Reisestøvet

Reisestøvet er noe magisk.

Det drysses over en fra øyeblikket man pakker sekken, eller kofferten, og setter beina i en ny by, i et nytt land eller på et helt nytt kontinent. For hvert steg man tar øker mengden, før støvet til slutt omhyller en fullstendig.

Man drysses ned av reisestøv fra hvert sted man drar, og man etterlater seg også litt, som et merke i historien som forteller at "her har jeg vært". Man setter sitt preg på verden, og verden setter sitt preg på oss. Reisestøvet hjelper oss å se stedene og menneskene vi møter, og å holde et åpent sinn for opplevelsene vi får underveis. Det preller vekk de negative hendelsene, og omhyller de positive. Støvet følger med vinden, gjennom alle kriker og kroker, over fjell og gjennom daler, inn i gamle hus og borger, slummer, båter og slott. Det finner deg uansett hvor reisen tar deg, og bringer deg dypere og dypere inn i den glitrende skyen av reisestøv. Det er som et dop, det gjør oss avhengige. Det gjør oss morsommere, mer vågale - åpner oss opp for nye impulser. Desto mer man reiser, desto mer avhengig blir man av å ha reisestøvet i livet sitt. Man kjenner seg rastløse, rotløse.. Man blir avhengig av å se nye steder, lære nye språk og kulturer å kjenne, sette beina på ny jord, prøve nye matretter, åpne sansene for inntrykkene som befinner seg der ute i den store verden. Støvet oppløser ankeret vårt, det setter oss fri. Fri til å seile fra havn, og reise med vinden i ryggen ut mot det ukjente, men allerede kjære.

Etter reisens slutt henger det fortsatt noe støv igjen. Dusjen klarer ikke fjerne de små støvkornene som har furet seg inn i det vindblåste håret etter Mistralvindens herjinger i Frankrike. Ei heller kornene mellom tærne på beina som har tatt en mellom fjellene i Nepal eller langs pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Vannet kan ikke fjerne kornene som ligger i smilerynkene rundt øyene, som har sett mirakler som soloppgangen over Serengeti og det magiske Aurora Borealis en sen vinternatt i Nord-Norge.

Reisestøvet kan verken blåses, skrubbes eller vaskes bort. Det integreres i deg, blir en del av deg. Infiltrerer alle cellene i kroppen og omprogramerer deg. Det forandrer deg.

Det bringer med seg en lengsel, et savn - en indre urolighet som ikke lar seg stanse. Ikke før man igjen pakker sekken, eller kofferten, og igjen setter beina i en ny by, et nytt land eller på et nytt kontinent.

Reisestøvet er absolutt noe magisk.

 

Marché Provençal

Å dra på marked er så utrolig typisk fransk! Hver by eller landsby som har respekt for seg selv (hehe) arrangerer en markedsdag én eller flere ganger i uken. Arles har på onsdager og lørdager med sistnevnte som selve hovedmarkedsdagen. Da stenger de hele Boulevard des Lices og Boulevard Georges-Clémenceau, og bilene blir byttet ut med markedsboder i alle former og størrelser, frukt, bær, ost, oliven, kjøtt, brød, grønnsaker, grillet kylling, enorme fat med paella, geiter, klær, kurver og forskjellige krydder, bakervarer og andre godsaker. Det perfekte stedet å dra om man ønsker ekte, ferske og lokale produkter. Man kan gå fra den ene boden til den andre og teste ut de spennende smaksprøvene. Pesto, patéer, pølser, makroner, melon, moreller, jordbær, tomater store som fotballer.. De lokale går rundt med flettede kurver som de legger matvarene de kjøper i, mens turistene fyller magen med smaksprøver innimellom all bildetakingen. Det er en utrolig liv og røre på stedet, med selgere som høylytt prøver å tiltrekke seg kunder, kunder som spør om priser og forteller hva de skal ha, geiter som breker, hunder som bjeffer på geitene, latter fra de kaffedrikkende på fortauskafeene og lyden av esker som forflyttes og nye varer som dukker frem. Det er ikke bare et salgssted, men en møteplass for venner og bekjente som kysser hverandre goddag på kinnene og forteller hva de har hold på med siden sist. Selv om hele markedet foregår i et hurtig tempo, er det ingen stress. Alle tar sin tid og nyter øyeblikket. Enten det er av menneskene de møter, varene de får servert eller godbitene foran dem. 

Etter å ha vandret rundt en stund endte jeg opp med en kurv jordbær og tre ferske, luftige makroner som jeg tok med meg til den lille parken like ved. Hadde det ikke vært  for at jeg skulle rekke et tog, hadde nok piknikkurven vært full...

Croissants for breakfast

... and landscapes for lunch.

Luberon-området i Provence er virkelig EN PERLE PÅ JORD. Et frodig landskap preget av vinranker, kirsebærtrær, sypresser og lavendelåkre, med spennende, små middelalderlandsbyen på hver eneste lille knaus og fjelltopp. Duftene av barskog, nyklipt gress, lavendel og rosmarin slynges rundt i luften av den sterke Mistralvinden. De små landeveiene hadde jeg ofte helt for meg selv (og Fartsvidunderet aka sykkelen min), og opplevelsen var rett og slett som en eksplosjon for sansene. De nydelige omgivelsene, de sterke fargene, de kraftige duftene, følelsen av solen og vinden i ansiktet, av den humpete veien under seg og lydene av fugler, gressklippere og ett og annet "bonjour" fra andre syklister.

Åh, elsk.

Jeg har bestemt meg. Jeg skal flytte til Sør-Frankrike, kjøpe meg et gammelt gårdshus og pusse det opp. Deretter skal jeg starte opp et lite B&B ved å leie ut et par rom, mens jeg bruker resten av tiden til å sykle rundt fra landsby til landsby for å prøve ut lokale spesialiteter i mat-og drikkeveien, og male fargerike bilder av det flotte landskapet.på ettermiddagene Drømmelivet!

Mobilinnlegg fra Provence

Bonjour! Nå befinner jeg meg på den franske landsbygda. Jeg bor i et gårdshus som ikke har internett, så benytter sjansen til å oppdatere nå mens jeg kan. Sitter å spiser tarte fin avec chevre i den lille fjellandsbyen Menerbes. Har syklet hit via de flotte småveiene fra der jeg bor. Herlig! DET ER SÅ NYDELIG HER!!!!! Mistralvinden blåser heftig da, så her må man holde fast på alt. Tusenvis av bilder dukker opp når jeg kommer hjem. Au revoir!

Bonsoir Arles!

Arriverderci Italia, Bonjour France! Eller bonsoir, det er jo kveld nå..

Etter 6 forskjellige tog (!) og 12 timer på farten kom jeg endelig hit nå i kveld. Fikk sett mange forskjellige togstandarder.. da jeg kom opp i det flotte og ultramoderne TGV-togets andreetasje hvor jeg skulle sitte utslapp jeg et "Wow!" på automatikk (trodde jeg var alene), og plutselig snur 4-5 stykker seg og ser på meg, haha! Jaja. Mye nydelig landskap langs veien også. Cote D'Azur fortjener virkelig navnet sitt, havet er så utrolig turkis!

Jeg hadde togbytte i Genova, Ventimiglia, Nice, Toulon og Marseille før jeg ankom Arles, så det var morsomt å få et lite gjensyn med steder jeg har vært tidligere. Det er som steder av hjernen som har vært i dvale plutselig vekkes opp igjen xD

Jeg valgte å stikke innom denne byen mye pga kunsthistorieinteressen min. Arles (og hele dette Provence-området) ble nevnt utallige ganger i kunsthistorietimene på VGS og universitetet - ikke minst på grunn av Vincent van Gogh! Jeg har derfor lenge hatt lyst til å se dette området med egne øyne, og se hvor kunstnerne hentet inspirasjonen fra (ikke vanskelig å skjønne nå som jeg er her).

