These past few days in Pantanal

Åh dere, vi lever virkelig det gode liv her borte. To utflukter per dag, masse god mat innimellom, med sovepauser i hengekøyene når varmen blir for intens. Åh! I don't want to go!

I går var vi på ridetur. Det var FUN. Litt mer action enn da vi var i Cusco, vi travet vel ca halve turen. Vi red rundt på denne store ranchen og fikk sett littegranne dyreliv på turen. Det artigste var derimot å være på hesteryggen! Jeg fikk den minste hesten, Romeo, oppkalt etter en fotballspiller og han var en skikkelig trooper. Full fart gøy og spenning xD

I går kveld satt jeg ute i hengekøya etter middagen i mørket (det hang et lys ovenfor meg), og plutselig ser jeg noe som lusker rundt litt bortenfor. En rev! En søt liten pantanal-rev. Den går rundt bortenfor meg, og graver etter noe i et hull bare TO meter bortenfor der jeg sitter musestille. Slik styrer den en stund, og etter hvert kommer det ENDA en rev. Da de ser hverandre springer de etter hverandre og bort derfra.. Skikkelig awesome. Her kommer man virkelig tett på.

I dag tidlig prøvde vi oss på fiskelykken igjen. AND SECOND TIME MEANS SUCCESS. Jeg fikk hele TO pirajaer! Fin måte å avslutte oppholdet her på. Alle fikk faktisk en fisk hver, selv om Jamie ikke fikk en piraja fikk han i alle fall en fisk. Så vi sa oss fornøyde med det.

Pantanal

I går dro vi først på en liten safaritur tidlig på morgenen. Vi kjørte i en åpen bil, og så litt av hvert langs den støvete landeveien. Dette våtmarksområdet er ENORMT, og det er derfor vanskelig å se enkelte av dyrene som bor her, f.eks. jaguaren.

Vi fikk derimot se en god del andre dyr, som cayman, capybara (verdens største gnager), en liten anakonda, rådyr, emu, apekatter og tusenvis av flotte fugler i forskjellige fargespekter. Tucaner too! Men de er tydeligvis ikke spesielt interesserte i å bli fotograferte.. Sykt å se parakitter og papegøyer man vanligvis har i bur hjemme leve ute i det fri her. Slik det skal være.

Etter en del kjøring parkerte vi bilen for å ta å gå rundt i jungelen for å komme litt nærmere dyrene. Det er utrolig hvor fuktig og varmt det var der inne, som å vandre rundt i en sauna. Vi kom veldig nært en armadillo! Det var kjempegøy, de er jo så søte og veldig sky. Vi fikk også se apekatter i tretoppene over oss! Det dyret vi likevel fikk mest nærkontakt med var myggen.. De var INTENS. Jeg gjorde tabben med å bruke mørke jeans (de elsker tydeligvis svart), og har nå (uten å overdrive) rundt 100 myggstikk i to store områder bakpå lårene. Farvell tanke om å gå i shorts!

Vi kom også skikkelig nært caymanene. Tydeligvis er de ikke spesielt interesserte i å spise oss, så vi kom til og med så nært at vi kunne ta de på halene. Wow.

Kjempegøy med slike utflukter! Spesielt når man får komme nært det lokale dyrelivet. Alt er så fargerikt og flott her. Det er som man utvikler helt nye sanser man ikke har hatt før. Floraen og faunaen i Norge er jo så brun og grå i forhold..

Etter uktflukten hoppet vi rett i hengekøyene og ble liggende der i 3 timer. DEILIG.

Pirajafisking

Det er noe ekstra spesielt med å sitte sammen med lokale gutter, ved en brunsvart elv midt i Pantanal i Brasil, med en fiskestang i hånden hvor kroken er fylt med kjøtt, og synet domineres av refleksjonen av den vakre rosafargede himmelen i elven, og palmer og andre tropiske trær på andre bredden av elva. Enkelte med apekatter i! Foran deg ligger en cayman i vannet, med bare øynene og neseborene stikkende opp. Den venter tålmodig. Litt lenger bort farer en stor elveoter forbi, og titter nysgjerrig bortover på oss. Fiskene napper forsiktig, med de gigantiske sylskarpe tennene sine. Det er absolutt ikke torsk vi fisker etter, men PIRAJA!

Vi hadde et magisk lite øyeblikk nede ved elva i ettermiddag! Kjempegøy å fiske på en litt annen måte enn hjemme. Vi tok vel litt av i kommentarene våre alle sammen, spesielt siden vi var maks uheldige og ikke fikk noe på kroken! De britiske guttene er som et vandrende komedieshow, og vi ler vel egentlig konstant hele tiden.

