenger reise uten den.. En velreist pingvinbamse med andre ord!)

Andre aktuelle ting som er greit å ha med på reise:

- Solkrem (dersom man reiser på sommeren, eller skal til solfylte steder. Greit å ta vare på huden sin)

- Adapter (store deler av verden bruker andre vegguttak enn oss, og det er greit å slippe sjokket når man kommer frem, ønsker å lade telefonen og kontakten ikke passer)

- Guidebok (flott og lærerikt å ha en bok med informasjon om stedet man skal til)

- Stativ til kamera (fint for nattfotografering, eller å ta bilde av seg selv dersom man reiser alene..*kremt*)

- Liten sekk (bruker ofte ta med en slik som håndbagasje, så har jeg mulighet til å pakke i den dersom jeg skal på tur mens jeg er på reise)

- Minst én bok (lesestoff er gull verdt!)

- Solbriller (solbriller bruker jeg enten det er sol eller ei. Dersom man ønsker å gå i fred på et marked hvor selgerne er pågående er f.eks. solbriller geniale)

- Fotokopi av passet og eventuelt visum (i tilfelle du mister passet ditt)

- Paraply (for rain or shine)

 

Hva jeg tar med på backpackingtur

- Hodelykt (som kan man feste på hodet for å lese bok når resten av romkameratene sover, for å lyse opp teltet på kvelden, for å finne fram til toalettet på natten, utforske huler og grotter, osv)

- Silkelakenspose (kommer man til et overnattingssted som ikke akkurat er av den reneste sorten, så slipper man i alle fall å komme nært sengetøyet dersom man har denne. Dessuten gir den ekstra varme dersom man overnatter på kalde steder, og føles sval dersom stedet er varmt)

- Våtservietter (mange bruksområder, f.eks. greie å vaske av seg støv/svette i varme og tørre land, andre er antibakterielle og kan brukes til å vaske hendene før et måltid dersom det ikke finnes vann/såpe i nærheten)

- Flipflops (fine å ha både for å bruke ute og inne, i land hvor man må ta av seg skoene ofte for å besøke tempel og lignende, for å bruke i dusjen på hosteller, og så videre)

- Toalettpapir (priceless, et stort must for min del siden toalettpapir er en mangelvare på toalettene i store deler av verden)

 . . .

Skal jeg bort en kort periode, prøver jeg å reise med håndbagasje. Den lengste turen jeg var borte med bare håndbagasje var da jeg reiste til Italia i fjor sommer, og var borte ca. 2 uker. Det gikk helt fint! Det er selvsagt en fordel å ha vaskefasiliteter tilgjengelig da, eller i det minste ta meg seg vaskemiddel selv. Klær blir fort skitne på tur, ikke minst i varme/tropiske strøk. Nå som jeg skal til USA tenker jeg det er best å ta med meg en stor koffert som jeg pakker ganske lite ned i før jeg drar, og heller satser på å fylle opp med american goodies underveis.

Til slutt er det jo viktig å nevne noe som man ikke får ned i kofferten, men som likevel er uhyre viktig å ta med seg når man reiser: Åpenhet, tålmodighet og ikke minst - et smil! Da kommer man seg langt, både i sinn og i avstand.

Hva er det du må ha med deg når du reiser?

Les mer i arkivet » Juli 2014 » Juni 2014 » Mai 2014 » April 2014 » Mars 2014 » Februar 2014 » Januar 2014 » Desember 2013 » November 2013 » Oktober 2013 » September 2013 » August 2013 » Juli 2013 » Juni 2013 » Mai 2013 » April 2013 » Mars 2013 » Februar 2013 » Januar 2013 » Desember 2012 » November 2012 » Oktober 2012 » September 2012 » August 2012 » Juli 2012 » Juni 2012 » Mai 2012 » April 2012 » Mars 2012 » Februar 2012

, Bodø

Hei, jeg heter Renate og er en reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst, som ofte befinner seg på reiser i inn- og utland. Her på bloggen sladrer jeg om stedene jeg har vært, og drømmer om stedene jeg engang skal dra. Til nå har jeg satt mine bein i 60 ulike land og på 5 kontinenter, og flere skal det bli. Følg meg gjerne på reisen!