Byen har også stor betydning for historien ellers, og har røtter tilbake til romertiden. Kulturminner fra den tiden dominerer fortsatt byen, blant annet et stort amfiteater med plass til 20,000! Jeg elsker det når slike monumenter har fått lov til å stå inn i nåtiden.

Jeg hadde booket overnatting på Hotel du Musée i et gammelt steinbygg som smelter inn i resten av byens bebyggelse. Gammelt er KULT! Jeg fikk et flott rom i toppetasjen med utsikt ut over gamle tegltak og en dobbeltseng som sikkert har plass til 6 av meg.

Etter å ha vrengt av meg bagasjen dro jeg ut for å utforske disse trange små gatene og smugene. Jeg fulgte lyden av musikk og folkeliv til et lite torg bare et par minutter herfra. Der var det fult av små spisesteder, og en trubadurgjeng stod og spilte musikk. Det var folk EVERYWHERE, til den grad at jeg nesten fikk litt angst ahah! I midten av alt dette oppdaget jeg også Café le Nuit! Kafeen som ble foreviget i et av van Goghs berømte bilder xD Det satt nesten ingen der da, lurer på om det var veldig dyrt..?

Jeg gikk så videre og kom så til et annet torg, MED LIKE MYE FOLK. Hva skjer, tenkte jeg. Svaret kom ganske raskt. På flere plakater og vimpler stod det at akkurat i dag ble det feiret en musikkfestival i byen, med massevis av gratis-innslag! Ikke bare fredagskveld med andre ord, haha.

Jeg gikk litt rundt fra det ene innslaget til det andre, men det var så mye folk at det var vanskelig å se hva som foregikk. Det ble derfor mer tusling rundt i gatene... åh, de er så søte! Jeg faller så utrolig fort for slike steder som dette! Gi meg en liten middelalderby med steinhus, fargerike dører og vinduslemmer, en borg/et slott/en bymur og trange smug... og jeg er solgt.

Avsluttet kvelden med den fargerike solnedgangen over Rhône-elven.

Blir spennende å se mer i morgen.. OG DA SKAL JEG ENDELIG UT PÅ LANDET!

Salut!

Genova

I dag har jeg flyttet meg ut av Italia... Skikkelig synd, MEN jeg har heldigvis ikke dratt HJEM. For det hadde jo vært skikkelig krise, liksom. Neida (joda..).

UANSETT. På tur nordover hadde jeg ca. 2 timer å slå ihjel i havnebyen Genova mens jeg ventet på neste tog (har tatt ca. tusen av dem idag).

Forventet ca. ingenting, ca. fordi jeg visste ca. ingenting. Ca.

Byen virket relativt stor (havneområdet var enormt), så jeg fikk sett kanskje 2 %. Spiste focaccia til frokost på en liten kafe. Så innom to ulike kirker, en under renovering og den andre slående vakker og SVÆR. Fikk komme inn i gårdsplassen til et stort museum gratis, der var det flott! Så også innom et par palazzo's og den enorme statuen av Kristoffer Columbus utenfor togstasjonen. Han er tydeligvis født der! Ikke paa togstasjonen da men, ja..

Jeg så også under togreisen at ca. alle de små havnebyene nordover fra Cinque Terre til Genova var farget i vakre pastellfarger og havet ble bare mer og mer turkist.. Dessuten er ca. ALLE vinduslemme grønne! Lurer på hva det kommer av..?

Anyways, kommer straks en update om hvor jeg befinner meg NÅ.

Bella Italia

For å kunne beskrive denne delen av verden, er man nødt til å finne på nye ord.. for de ordene som finnes, strekker ikke til. Nesten, i alle fall. Det er i alle fall bellissimo!

Jeg startet dagen på stranda idag.. Skulle egentlig ut å gå igjen, men fant ut at jeg trenger å slappe litt av i blant også, LOLLERS. På stranden var det VARMT, men deilig og havet kjøler godt ned. Jeg spiste litt focaccia jeg hadde kjøpt på et bakeri før jeg kom ned til havet, som ble dagens frokost. Etter noen timer (og forhåpentligvis noen litt brunere kroppsdeler senere..), gikk jeg opp og gjorde meg klar til å hoppe på båten.

Fikk en SKIKKELIG Kolocep-følelse egentlig.. det er bare du som mangler, Luda-Sanne!!

Deilig med sjøluft i håret, og gøy å få se byene fra havsiden. Båten var jo det eneste transportmiddelet her før jernbanen kom for ca. 100 år siden.

Etter 30 minutt befant jeg meg i Manarola!

Alle byene minner veldig om hverandre, selv om de alle også skiller seg fra hverandre. De pastellfargede husene går igjen, men plasseringen av husene skiller seg en del. De fleste husene i Manarola er for eksempel vendt mot nord, mens de i Corniglia er vendt mot sør.

Jeg føler jeg gjenntar meg selv noe EKSTREMT, men det var så vakkert, så vakkert. Stiene som går fra Manarola er stengte både nordover og sørover langs havet pga ras (som man kan se fra sjøsiden), men man kan gå langs de et lite stykke og få en flott utsikt tilbake mot byen.

Innholdet i de fleste byene er det samme. Gelaterias, restauranter, turistbutikker som selger postkort og smykker, butikker som selger (ganske fine egentlig) sommerklær, ett postkontor, en eller to banker, båter som er dratt opp på land, en del lokale som er ute med barna sine, går tur med hunden eller bare sitter sammen på de små torgene og snakker og masse, masse turister. En av fordelene med å dra på den varmeste tiden av døgnet er at de fleste turistene ligger ved havet og soler seg, eller slapper av på kafeene, slik at man kan gå rundt i gatene nesten helt alene. Dog svetter man til gjengjeld nesten ihjel..

Det er store klipper i byens havn som ungdommen utnyttet seg av, og beviste sin manndom ved å hoppe fra dem.. Skummelt!

Siden jeg ikke hadde spist siden frokost, og klokken begynte å bli ganske mye, satte jeg med ned på en liten kafe og bestilte bruschetta med tomat, pesto og kapers og en appelsinjuice. Bruschettaen var SÅ GOD, men pestoen gjorde at midten nærmest var DYNKET i olje. Så man kan trygt si at det var ca. 3423094 kalorier i den lunsjen.. Og mens man snakker om olje, de er jo veldig glad i olivenoljen sin her. Man finner den i ALT man spiser, fra frokost til middag. Får virkelig håpe den er så "sunn" som de sier. :shady:

Etter en herlig båttur tilbake til Monterosso (bølgene ble etterhvert ganske store!), hoppet jeg i dusjen, slengte på meg en kjole og gikk ut for å spise en siste middag her i Italia... Buuuu! Middagen var pretty good da. Den lokale varianten av pasta med scampi-saus (naam) og seff et glass (eller dvs. en kvart liter) vin til. Liker å tro at jeg føler meg litt som Julia Roberts i Eat, Pray, Love. Spiser og nyter livet i Italia til det fulle, all alone.

I stedet for å dra på en bar slik som de fleste unge her i byen etter maten, gikk jeg opp til kirkegården/borgen som troner over byen. Herlig både med utsikt og å være for seg selv. Ingen solnedgang i dag da, skyene hang plutselig tungt over byen. Blir det regn i morgen så har jeg i alle fall vært utrolig heldig med været disse dagene jeg har vært her. Deretter vandret jeg ned langs oliventrærne og sitrontrærne, og koset litt med Chaplin-katten og vennene dens (skal vise dere bilde senere..) før jeg kom tilbake to MI CASA.

Nå må jeg pakke...