Det eneste som spolerer morroa er insektene, eller rettere sagt myggen. Den er HUGE og OVERALT. Tror jeg har flere myggstikk på kroppen nå enn det finnes stjerner i universet, eller sandkorn på alle verdens strender.. Det er intenst med andre ord. Hadde det ikke vært for dem hadde jeg nok prøvd fiskelykken litt lenger.

Susanne var heldig da! Hun var den eneste i gruppa som faktisk fikk en liten rakker! Hurra for henne! xD

Den fine opplevelesen fikk vi heldigvis alle sammen da, og nå straks står fisken (de lokale + Susanen, haha) fanget på menyen. Bon appetit!

Pousada Santa Clara

Vi ankom dette magiske stedet i Pantanal i Brasil i går midt på dagen. Etter lange grensekrysninger og masse tull med kortene våre og minibankene og drosjesjåfører osv. Haha, det var litt frustrerende og kaotisk en stund, når vi trodde kortene våre ikke fungete (var bare feil bank) og vi var pengeløse, satt i en drosje og det var tusen grader utenfor. Men det løste seg! Mye takk være snille folk (her også what a shock) både i byen og jenta fra Colombia som vi delte taxi med. Hurra!

Etter litt var vi på bussen til Buracao de Piranhas hvor vi skulle møte skyssen vår til dette stedet. Dessverre kom det et langt stopp her også, da militæret stoppet bussen vår for å sjekke igjennom ALL bagasjen. Took forever, de lo godt når de så norskflagget til Susanne og den spanske ordboken min.. haha.

Ved møtestedet stod det allerede tre engelske gutter i 20-årene, og en brasiliansk mann i 50-årene som også skulle til samme sted som oss. Så vi delte den ekstremt vindfulle (tenk en åpen safaribil) kjøreturen til pousadaen sammen.

Den opprinnelige planen var at vi skulle telte, men det slo vi fra oss da vi kom fram, og kjøpte heller et rom.

Zomg, for et supert sted! Susanne og jeg fikk en omvisning av han som skal være guiden vår på utfluktene vi har booked, og det virker amazing!

Vi dro først på en nattutflukt i mørket med spotlight, hvor vi fikk sett noen dyr. F.eks. rever og armadillos! Men det mest spektakulære var stjernehimmelen.. always. Den er så SINNSYKT fascinerende i slike mørke områder som disse.

Deretter var den en GOD og mettende middag, og Susanne og jeg kjøpte en flaske vin. Merker at det er dyrere her enn i Peru og Bolivia ja.. Så spilte vi forskjellige spill (billiard/bordtennis/osv) med to av guttene på gamerommet før det var tid for å ta kveld.

Frokosten i dag var nydelig! Så utrolig mye mat, og GOD mat. F.eks eggerøren! Massse fersk frukt også! Melon! Og cashewjuice, wtf. Det var litt for sært for min del.

Og omg haha, den røde papegøyen! Den er stjernen i dette showet. Kommer plutselig bare tuslende inn på frokostrommet i håp om å få noe godt.. xD

Den ene eierinnen eier den virker det som, og den oppfører seg som hennes baby. xD Eller hund, haha, tigger mat og tusler etter henne.

Det er mange andre flotte dyr her på området også. Fugler i all verdens fargespekter, svære blå arapapegøyer, hester og kyr, sauer med lam, rovfugler og krokodiller! Eller caymans som de kalles her.

Vi har allerede vært på en utflukt idag, og skal på en litt senere, updates to come!

Nå ligger Susanne og jeg i hver vår hengekøye og kjenner på den UTROLIG deilige brisen (31 grader her), hører på musikk, skriver og ser rundt på de flotte omgivelsene.

Tror nok vi blir å trives her disse dagene!

The last days of Bolivia

Det var hardt og forlate Peru, og det var minst like hardt å forlate Bolivia.

Den siste kvelden dro vi til en restaurant like i nærheten av hotellet (og heksemarkedet) og drakk vin og spiste god mat. Jeg bestilte lama-lasagne. Den var utrooolig god, disse kokkene kunne kunstene sine.

Deretter skulle det bli pakking siden vi skulle opp klokken 4 morgenen etter, men vi var så trøtte og vi la oss og tok pakkingen morgenen etterpå.