    Hei, jeg heter Renate og er en reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst, som ofte befinner seg på reiser i inn- og utland. Her på bloggen sladrer jeg om stedene jeg har vært, og drømmer om stedene jeg engang skal dra. Til nå har jeg satt mine bein i over 60 ulike land og i 5 verdensdeler, og flere skal det bli. Følg meg gjerne på reisen!



    + Legg meg til som venn


Image and video hosting by TinyPic

Kategorier

  • » - Hvor har jeg vært?
  • » Afrika
  • » Argentina
  • » Bahamas
  • » Blogg
  • » Bolivia
  • » Bosnia & Herzegovina
  • » Brasil
  • » Bulgaria
  • » Burma/Myanmar
  • » Bøker & film
  • » Danmark
  • » Egypt
  • » England
  • » Estland
  • » Frankrike
  • » Hellas
  • » Hong Kong
  • » Hverdag
  • » India
  • » Irland
  • » Island
  • » Italia
  • » Jordan
  • » Kenya
  • » Kina
  • » Kroatia
  • » Latvia
  • » Litauen
  • » Malawi
  • » Malaysia
  • » Marokko
  • » Mexico
  • » Mongolia
  • » Montenegro
  • » Nederland
  • » Nepal
  • » News & TV
  • » Nord-Irland
  • » Norge
  • » Peru
  • » Polen
  • » Portugal
  • » Qatar
  • » Random
  • » Reiseartikler
  • » Reisedrømmer
  • » Reiseinspirasjon
  • » Reiseminner
  • » Reisetips
  • » Romania
  • » Russland
  • » San Marino
  • » Skottland
  • » Slovakia
  • » Spania
  • » Storbritannia
  • » Sverige
  • » Tanzania
  • » Thailand
  • » Tsjekkia
  • » Tyrkia
  • » Tyskland
  • » Ungarn
  • » USA
  • » USA - California
  • » USA - Florida
  • » USA - New York
  • » USA - Route 66
  • » Vatikanstaten
  • » Venezuela
  • » Zambia


  • Populære Innlegg

  • A Nomadic Life
  • Scenes from Bagan
  • In the backstreets of Varanasi
  • Romania - The Fairytale Land
  • Traveling Alone
  • 15 ting man må gjøre i New York
  • Hvordan har du tid/råd til å reise så mye?
  • A Year of Travel 2013
  • 50 ting jeg har lært på mine reiser


  • Andre Reiseblogger

  • Bobleliv Reiseblogg
  • Cocopia
  • Camilla i Verden
  • Den Vide Verden
  • Globetrotter Elisa
  • Hamacareise
  • Lineinspirasjon
  • Mstraveltipsy
  • Norske Reiseblogger
  • Reisedagboka/Sandra
  • Renates Reiser
  • Supermarie
  • Travel Thoughts


  • Arkiv

  • Juli 2014
  • Juni 2014
  • Mai 2014
  • April 2014
  • Mars 2014
  • Februar 2014
  • Januar 2014
  • Desember 2013
  • November 2013
  • Oktober 2013
  • September 2013
  • August 2013
  • Juli 2013
  • Juni 2013
  • Mai 2013
  • April 2013
  • Mars 2013
  • Februar 2013
  • Januar 2013
  • Desember 2012
  • November 2012
  • Oktober 2012
  • September 2012
  • August 2012
  • Juli 2012
  • Juni 2012
  • Mai 2012
  • April 2012
  • Mars 2012
  • Februar 2012
  • Januar 2012
  • Desember 2011
  • November 2011
  • Oktober 2011
  • September 2011
  • August 2011
  • Juli 2011
  • Juni 2011
  • Mai 2011
  • April 2011
  • Mars 2011
  • Februar 2011
  • Desember 2010
  • November 2010
  • Juni 2010
  • April 2010
  • Mars 2010
  • Februar 2010
  • Januar 2010
  • Desember 2009
  • November 2009
  • September 2009


  • Søk i bloggen





    hits