One night in Riomaggiore

Alle byene her har så utrolig lekre og romantiske navn. Riomaggiore liksom. Hører man en italiener si navnet så smelter man jo totalt..

Denne byen er den sørligste av de fem, og her er husene så tett innpå hverandre, at de må jo ha oppgangene sine inni i andre sine hus?! Kult er det i alle fall, det føles jo ut som man går inne i et maleri hele tiden.

Jeg besøkte byen i går kveld. Skulle egentlig til Manarola da også, men utsatte det til i dag (nå) fordi jeg må unngå en viss innpåsliten amerikaner x_x

Riomaggiore ligger som fire av byene nede ved havet, og ennå bor det mange fiskere her som seiler ut tidlig hver morgen for å søke etter dagens fangst. Byen har på en måte bare en lang gate, som deler byen i to, hvor man i alle tider har kunnet drege opp fiskebåtene i tilfeller hvor været har vært heftig.

Jeg satte meg på restauranten nærmest havet for å vente på solnegangen (som jeg har hørt skal være vakrest fra Riomaggiore), og gikk litt utenfor egen komfortsone og bestilte en lokal spesialitet med spagetti og ansjos. Trodde ikke jeg likte sistnevnte, men den var GOD og FERSK. Nam. Prøvde også en lokal hvitvin. Digg med lokale saker! Jeg tok til og med en dessert idag, pannacotta med røde bær. Guri malla, kan i alle fall skrive under på at jeg var mett da middagen var over.

Det lå en katt på noen båtstativ ved restauranten og slappet av under hele tiden jeg spiste middag. Da desserten ankom, kom det to små gutter sammen med faren sin gåente med en bøtte fisk de hadde fanget fra klippene. Den ene gutten drar i hånden til faren, sier noe og peker på katten. Så tar han og den andre lille gutten hver sin biiittelille fisk og legger foran katten mens de smiler lurt til hverandre. Så søtt! Dessverre var katten ganske sær, og snudde bare ryggen til disse små delikatessene guttene hadde tatt med til den... Haha.

Solnedgangen var nydelig. Flere satt på klippene med pizza de hadde hentet fra ett av trattoriaene og en flaske vin på deling. En litt spesiell kunstner-fyr satt å malte mens han syngte på gamle 70-tallssanger. Jeg fant ut at jeg må skaffe meg et vidvinkelobjektiv.. Skulle jo egentlig ha med byen på solnedgangsbildet, men det var ganske umulig, haha. xD

THAT'S ALL FOR NOW.

Nå må jeg skynde meg så jeg rekker båten!

Hiking around Cinque Terre

Her er noen bilder fra formiddagen (les forrige innlegg for info). Det er seriøst så vakkert her at man dør litt inni seg hver gang man åpner øynene... Man tror liksom ikke at de kan se slikt ut, at disse stedene finnes på ordentlig. BUT THEY DO!

Vet ikke helt hva jeg skal ta meg til i morgen, men jeg har fortsatt en by igjen å besøke (Manarola), så må nok ta turen innom. Har hørt at den kanskje er den vakreste av de alle. Riomaggiore levde i alle fall opp til forventningene. Har hørt om flere vakre stier som også er verdt å besøke.. Spennende!

Cinque Terre

I dag har jeg gjort det de fleste som kommer til dette området ønsker å gjøre - nemlig å gå på de gamle vandringsstiene mellom disse fem byene. Eller det vil si, jeg har vandret mellom tre av dem, Monterosso (der jeg bor), Vernazza og Corniglia. Stiene mellom Corniglia, Manarola og Riomaggiore er fremdeles stengte etter å ha blitt herjet av jordras de siste månedene (og årene). Too bad..

Turen var på ca. 7 km, så ikke så lang, men det var veldig mye opp og ned, og ikke minst på trapper i begynnelsen. Fikk veldig inka trail flashback.. Jeg gikk i gåsandalene mine, og hadde ingen problemer med det, men så folk i all slags sko og klær. Alt fra kjole og flipflops til shorts, hatt og trekkingsko.

Så alt av mennesker langs turen også. Store, små, gamle, unge, bleike, brune, tykke, turister, lokale og så videre. Alderen varierte fra barn i 5 årsalderen til ei dame på sikkert 85 år med brukket arm. Imponerende!

Begge byene jeg så for første gang idag var slående vakre! Vernazza ligger nede havet, mens Corneglia ligger oppe på en klippe. Begge hadde pastellfargede hus og grønne vinduslemmer. I Vernazza spiste jeg verdens sprøeste (og sikkert kaloririke) focaccia med mozarella, tomat og oregano, mens jeg tok en honning og sitrongelato i Corneglia. Skikkelig godt!

I halv to-tiden tok jeg toget tilbake til Monterosso og la meg på stranden for å prøve å kjøle ned kroppen litt. SYKELIG VARMT idag. 30 grader i skyggen og IKKE ET VINDPUST. Har sikkert mistet 20 tonn væske, haha.

Bilder kommer senere, nå skal jeg ta toget til de to siste byene og se hva de har å by på.

(internettet her er skikkelig sært, jeg kommer ikke inn på noen annet enn blogg.no-appen O_o føler meg litt hjelpesløs uten internett, men det får vel være..).

Monterosso al Mare

Direkte oversatt betyr ved navnet til dette stedet noe sånt som "det røde fjellet ved havet". At fjellet er rødt har jeg ikke sett noe til. Det er frodig og grønt og dekket av oliventrær og vinranker i terrasser oppover og nedover langs fjellsiden. Havet er smaragdgrønt og stirrer man utover lenge nok oppdager man flere og flere fiskebåter ute langs horisonten. Gatene er bittesmå og bilfrie, husene er pastellfargede med fargerike vinduslemmer og rundt omkring springer katter som kommer og gnir seg mot beina mine når jeg prøver å ta bilde av dem.

Det er så FINT.

Hurra, jeg trosset til og med internetten og fikk lastet opp noen bilder!

Jeg kom hit først i fire-tiden idag, etter en busstur og tre togturer fra San Marino/Rimini. HERREMIN SÅ VARMT DET VAR. Trodde jeg skulle omkomme på det ene toget.. Derfor var vel gleden ekstra stor da jeg ankom Monterosso og endelig så HAVET! Min gode venn. Blir alltid litt klaustrofobisk når jeg ikke har sett havet (eller store vannmasser) på en stund, sikkert fordi jeg alltid har bodd like i nærheten av havets bredder.

Siden da har jeg bare slappet fullstendig av. Rommet her jeg bor er bittelite, men jeg har et fint uteområde jeg kan anvende meg av. På bordet ligger sitroner plukket fra hagen, og ved siden av meg står vakre blomster og krydderurter i potter og et enormt druetre står ovenfor meg og skygger området på dagtid.

Da jeg kom fram skiftet jeg til kjole og gikk rundt og tok bilder før jeg fant frem til en liten restaurant på en piazza nede ved sjøen og bestilte en pastarett med pesto! Regionen her skal visstnok være kjent for sin gode pesto - og god var den! Lokal vin måtte jeg selvsagt også ha.. Utrolig deilig og bare sitte i brisen, og kose seg med vin og en bok.

Nå på kvelden gikk jeg en tur til et vakkert, men litt spesielt sted på en høyde over byen, før jeg vandret ned til byen igjen mellom oliventrærne. Ååååh. Jeg må seriøst bli igjen her. Kan ikke dra hjem igjen!! IT'S WAY TOO AWESOME (except internetten... og alle turistene..).

I morgen skal jeg prøve å komme meg tiidlig opp (før varmen), og gå til de andre landsbyene! Blir spennende å se. Herfra har man utsikt til alle, dog mer begrenset til enkelte av dem, så det skal bli gøy å se dem up close!

Buona Sera!