Deretter bar det til flyplassen i La Paz. Heldigivs fikk vi se de millionene av lysene til storbyen en siste gang. De er virkelig helt fantastisk. Det føltes ut som man ser ned på stjernehimmelen istedet for opp. Man blir blown away!

Flyplassen var overraskende fin, og flyturen til Santa Cruz overraskende smidig. Bolivia var landet jeg var mest skeptisk til angående tidsplanene våre, men alt har vært just on time. Ingen blokkader eller forsinkelser! Lucky us.

Under flyturen (spesielt å ta av fra 4000 meters høyde), forandret landskapet seg drastisk. Snøkledde fjell rundt La Paz ble byttet ut med flatmark, frodige grønne skogområder og brune elver som slynget seg som slanger gjennom skogene.

Vi fikk en taxi til buss/togstasjonen i Santa Cruz og fikk en liten smakebit på hvordan det ser ut her i lavlandet, og det virker som et helt annet land. Kulturen er annerledes, folkene annerledes, bilene, husene, naturen.. alt.

Busstasjonen var CREEPY, folk oppførte seg utrolig sære, og vi ville egentlig bare komme oss bort derfra, haha. Etter noe styr fant vi togselskapet og fikk kjøpt togbillettene for kveldstoget og lagret sekkene våre for hele 3 bolivanos pr. sekk (ca 2 kroner).

Main plaza var neste stopp. Her satte vi oss på en benk mellom trærne utenfor kirken og nøt den herlige brisen i varmen. Hardt å gå fra ca. 10 plussgrader til nesten 30!

Vi hadde hørt at det finnes dovendyr i trærne i denne parken, men vi så ingen... too bad. Dovendyr er awesome. Vi tok en titt inne i kirken, og gikk så å satt oss inne på en kafe som hadde internett, og satt der i noen timer og bestilte massssse good stuffs.

Klokken 16 skulle toget gå, så etter hvert var vi nødt til å komme oss tilbake til togstasjonen. Kommer til å savne taxiturer til 10 NOK..

Toget vi skulle ta kalles "dødstoget" for some reason. Noen mener det er fordi det rister så at før i tiden når folk satt på taket ristet de av toget og døde.. Andre tror det har noe med at under gulfeberepidemien ble de døde fraktet langs disse skinnene. Man blir uansett litt skeptisk angående navnet, AHAH. No need. Det ristet en del, men setene var utrolig behagelige og vi sov godt gjennom natten til Quiarro på grensen til Brasil.

Ikke bare overlevde vi dødsveien, men nå også dødstoget! Not bad Bolivia.

Death Road

Dagene er virkelig ikke kjedelige her i Bolivia. I dag våknet vi opp relativt gode i kroppen etter fjellklatringen dagen før. I dag skulle vi derimot ikke opp flere tusen meter på et snøkledd fjell, men heller suse flere mil på en sykkel ned mot tropevarmen i jungelen.

Vi startet ca. 45 min unna La Paz på 4700 meters høyde. Her traff vi resten av gruppen vi skulle sykle sammen med (11 stykk in total), og fikk utdelt utstyr, bekledning og hver vår sykkel.

Deretter startet morroa! Første etappe var på asfalt, gjennom et nydelig fjell/dallandskap. Biler tutet og vinket idet de passerte og hunder lå døsig langs veibanen. Det gikk temmelig fort, og etter mange mange kilometer kom vi til enden av denne veien, og fikk utdelt lunsj og litt godsaker.

Deretter kjørte vi ca. 20 min i bil før vi kom til selve høydepunktet for turen. Dødsveien! Eller, den heter vel egentlig ikke det, selv om den har blitt regnet som verdens farligste vei i årene som har vært. Yungas kalles dette tropiske området, og veien vi skulle følge tok oss ned til under 2000 høydemeter.

Vi ble ristet i fillebiter mens vi kjørte nedover, gjennom tåke og under små fossefall. Grusveien slynget seg framover langs den frodige fjellsiden, og på venstre side hadde vi stup på flere titalls meter rett ned. Autovern finnes selvsagt ikke, og man skjønner godt hvordan hundrevis av biler har sust utfor den smale veibanen og truffet dypet nedenfor i årene som har gått. For noen år siden ble det heldigvis bygget en ny vei som de aller fleste bilene og lastebilene bruker, men enkelte foretrekker fortsatt denne.

Etter noen timer på sykkelen, mange høydemeter og mange mange kilometer var vi kommet til måls ende. Da var varmen blitt så intens at det føltes ut som man befant seg inne i en stekeovn. Målet var et lite hotell hvor det fantes basseng, dusj og lunsjen vår som var buffet style. Najs! Fin avslutning på dagen, før bilene tok oss ca. 3 timer tilbake til La Paz igjen etterpå.

I morgen skal vi forlate denne byen, og etterhvert også landet.. Kjempetrist. Bolivia har virkelig gitt mersmak.

Noen som har lyst å teste ut "dødsveien" på sykkel?

Huayna Potosi

Today was the day I nearly died! Neida, bare nesten... Det har i alle fall vært den tyngste dagen i mitt liv, det tror jeg at jeg kan skrive under på.

Selv om dagen(e) har vært tung, har de(n) også vært AMAZING.

Det hele startet i går tidlig, da vi møtte opp på kontoret til Altitud 6000 og møtte guiden vår, dro hjem til han (han eier hele selskapet) og fikk ordnet alt av utstyr. Tykke jakker (hallo michelingjengen) og bukser, fleeceundertøy, hjelm, svære fjellsko, gamasjer, sele, stegjern (enorme brodder) og is-hakke.

Med andre ord skulle vi på fjelltur!

Vi kjørte så sammen med guiden vår Juancho, som han kalles, og kokkedama ca. 2 timer utenfor La Paz til basecampen til det 6088 meter høye fjellet Huayna Potosi. Denne ligger på ca. 4700 meter. Underveis hadde vi nydelig usikt over selve La Paz og El Alto med tåkeskyer over, mens vi øvde oss på spanske gloser. Sakte med sikkert kunne vi se det spektakulære fjellet komme nærmere og nærmere.

Og plutselig var vi der! Møtte en annen guide fra samme selskap som het Victor, som skulle gå sammen med en tysk kar som hadde bestilt en 3-dagerstur i motsetning til vår 2-dagerstur.

Vi pakket sekkene våre fulle av utstyr, og begynte sakte men sikkert å traske opp mot high camp på 5,130 meter. Vi fikk en liten smak på hvordan det er å være porter på turen opp, men skjønte det var andre boller når vi oppdaget kvinner i tradisjonelle skjørt og sandaler som jobbet seg oppover i snøen med varer til campen. Vi oppdaget også ganske fort hvor awesome Juancho var. Gal humor og fotoglad, what more can one ask for?

Vel oppe på high camp ble vi møtt av gråvær, en utslitt utedo, et kokketelt og en liten hytte som vi alle "fjellklatrere" skulle overnatte på. Førsteetasje består av bord og stoler, og tusenvis av sekker med fjellklatringsutstyr, og millioner av små tekster og beskjeder på veggen av andre klatrere som har prøvd seg på fjellet tidligere. Det hang til og med et norsk flagg i det ene vinduet! I øveretasjen ligger det madrasser langs veggene, og her skulle vi tilbringe natten med de andre fjellfolkene.

Ettermiddagen og kvelden var kjempeherlig. Vi fikk god kontakt med den tyske karen som skulle prøve seg på fjellet med samme selskap, og ikke minst med de to guidene. Klatreutstyret ble prøvet og vi fikk hamburger servert i 5000 meters høyde, og så mye mat til middag at vi nesten sprakk. Suppe med kylling til forrett, ørret med tilbehør til hovedrett og karamellpudding til dessert. Wow. På denne spinkle fjellhytta liksom. I tillegg drakk vi ca. 32402 kopper kamomillete med tusen skjeer sukker for å fylle på glukoselagrene før den store fjelletappen.

Deretter var det bare å legge seg. Tidligste bedtime so far, klokken 6 var de fleste av oss i seng! 18 på ettermiddagen that is. Alarmen var satt på klokken 01 på natten.

Etter en tiiiidlig frokost klokken 01, var det bare å kle på seg tusen lag med klær, og pakke på seg alt utstyret. Sekken innehold vann og snacks, og ekstra klær, og vi fikk pannekaker til frokost (men dessverre forsvant appetitten min med høydemetrene).

Klokken 02 stod vi klare utenfor i månelyset, med det massive fjellet ruvende ovenfor oss. Heldigvis var det ikke like mørkt utenfor som vi trodde, men hodelyktene var likevel på. Etter at vi var festet sammen av tauet var et bare å begynne å gå, med ishakken i den ene hånden.