Jeg har kommet krysset Italia idag, fra Adriaterhavet i øst til de turkise breddene på Italias vestkyst. Akkurat nå befinner jeg meg i Monterosso al Mare, en av de fem fiskelandsbyene som utgjør Cinque Terre. OG JEG ER FORELSKET. I byen, i havet, i blomstene, i båtene, i fjellene, i vinrankene, i slottsruinene, i pestoen, i den lokale vinen, i sitronene, i krydderduftene, her jeg bor.. ja til og med nesten i turistene som kryr rundt her som maur også (neida, jeg vil ikke gå så langt..).

Internettet er dessverre ekstremt tregt, så får se hva jeg får til!

San Marino



San Marino er en av lilleputtstatene i Europa, og regnes som verdens eldste republikk. Landet ble grunnlagt 3 september i 301 av hellige Marinus, som rømte fra den romerske keiseren, og bygde en kirke på fjelltoppen Monte Titano, hvor San Marino ligger den dag i dag. Det vil si, selve hovedstaten ligger der oppe, resten av landet ligger betydelig lavere og er av en mer moderne årgang.

Jeg visste ca. ingenting om dette stedet før jeg bestemte meg for å dra hit. Derfor fristet det veldig. Dessuten har jeg vært i alle de andre miniputtstatene i Europa (Andorra, Luxembourg, Liechtenstein, Monaco og Vatikanstaten), og hadde lyst å se på hvordan dette stedet var. San Marino er jo også spesielt siden det er helt omsluttet av Italia.





At landet er omringet av Italia merker man selvsagt! Menneskene her snakker italiensk, bruker euro selv om de ikke er med i EU, spiser samme type mat, har italienske TV-kanaler og så videre. Men de er stolte av sin historie, og ønsker selvsagt på ingen måte å bli kalt italienere. Man merker også forskjeller fra nabolandet. San Marino er fult av bilforhandlere (spesielt luksusbiler), store kjøpesenter og tusenvis av banker. Landet er nemlig skattefritt!

Til tross for dette følte jeg at jeg "endelig var kommet til det Italia jeg kjenner" da jeg kom hit... Haha.





Da jeg gikk av bussen sammen med en god del andre og så tusenvis av andre i de små gatene, tenkte jeg bare "herregud, hvorfor gjør jeg dette med meg selv..". Det jeg misliker mest med å reise er å gå i kø med andre turister. Byen var full av butikker som solgte typiske turistting, og ikke minst var det hundrevis av smykkebutikker for de som har litt dyr smak. Veldig upersonlig og kjedelig. Jeg kjente veldig på hva du Line(inspirasjon.blogg.no) hadde sagt.

MEN, så ble det andre boller. Jeg fant endelig fram til hotellet mitt, Bellavista, og ble møtt av tre hyggelige gamle karer i hvit skjorte og slipssløyfe. Hotellet hører nemlig til en restaurant med samme navn. De tok meg godt imot, kalte meg signora tusen ganger og viste meg til det veldig rosa rommet mitt med utsikt ut over de endeløse åkerlappene.

Fordelen med å bo over en restaurant er at den nydelige lukten av sprøstekt, ovnsbakt pizza sprer seg med vinden inn på rommet hele tiden... Mmm.





Jeg la fra meg sekken og tok beina fatt for å utforske denne lille staten. Nå var de aller fleste turistene dratt hjem, og jeg hadde mange av de smale brosteinslagte gatene til meg selv. Jeg lekte med en liten brun hund, og klødde en hvitflekket katt under haken. Jeg kjøpte meg nutella gelato og spiste den mens jeg tuslet rundt. Jeg gikk lenger og lenger opp, og kom til slutt til en mur med nyyydelig utsikt helt ned til Adriaterhavet og strendene ved Rimini sine bredder. Graderstokken viste over 30 grader idag også, så det var deilig å stå der oppe og kjenne vinden kjøle seg ned.





Jeg kom til slutt til tårnene som står igjen fra middelalderens dager. Jeg betalte 3 euro for å gå inn i det ene. Først gikk jeg gjennom basen av tårnet hvor rustninger, hjelmer og spyd fra svunnen tid ble oppbevart. Etter en liten titt gikk jeg opp de smale trappene helt opp, og fikk en fantastisk 360 graders utsikt. Her oppe føltes det ut som jeg var transportert inn i Game of Thrones. Så utrolig magisk og flott! Og jeg var der oppe HELT ALENE. Det kan liksom ikke bli bedre.

Jeg måtte dessverre rive meg derfra etter en stund, for å finne litt mat til kroppen. Jeg gikk tilbake til hotellets restaurant og satte meg ned med utsikt utover landskapet. Vin, sol, en god bok og en NYDELIG syltynn sprøstekt pizza med mozarella og pesto. NAM.

Etter et par timer nærmet klokken seg 21 og solnedgangens time. Jeg gikk derfor tilbake til tårnene, igjen ALL ALONE, hva skjer liksom, og fikk sett et magisk skue (.. og tatt noen bilder av meg selv for å bevise at jeg er her, lollers..). KJEMPEfin dag, så absolutt.

Tror man får en bedre opplevelse av stedet om man overnatter her, i stedet for å besøke stedet på dagstur. Det var utrolig herlig å kunne gå for seg selv nå på kvelden, uten å ha tusenvis av andre turister hengende rundt seg. Dessuten var de kjipe butikkene stengte (serriøst, de selger keramikkdukker og svære våpen side om side.. O_o). Jeg er jo en skikkelig sucker for middelalderen og byggverk fra den tiden, spesielt borger og slott, så det er kanskje ikke et sjokk at jeg falt for dette stedet da. Fikk faktisk samme koselige "svunnen tid" følelse som jeg hadde i Carcassonne, da jeg gikk fra tårnene og gjennom de stengte gatene nå etter å ha sett solnedgangen.
Nå sitter jeg på en stol med beina i vinduskarmen og vinduet vidt åpen, og har nettopp spist en Kinder Joy (Eller Kinder Merendero som det heter her). Aner jeg en tradisjon?


Bellavista

Dette er utsikten fra rommet mitt! Zomgers. Jeg ankom biiittelille San Marino tidligere i dag etter en del (mye) stress. Siden da har jeg bare tuslet rundt i denne lille byen her på toppen. FANTASTISK UTSIKT.

Nå skal jeg ut og spise og se om landet har fine solnedganger å by på.

Et innlegg om dagen kommer senere.

Ciao!

Ciao from Milano

Da var jeg på plass!

Reisen startet kjempefint, med to greie korte flyturer fra Bodø via Oslo og hit til Milano. Ca. en halvtime før landing fløy vi over de majestetiske alpene, og jeg måtte dra opp kameraet. For en fantastisk natur! Like etterpå forlot vi de hvite snødekte fjelltoppene og ankom tusenvis av fargerike åkerlapper med grønne trær som stakk opp her og der.

Fra Milano Malpensa hoppet jeg på toget som tok meg inn til Milano Centrale, og fikk SKIKKELIG bakoversveis. FOR en stasjon! Det kunne sikkert stått tusen av meg oppå hverandre uten å nå opp til takhvelvet! Skikkelig overdådig.

Jeg hadde så skikkelig tiltro til meg selv, og bestemte meg for å gå istedet for å ta metroen til hotellet. Varmen slo mot meg da jeg kom ut av stasjonen, hele 30 grader her idag! Insane. Hjemme var det 8 grader da jeg dro..

Jeg gikk litt i sikksakk, og måtte spørre en hyggelig sjel om veien, men til slutt ankom jeg hotellet etter en liten detour på Corso Buenos Aires (hovedshoppinggata her). Koselig lite hotell i et bostadsområde 1 km fra togstasjonen. Jeg fikk til og med det beste (lille) rommet, med egen balkong (som jeg forresten utnytter til det fulle i skrivende stund).