Det var tungt, ekstremt tungt. Det hadde snødd i løpet av natten, og nysnøen gjorde det tungt å bevege seg oppover de bratte skråningene. Det var MYE tyngre enn hva vi kunne forestilt oss. Det hjalp på at vi kunne se lysene til La Paz langt der nede i det fjerne og stjernene ovenfor oss. Men snart ble det overskyet og snøstormen fortsatte. Vi jobbet oss jevnt og trutt framover, med hyppigere og hyppigere pauser. Vi drakk mate de coca og spiste sukkerdrops, men energien var og ble borte. Juancho var en utrolig flink motivator og fikk oss på beina igjen, gang på gang.

Vi kom etter hver til et sted hvor vi måtte gå på alle fire for å komme oss opp, og bruke ishakken til hjelp. Det var utrolig intenst i kulden og snøstormen. Til slutt seg vi begge sammen og fant ut at dette gikk rett og slett ikke. Vi måtte snu. Det ble derfor ikke 6088 meter på oss, men 5710 m. Og vi sa oss fornøyd me det! 50 % av de som startet på bestigningen var nødt til å gi seg på grunn av været, og de som kom opp slet seg fullstendig ut. Utsikten uteble også på grunn av været..

Vi var derimot mye heldigere og fikk overvære den sinnsykt nydelig soloppgangen. Vi var kommet under skylaget da solen stod opp, og farget de hvite fjellene helt rosa. Det var også skyer under oss, og øyeblikket var fullstendig magisk.

Juancho fikk oss på en liten detour til en liten fjelltopp med nyyydelig utsikt. Vi klatret opp på denne skumle knausen og tok tusenvis av bilder, drakk kokate, spiste tunfisksandwich og nøt den nydelige utsikten.

Deretter var det bare å komme seg tilbake til high campen i solskinnet. Skyene fløt rundt oss, og det var vanvittig nydelig. Det var tungt å gå ned, men we made it! Fullstendig utslitte satt vi utenfor og spiste suppe og snakket med et par av de som faktisk hadde nådd toppen.

Etter et par timer var det på tiden å pakke sekkene og gå ned fjellknausen til basecampen igjen. Det var ikke så lett med de tunge sekkene, men vi var begge enige om at selv om vi ikke nådde toppen, hadde vi likevel fått en utrolig flott opplevelse og 5710 meter er ikke lite det heller! Vi var utrolig heldige med guiden, og soloppgangen vi opplevde ville jeg aldri ha byttet mot noe fjelltopp.
Men det hadde jo vært gøy å nå 6000 meter. Kanskje neste gang?

(mange av bildene er lånt fra Susanne, da jeg lot storkameraet ligge igjen på hotellet ;))

Vulkaner, laguner, lamaer og fjerne månelandskap

Bolivia har tatt meg med storm. Det er en rar tanke at et land kan være så vakkert og ekstremt som dette. Byene (de få jeg har sett) er ikke noe spesielt å skryte av når det gjelder billedskjønnhet, men naturen er virkelig noe for seg selv.

På den 3-dagers rundturen nede i sørvest-bolivia fikk vi sett landskap som jeg aldri ville trodd fantes på denne jordkloden. Enkelte ganger var jeg sikker på at jeg befant meg på Mars, eller kanskje månen. Det var så øde, så store avstander, så mange eksotiske og merkelige formasjoner, planter og dyr. De tok fullstendig pusten fra meg.

En annen ting som har skilt seg ut er vennligheten til menneskene. De er kanskje ikke like ydmyke som de i Peru, men likevel utrolig hyggelige og hjelpsomme. Alle vi har truffet, både av lokale og turister har vært helt utrolig flotte mennesker som vi har gått utrolig godt overens med. En av de aller beste tingene med å reise er absolutt menneskene man treffer langs veien.

På rundturen fikk vi nærkontakt med flamingoer, salthoteller, ufyselige toaletter, pikniker ute i utrolige landskap, røde og grønne laguner, hårete alpakkaer, fotballspillende unger, saftige appelsiner, snømenn, ekstreme ørkener, meterhøye kaktuser, kokate, støvete landeveier, lokale viner og mye latter og gøy.

Det var noen utrolig flotte dager på veien, 5000 meter over havet på det høyeste og nesten 100 mil i en gammel toyota landcruiser (lol pappa) til og fra Uyuni. Det var snø i fjellovergangene som gjorde at vi ikke kom oss helt til Laguna Verde, og vi var nesten i Chile flere ganger. Vi stod på togskinner som strakte seg ut i evigheten, vi så ville vicuñaer i ødemarken og så bakken koke i Sol de Manaña. Eldgamle vulkaner strakte seg over oss og saltsletten strakte seg flere titalls mil under oss.