Deretter var det bare å finne metroen og komme seg ned til sentrum. Fort og effektivt system!

4 stopp senere befant jeg med på Piazza Duomo, og gikk opp for å se på de IMPONERENDE byggverkene som pryder plassen.

Den overbygde handlegaten/kjøpesenteret (?) Galleria Vittorio Emmanuele II er så utrolig flott! Som et gigantisk drivhus med glasskuppel hvor de rike menneskene handler Louis Vuitton og Prada og spiser på overprisede restauranter mens de studerer hverandres klesdrakt og dytter solbrillene lenger opp på nesen. Neida ikke helt, men nesten.. xD

Går man tvers igjennom ender man opp på Piazza de Scala, hvor den berømte opera/teater/ballett-bygningen befinner seg. Enkel og klassisk i sin utførelse. Midt på torget står også en fin statue av selveste Leonardo da Vinci.

Selve hovedtrekket på Piazza Duomo er dog bygningen som gir torget sitt navn, den EKSTREMT vakre og detaljerte katedralen som rett og slett kalles Duomo.

Et hvitt mesterverk uten like! Selvsagt var katedralen stengt før jeg klarte å komme meg dit, så det var en bummer...

.. MEN man kan tydeligvis betale litt (mye) og dra opp på TAKET av katedralen! Terrassene, som det kalles. Her vandrer man mellom tårn, strebepillarer, enorme glassvindu, statuer og andre vakre detaljer med en utsikt som strekker seg ut over hele Milano. Absolutt verdt det!

Jeg stod der oppe og nøt øyeblikket mens jeg stirret ned på folkene og duene som tuslet rundt på Piazza Duomo, og så himmelen bli mer og mer orange. Her oppe var det også en gudegitt bris som kom godt med i varmen.

Til slutt rumlet derimot maget såpass høyt at det var på tide å skaffe seg noe mat. Jeg hadde ikke lyst til å begynne å lete, og fant ut at jeg bare skulle slå meg ned på en av restaurantene som ligger rett på piazzaen. Selv om det var crazy-dyrt. Straks etter kom en saffranrisotto og et glass vino bianco på bordet, og det var en hyggelig stund! Så utrolig fint å se hvordan skyggene sakte, men sikkert tok over katedralen, mens himmelen ble rødere og rødere før solen til slutt gikk ned.

Før det ble helt mørkt var jeg tilbake på hotellet igjen, og i skrivende stund sitter jeg på balkongen og spiser en Kinder Joy (zomg) mens jeg skriver her på bloggen. Åh, livet dere!

Allerede i morgen forlater jeg byen, og tar en svipptur innom et annet liiiite land!

Milano har egentlig vært litt som forventet. Mye mer moderne og likt nordligere deler av Europa enn de delene av Italia jeg har besøkt tidligere. Enkelte av elementene av det Italia jeg kjenner finner man likevel igjen mange steder i byen, så lenge man bare tar seg tid til å se seg rundt.

Buona Notte!

This past week in pictures

Jeg er straks på tur til flyplassen, men tenkte jeg skulle dele noen bilder fra uken som har gått. Det har både vært en fin, avslappende og fryktelig trist uke. Gjensyn med familie og venner, sushi, blomsterenger, bursdagsfeiring, byturer, venninnekvelder, midtnattsol, turer i skog og mark, soling på altanen, og ikke minst de siste dagene med gullet mitt, Fox.

Det tar alltid en stund før man klarer å hente seg inn etter en lengre reise i en helt annen kultur. Det gikk et par dager før jeg på automatikk sluttet å lete etter en søppelbøtte ved doet for å kaste dopapiret i (slik de gjør i Peru, Bolivia og Brasil), og det føles guddommelig å kunne drikke vann fra springen igjen. Jeg skjønner fortsatt ikke at trærne er helt grønne og skogen så frodig. Før jeg dro hadde det jo vært brunt og grått i månedsvis. Jeg legger meg fortsatt senere og står opp senere enn hva jeg skulle ønsket. Hodet klarer ikke å bekjempe jeglagen når solen skinner gjennom hele natten. Hodet henger fortsatt litt igjen over Atlanteren ett sted, tror jeg, og kroppen er fremdeles full av reisestøv. Det magiske reisestøvet som omhyller kroppen og sjelen mens man er på tur, og har vanskeligheter med å slippe taket når man kommer hjem...

Jeg håper på å oppdatere bloggen underveis denne gangen og. Når jeg kommer hjem har jeg jo 29032034 bilder fra Sør-Amerika som fortjener å vise seg fram, så det kommer nok en del flere innlegg om den reisen også. Mye reisestuffs fremover med andre ord.

Men nå venter flyet på meg!

Italy next



Åh, nå skal jeg endelig gjenforenes med Italia igjen - ett av mine favorittland. Gelato, kirker, fontener, små fargerike landsbyer, pizza og nydelig lokal vin venter på meg og det skal bli en FRYD å lære det vakre landet å kjenne igjen. Første stopp er metropolen Milano, som jeg er veldig spent på. Av det jeg har sett av byen ser den veldig "anti-typisk" italiensk ut.

Jeg reiser bare med håndbagasje denne gangen, og DET er en utfordring... Creds til dere som reiser slik på en regular basis!

(Det er forresten bare å komme med Italia/Milano-tips)

Ciao!

The travel bug



Selv om kroppen min fortsatt er full av myggstikk etter Sør-Amerikaturen, er det likevel "reiseinsektet" sitt bitt jeg kjenner mest. Til tross for at det er mindre enn en uke siden vi kom hjem, kjenner jeg at det kribler i beina, passet brenner varmt i lomma og kameraet roper på meg. Da passer det jo veldig fint at jeg allerede på søndag setter kursen sørover igjen! Denne gangen står Italia, San Marino og Frankrike for tur. Turen blir ikke så fryktelig lang, men jeg får nok forhåpentligvis presset inn noen fine opplevelser og nye minner der også.

Jeg har vært svært tiltaksløs disse to dagene som har gått. Har brukt tiden til å mimre og tenke tilbake mye. Det er vondt å miste noen man er så vanvittig glad i, men det gjør godt å vite at jeg fikk følge han fra dagen vi hentet han på flyplassen som en liten hårete valp, til dagen han forlot denne verden. Vi opplevde mye sammen, og de minnene er veldig fine å ha.

Det er likevel fryktelig rart, uvant og trist, så denne reisen kommer virkelig som bestilt. Det blir godt å komme seg bort litt og få alt på avstand.

MEN, jeg har ikke engang begynt å pakke så det må jeg nesten komme igang med. Jeg er bare så utrolig døgnvill nå for tiden som midtnattsolen skinner inn vinduet på kvelden. I Sør-Amerika ble det jo mørkt klokken 17-18, mens her skinner solen hele natten! Hodet blir helt fortullet, spesielt når kroppen også prøver å få jetlagen unna vei. Men det går seg nok til.

Andre som er ute på reise for tiden?

Farvel, min venn

I dag forlot Foxegullet oss. Han har i lengre tid bare blitt slappere, trettere og mer skrøpelig for hver dag som har gått. Gledene han hadde tidligere, som f.eks. å gå tur, har til slutt bare blitt borte. Han har ikke hatt energi til å gjøre noe spesielt mer enn å sove. Han hadde i tillegg begynt å få klumper i huden, og har de siste dagene kastet opp. Noe har vært galt, men dyrelegen mente på at det ikke var noe poeng i å starte undersøkelser av han siden han var såpass gammel og skrøpelig. Det var med andre ord ingenting man kunne gjøre. Tiden hans var brukt opp.



Han var alltid en gledespreder og familiens midtpunkt.. Men nå på slutten var han bare en skygge av seg selv.

Selve avlivningsprosessen var heldigvis rask, og virket smertefri. Dyrelegene gav oss et eget rom med tente stearinlys, og mamma og jeg dro dit sammen. Han lå på fanget vårt til han hadde tatt sitt siste åndedrag, og det var utfattelig vanskelig å forlate han der etterpå.. Nå skal han kremeres, og urnen skal begraves ved hytta - stedet han elsket mest.

14,5 herlige år fikk vi sammen, over halve livet mitt, og han var alltid en så utrolig stor del av meg. I perioden hvor jeg bodde i Oslo, kjente han på kroppen når jeg var på tur hjem. Kvelden før jeg ankom gikk han ofte opp og la seg foran soveromsdøren min og bare ventet.. Det er umulig å forstå hvor glad og knyttet man kan bli i ett dyr hvis man ikke har opplevd det selv, og han var bare helt spesiell. En fantastisk personlighet. Så utrolig snill, tålmodig og god med alle. Helt uerstattelig.

Det gjør så utrolig vondt, men jeg håper du har det bedre der du er nå..

Hvil i fred gullet mitt.

Ny reiseartikkel på trykk!

Siden jeg har vært på reise har jeg ikke fått med meg så mye som har skjedd hjemme, men jeg hadde fått et nytt nummer av magasinet Reiselyst i postkassen. Med min nye artikkel i! Noen har kanskje fått med seg at jeg var i Kroatia to ganger i fjor sommer, på samme øya.. (kremt) som jeg falt så fullstendig for. Øya heter Kolocep og ligger 25 minutter med ferga utenfor nydelige Dubrovnik. Det er altså Kolocep jeg har skrevet om denne gang. Tredje artikkelen jeg har på trykk nå, det er så gøy! Håper det blir mange flere artikler i fremtiden. xD



Leser du noen reisemagasiner?

Beach life in Rio

Siste dagen i Rio de Janeiro skulle virkelig nytes til det fulle. Etter å ha matet apekattene banan til frokost, var det vår tur og vi spiste oss gode og mette siste morgenen på O Veleiro, hvor vi bodde.

Etter å ha testet ut Copacabana og Leblon var Ipanema neste strand på listen (selv om Leblon og Ipanema henger sammen som samme strand), men vi kom oss ikke lenger enn vakttårn 11 (eller var det 10?) i dag heller. Skyene spilte oss noen puss, men vi fikk en del farge på kroppen denne dagen også. Herlig å ligge i en solstol og kjenne sanden mellom tærne, bølgebruset like ved og solens stråler i ansiktet.



Vi dro så for å spise lunsj før vi igjen var tilbake på stranden for å se på solnedgangen. Tåkeskyene gjorde sikten noe begrenset, men vi fant oss en liten strandkafé og kjøpte hver vår caipirinha i fargerike glass, og så på surferne som lekte seg i bølgene.

Deretter fant vi fram flaggsarongene våre og satte oss ved vannkanten og bare nøt øyeblikket mens himmelen ble mørkere og mørkere, før vi spratt opp og danset i bølgene vår siste kveld i Rio de Janeiro, mens stjernene tittet frem.

Such an awesome day and evening!

... Og trist, siden flyet vårt tok av fra flyplassen ved midnatt med oss inni. Skulle gjerne hatt en uke til i byen! Og 34920394 måneder til på kontinentet.. Jeg DIGGER Sør-Amerika!

Ciao Brazil

Da er det dessverre tid for å pakke ned kameraet og koste sanden av beina. Én måned fullspekket med fantastiske opplevelser er kommet til en slutt.. Det har virkelig vært en sinnsyk reise på alle måter og hodet mitt er så fullt av inntrykk at jeg aner nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Vi drar snart til flyplassen før en laaaang reise til lille Norge står for tur.

Flere innlegg og oppdateringer fra de siste dagene kommer da!

Ciao!

Sugarloaf Mountain

I dag har vi besøkt en av de andre store attraksjonene her i Rio de Janeiro, nemlig Sukkertoppen! Den spesielle fjellformasjonen som stikker opp mellom Botafogo og Copacobana.

For å komme opp tar de aller fleste taubanen, som frakter en først til fjelltoppen Urca på litt over 200 meter, før en ny taubane tar en helt opp på selve Sukkertoppen med sin fantastiske utsikt ut over den flotte byen. Vi rakk opp akkurat i tid for solnedgangen og ble møtt med et formidabelt syn.

Det er ingen hemmelighet at jeg har blitt forelsket i Rio. Den mystiske og skremmende byen alle advarte oss mot, som bare har vist seg å være kjærlig og snill med oss.

Å se solnedgangen fra Sukkertoppen gjorde ikke akkurat saken bedre.

Det er virkelig ett av de flotteste skuene jeg har sett, i en av de vakreste stedene på denne planeten.

Spesielt var det også å se flyene gå inn for landing, langt under der hvor vi stod, på den nærliggende flyplassen Santos Dumont. Spektakulær innflygning vil jeg tro!

Vi delte øyeblikket med ganske mange andre mennesker, men det var egentlig helt greit. Vi hadde ingen mellom oss og utsikten, og kunne nyte øyeblikket fullt ut, i likhet med alle de andre.

Det var i alle fall helt perfekt å stå der oppe fra solen begynte sin vandring ned fra himmelen, og til himmelen ble mørk og månen stod opp, samtidig som Kristusstatuen ble opplyst.

The perfect moment to end a perfect day!

(det er forresten ganske irriterende at bildene blir såpass blurry når jeg laster dem opp her! Skjønner ikke hva som skjer, de skal ikke være sånn.. Har merket det i flere innlegg nå.. Får se om jeg får fikset det når jeg kommer hjem).

Har du noen "must do"s i Rio? Eventuelt ting du MÅ gjøre hvis du noengang skal dit?

Cristo Redentor

Han har stått der oppe i over 80 år. Voktet over byen, fra den fattige manns favela til stormansboligene ved Leblon. Han skuer utover havnen og har et øye med de utallige båtene, og de frodige, grønne fjellene. Han følger med lommetyvene ved Copacabana og festløvene etter en sen natt i Lapa. Han har blitt slått av lynet og vært igjennom utallige stormer. Han er et ikon for byen og et fyrtårn for de troende. Han er allvitende her i Rio, og man kan ikke unngå å ta turen innom der han står på toppen av 700-meter høye Corcovado når man er i byen.

Vi var heldige med været idag og våknet til BLÅ HIMMEL. Vi tok derfor metroen til bussen og bussen til fjelltoget og fjelltoget til Jesus.

Toget tok oss gjennom regnskogen på vei oppover den 700 meter høye fjellsiden, og en gjeng lokale gutter kom innom og spilte sambarytmer til et kupe full av interesserte turister.

Etter toget hadde vi ca. 200 trappetrinn igjen opp til toppen - og plutselig var vi der!

Vi og tusen milliarder andre mennesker.. HAHA. Ikke bare vi som hadde ventet med å dra til Jesus før været var bra. Det ble en liten (stor) utfordring å ta bilder (måtte jo seff ta det klassiske strekke-ut-armene-som-Jesus-med-Jesus-i-bakgrunnen-bildet), men det gikk (sånn ca) til slutt. xD

Utsikten fra toppen deler oppmerksomheten med Jesus, og jeg sier bare WOW. RIO ER FANTASTISK. 30 % by og 70 % regnskog omringet av det nydelige blå havet. Dette må jo være en av de vakreste plasserte byene i hele verden! Sukkertoppen og de andre fjellene rundt er helt nydelige.

Vi tilbrakte ca. 3 timer der oppe (tiden flyr her i byen), inkludert litt smoothie-tid. Man merker godt at statuen er en av de aller største turistattraksjonene i byen. Det var PACKED med folk der. Men man kan kanskje ikke forvente noe mindre på et slikt sted.

Folk eller ei, det er i alle fall et sted i Rio man ikke kan misse!

I heart Rio

I dag har vi chillet med Jesus og satt våre fotspor på Copacabana. Vi har hørt bossa nova og samba, og spist acai. Vi har endelig kjent solens stråler igjen, og gått rundt i Rios gater med et brasiliansk flagg i veska.

Cariocaene er så festlige og utrolig hjelpsomme. De kommer bare bort til deg på gata om du ser litt forvirret ut og ordner opp i sakene, alltid med et smil på lur.

So far kan jeg i alle fall si at jeg digger Rio!

Escadaria Selarón

I dag har vi hatt en SKIKKELIG avslappende og fin dag. Etter apebesøket tok vi metroen inn til Centro og gikk litt rundt der (var som å komme til Europa), før vi skrådde innover og gikk inn til Lapa. Vi gikk langs Arcos de Lapa (viaducten) før vi til slutt endte opp ved de berømte trappene Escadaria Selarón.

Trappene er dekte av 2000 fliser fra over 60 land og ble skapt av den chilenske kunstneren Jorge Selarón som en hyllest til det brasilianske folk.

Vi fant til og med fliser fra Norge!

Det er et kjempeherlig område å bare sitte og slappe av, og se på folk. And that's just what we did! Etterhvert gikk vi også å kjøpte acai hos en kjempekul gammel butikkmann, og nøt det på trappen. NAM.

Området er godt voktet av politiet også (det stod fire politimenn hele tiden ved bunnen av trappen, og to øverst) så man føler det går greit å ta frem storkameraet.

I morgen skal været bli bedre, så da får vi nok nærkontakt med Jesus og Sukkertoppen som vi har sett glimt av gjennom hele dagen!

Attack of the monkeys

Beklager mamma, dette innlegget gjør nok at du får vondt i hjerterota.

Vi fikk nettopp møte husets extended family! Jeg så tilfeldigvis ut vinduet og så at greinene på treet beveget seg noe kraftig, og deretter så jeg noen brune små kropper.. APEKATTER!

Da var det bare å hive seg ut døra med kameraet på slep. De små krabatene hoppet rundt i treet, og Rob, den ene eieren av stedet vi bor på, gikk og hentet banan til de små artigkarene. Da kom det selvfølgelig enda flere hoppene gjennom trærne til oss.

Vi kunne vel telle en 10 stykk ca. til slutt. Noen bittesmå og andre litt større. SO DAMN CUTE!

Ganske awesome å ha slike småkarer som nærmeste nabo!

Det bor visstnok en stor skilpadde i hagen her også, som er veldig glad i folk med rødmalte tånegler. Mine er rosa, så vi får se hva den synes om det!

Været er ganske grått fortsatt, så vi har tatt en særdeles rolig morgen for en gangs skyld. DEILIG.

Men snart må vi vel ut og se på hva byen har å by på. ;)

Reisetanker på veien

Verden er så stor, men samtidig så liten. Man merker det i de små tingene. Den norske boken som ble brukt som musematte på hotellet i La Paz. Diskusjoner om nynorsk og bokmål i et lite salthotell ute i den bolivianske villmarken. Flaskene med Voss-vann som står plassert mellom rødvinsflaskene i en liten butikk i et nabolag i Rio de Janeiro.

Hvor enn man drar blir man som oftest påminnet sitt opphav. "Hvor kommer så du fra?" er et spørsmål man kommer borti mange ganger per dag mens man reiser. "Jasså, Noruega" svarer de fleste. "Ligger Norge i Holland?" var det noen som lurte på. Norge. En liten flekk øverst på verdenskartet.

Landet vårt, og alle menneskene. Det virker så ubetydelig når man befinner seg i storbyer hvor innbyggertallet er det dobbelte av hva som befinner seg i landet vårt av mennesker. Men det er jo ikke det! Lille Norge. På toppen av Europa, oppe i det kalde nord. Et godt stykke fra Holland.

Norge er et fint lite land, med fine mennesker. Litt kalde i grunn kanskje, vi også. Man påvirkes nok mye av sine omgivelser. Brasilianere for eksempel er utrolig frigjorte, glade og bekymrer seg mindre enn hva vi gjør. De former seg etter varmen, de svaiende trærne og den behagelige brisen fra havet. De er varme, åpne og imøtekommende.

På den måten er det godt å reise, å få føle litt på varmen. Å kjenne på trærnes dans og havets rytme. Å komme seg ut av dagliglivets faste spor og rutiner. Å komme seg bort fra lille Norge, og kulden. Selv om de små tegnene ligger gjemt rundt i verden, som en musematte eller mellom vinflaskene på butikken, for å minne oss på hvor vi kommer fra.. og at vi engang må hjem igjen. Hjem til lille Norge.

Iguassu pt. 2

I dag tok vi atter turen til Iguassufallene! Men denne gangen den brasilianske siden. Første bildet er forresten tatt med goprokameraet, så kontrasten er ikke helt tiptopp.

Siden vi skulle ta flyet klokken 15 i dag trodde vi at vi hadde skikkelig dårlig tid (var litt treg i starten i morges siden det var fullstendig grått og regnfullt da klokken ringte kl 7), men en genial mann på hotellet sa at vi kunne ta med oss bagasjen til fallene og låse de inn der, istedet for å dra tilbake til hotellet for å hente bagasjen og deretter dra til flyplassen (som ligger rett ved fallene).

I går var en awesome dag ved fallene, men i dag dere, i dag ble vi BLOWN AWAY. Nesten bokstavelig talt en stund også..

Devil's throat på den brasilianske siden av fallene går ut på at man følger en gangbro ut helt på tuppen av deler av fallene, hvor man blir blåst sidelengst av kraften fra fallene ovenfor en, og blir blown away av synet av fallene under seg og hele veien rundt. Den flotte regnbuen var kronen på verket!

Det var egentlig helt insane hvor vakkert det var! Alle sier den argentinske siden er så mye bedre, men vi fikk i alle fall nesten sjokk av hvor vakkert det var på den brasilianske siden!

Vi tok også en heis opp til et lite tårn hvor man hadde en nydelig utsikt ut over fallene både på den ene og andre siden. Argentina og Brasil deler virkelig en flott naturperle seg imellom.

Godt vi hadde en regnponcho i veska, hvis ikke hadde vi nok blitt søkkvåte av turen ut til Devil's throat. xD

Etter 2-3 timer ved fallene var det på tide å dra derfra og komme seg til flyplassen.

Vi har ennå ikke testet ut alle de spennende juicene og smoothiene som finnes her i Brasil, så vi tok sjansen ved en kafe ved fallene. Jeg bestilte en acai + banan-shake, mens Susanne tok en jordbær, passjonsfrukt og mango-juice. Nammers! I grunn var vi dog fortsatt mette etter hotellfrokosten i morges... WOW, så mye mat! Det er derimot litt rart at de brasilianske frokostene består av så mye kake. Det er jo ikke spesielt godt med kake til frokost, eller what? Heldigvis har de også tonnevis med frukt til.

Nå befinner vi oss i RIO DE JANEIRO OMG OMG OMG. Har hatt en flott kveld i nabolaget og truffet mange søte og hjelpsomme mennesker. Stedet vi bor på er AWESOME, så gleder oss til å se mer i morgen. Dessverre er det fullstendig grått utenfor og det regner i bøttevis.. MEN vi fikk et glimt av JESUS oppe på haugen da vi gikk ned til restauranten tidligere. OMG OMG, RIO LIKSOM!

Snakkes i morgen!

Foz de Iguazu

I dag byttet vi ut Brasil til fordel for Argentina.

Siden bussen var sånn 5 timer forsinket mistet vi MYE tid som skulle gå til den argentinske siden av Iguassufallene. Det var forsent for alle tourer, så vi var nødt til å ta taxi om vi skulle få noe ut av dagen. Til 100 reais EN VEI var det sinnsykt dyrt (ca 280 kr), men what can one do.. Vi har egentlig hatt veldig uflaks siden vi kom til Brasil, what's up with that? Derfor var det litt godt når drosjesjåføren kom tilbake til bilen med argentinske stempel i passet på grenseovergangen. Håper dette landet er greiere med oss!

Vi betalte inngangspengene til parken med argentinske pesos og tuslet inn. Så ville marsvin nesten med en gang! Dessuten var det overraskende romslig der inne, det verste turisttrøkket var nok over for dagen. Vi hoppet så på det lille toget, og tok det rett opp til Devil's Throat.

Der traff vi på MASSEVIS av kjempesøte coatis! De ligner en slags blanding mellom maursluker og vaskebjørn, haha.

Deretter gikk vi ut mot utsiktpunktet over lange små broer hvor det FLORERTE av sommerfugler. WOW. Så mange! Så fargerike! Så flotte!

Været ble bare bedre og bedre etter nattens tordenstorm, og vi ble fylt opp av en lykkerus.

Vi var utrolig spente på hvordan det ville føles å se fallene etter alle de sterke lovordene fra alle vi har møtt på reisen som allerede hadde vært der. But it was AWESOME. Wow. DET trykket! Ble nesten svimmel av å se på de ENORME vannmengdene som fallt ned klippeveggene. Skikkelig krefter i sving!

Det var så vakkert når solen stakk ut fra skyene og skapte regnbuer i vannmassene. Gorgeous!

Vi måtte så løsrive oss fra Devil's Throat for å se mer av stedet. Vi tok toget ned ett stopp, og virret så litt rundt før vi fant rett sti.

Der gikk vi inne i regnskogen, og plutselig dukket en liten ape opp i et tre like ved oss. Den spiste på noen grener, og tok plutselig byks og hoppet ned i et annet tre. Bare 3-4 meter bortenfor oss! So cool. Etter hvert kom fallene til syne igjen. Denne gangen så vi både Brasils side og den argentinske siden i all sin makt.

På grunn av dårlig tid fikk vi egentlig ikke sett så fryktelig mye mer. Når klokken nærmet seg 18 måtte vi skynte oss tilbake til toget for å møte taximannen vår ved inngangen.

Det ble bare noen timer i Argentina denne gang, men det var godt å snakke spansk igjen! Portugisisk høres ut som en sær blanding av japansk, hollandsk, dansk og spansk og jeg finner egentlig ikke ut av det. Haha.

I morgen skal vi se hva Brasil har å by på når det gjelder fallene.

Spennende, spennende!

Har du vært ved Iguassu falls selv?

Les mer i arkivet » Juli 2014 » Juni 2014 » Mai 2014 » April 2014 » Mars 2014 » Februar 2014 » Januar 2014 » Desember 2013 » November 2013 » Oktober 2013 » September 2013 » August 2013 » Juli 2013 » Juni 2013 » Mai 2013 » April 2013 » Mars 2013 » Februar 2013 » Januar 2013 » Desember 2012 » November 2012 » Oktober 2012 » September 2012 » August 2012 » Juli 2012 » Juni 2012 » Mai 2012 » April 2012 » Mars 2012 » Februar 2012

, Bodø

Hei, jeg heter Renate og er en reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst, som ofte befinner seg på reiser i inn- og utland. Her på bloggen sladrer jeg om stedene jeg har vært, og drømmer om stedene jeg engang skal dra. Til nå har jeg satt mine bein i 60 ulike land og på 5 kontinenter, og flere skal det bli. Følg meg gjerne på reisen!



    Hei, jeg heter Renate og er en reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst, som ofte befinner seg på reiser i inn- og utland. Her på bloggen sladrer jeg om stedene jeg har vært, og drømmer om stedene jeg engang skal dra. Til nå har jeg satt mine bein i over 60 ulike land og i 5 verdensdeler, og flere skal det bli. Følg meg gjerne på reisen!



    + Legg meg til som venn


Image and video hosting by TinyPic

Kategorier

  • » - Hvor har jeg vært?
  • » Afrika
  • » Argentina
  • » Bahamas
  • » Blogg
  • » Bolivia
  • » Bosnia & Herzegovina
  • » Brasil
  • » Bulgaria
  • » Burma/Myanmar
  • » Bøker & film
  • » Danmark
  • » Egypt
  • » England
  • » Estland
  • » Frankrike
  • » Hellas
  • » Hong Kong
  • » Hverdag
  • » India
  • » Irland
  • » Island
  • » Italia
  • » Jordan
  • » Kenya
  • » Kina
  • » Kroatia
  • » Latvia
  • » Litauen
  • » Malawi
  • » Malaysia
  • » Marokko
  • » Mexico
  • » Mongolia
  • » Montenegro
  • » Nederland
  • » Nepal
  • » News & TV
  • » Nord-Irland
  • » Norge
  • » Peru
  • » Polen
  • » Portugal
  • » Qatar
  • » Random
  • » Reiseartikler
  • » Reisedrømmer
  • » Reiseinspirasjon
  • » Reiseminner
  • » Reisetips
  • » Romania
  • » Russland
  • » San Marino
  • » Skottland
  • » Slovakia
  • » Spania
  • » Storbritannia
  • » Sverige
  • » Tanzania
  • » Thailand
  • » Tsjekkia
  • » Tyrkia
  • » Tyskland
  • » Ungarn
  • » USA
  • » USA - California
  • » USA - Florida
  • » USA - New York
  • » USA - Route 66
  • » Vatikanstaten
  • » Venezuela
  • » Zambia


  • Populære Innlegg

  • A Nomadic Life
  • Scenes from Bagan
  • In the backstreets of Varanasi
  • Romania - The Fairytale Land
  • Traveling Alone
  • 15 ting man må gjøre i New York
  • Hvordan har du tid/råd til å reise så mye?
  • A Year of Travel 2013
  • 50 ting jeg har lært på mine reiser


  • Andre Reiseblogger

  • Bobleliv Reiseblogg
  • Cocopia
  • Camilla i Verden
  • Den Vide Verden
  • Globetrotter Elisa
  • Hamacareise
  • Lineinspirasjon
  • Mstraveltipsy
  • Norske Reiseblogger
  • Reisedagboka/Sandra
  • Renates Reiser
  • Supermarie
  • Travel Thoughts


  • Arkiv

  • Juli 2014
  • Juni 2014
  • Mai 2014
  • April 2014
  • Mars 2014
  • Februar 2014
  • Januar 2014
  • Desember 2013
  • November 2013
  • Oktober 2013
  • September 2013
  • August 2013
  • Juli 2013
  • Juni 2013
  • Mai 2013
  • April 2013
  • Mars 2013
  • Februar 2013
  • Januar 2013
  • Desember 2012
  • November 2012
  • Oktober 2012
  • September 2012
  • August 2012
  • Juli 2012
  • Juni 2012
  • Mai 2012
  • April 2012
  • Mars 2012
  • Februar 2012
  • Januar 2012
  • Desember 2011
  • November 2011
  • Oktober 2011
  • September 2011
  • August 2011
  • Juli 2011
  • Juni 2011
  • Mai 2011
  • April 2011
  • Mars 2011
  • Februar 2011
  • Desember 2010
  • November 2010
  • Juni 2010
  • April 2010
  • Mars 2010
  • Februar 2010
  • Januar 2010
  • Desember 2009
  • November 2009
  • September 2009


  • Søk i bloggen





    hits