Alt i alt en nydelig tur som jeg kommer til å minnes i LANG tid framover. More pictures to come, for å si det sånn, haha!

Salar de Uyuni

Vi dro nesten direkte fra La Paz etter ankomst, og med nattbussen (Todo Turismo) til Uyuni. En SVÆRT humpete tur, trodde serriøst vi skulle sprette ut av bussen flere ganger i løpet av natten. Men setene kunne lenes helt bak, og det var i alle fall godt og behagelig.

Ved ankomst i Uyuni stod en kar fra selskapet vi skulle dra på saltsletteturen med og ventet på oss. De to amerikanske jentene Hannah og Joyce som vi var blitt kjent med tidligere bestemte seg for å dra med samme tour som oss, og et vennepar fra Ukraina (Maria og Eugene) hadde også bestilt. Dermed var det vi seks som skulle dra på den spennende 3-dagers turen i sørvestlige Bolivia sammen. Sjåføren/guiden/kokken vår het Roberto og var en godkar på 65 år.

Så og si alle saltsletteturene følger samme opplegg, og det er litt hips om haps om man velger et bra selskap eller ikke. Vi traff i alle fall blink!

Første stopp var en jernbanekirkegård rett utenfor Uyuni (som forresten ser ut som en amerikansk westernby fra 1800-tallet..). Her var gamle togvogner og lokomotiver blitt stuvet unna, og det var som en gigantisk lekeplass for oss "halvvoksne", haha.

Etterpå kjørte vi ut mot selve saltsletten. For flere titusen år siden var det ett innlandshav her, som etterhvert tørket ut, og etterlot flere slike saltsletter. Den utenfor Uyuni er den største, og er ca. like stor som hele enorme Titicacainnsjøen. Den strakk seg ut i evigheten, og vi hadde det kjempegøy med å teste ut saltet, hoppe på saltpyramidene og besøke et hotell fullstendig laget av salt.

Vi kjørte så i en time ca. ut på selve saltsletten og fikk prøve oss på perspektivbildene. MYE vanskeligere enn man skulle tro. HAHA. De fleste bildene ble helt håpløse (Susanne, som jeg forresten har lånet en del bilder fra, har ennå flere som jeg kan legge ut senere). Vi fikk i alle fall brukt den nyinnkjøpte dinosauren! xD

Midt ute på saltsletten ligger en øy, som man mener er formet som en fisk. Deretter har den fått navnet Isla Pescua. Det er nok en av de særeste stedene jeg har vært. Midt i denne hvite sjøen, som ikke er en sjø lenger engang, ligger denne øya, fullstappet av koraller og GIGANTISKE kaktuser på 3-4 meter. So weird, and so awesome.

Ønsker vi kunne fått enda bedre tid her enn vi fikk, men man har jo en schedule to keep. Vi kjørte så langs saltsletten med solnedgangen bak oss, helt til det lille tettstedet San Juan hvor vi skulle overnatte i et lite hostell laget fullstendig av salt. Spennende! Mye varmere enn vi så for oss også. Roberto disket opp en fantastisk middag og vi hygget oss før klokken ble 11 og generatoren ble slått av slik at lyset forsvant.

Dagen etter ventet en ny og spennende dag i sørlige Bolivia!

Bienvenido à Bolivia

Dette blir et kortinnlegg med lite skrift og masse bilder! Lite tid og dåååårlig internet er ikke en spesielt bra kombinasjon ;)

Siden sist har vi kommet til Bolivia! Bussen tok en liten fergeflåte over stredet, mens vi måtte ta en minibuss med lokalbefolkningen. I Copacabana stresset vi veldig og fikk med oss pizza i plastikkpose med på bussen videre til La Paz.

Ved ankomst til La Paz regnet det, så vi hoppet inn på nærmeste reisebyrå, og fikk ordnet både bussbilletter videre til Uyuni samme kveld, dødsveiensykkeltur og 3-dagers Salar de Uyuni-utflukt. Nice! Damen som jobbet i butikken dro til busstasjonen for å fikse oss billetter, mens vi satt igjen og passet butikken og fikk MANGE nysgjerrige blikk og kommentarer.

Uyunituren skal jeg skrive om senere (INSANELY AWESOME), og vi gruppa vår var helt fantastisk. Hanna og Joyce fra USA, vi to fra Norge og Eugene og Maria fra Ukraina.

Når vi kom tilbake til La Paz tok vi samme hotell som ukrainerne, og dro ut i byens gater sammen med dem. Vi bor rett ved heksemarkedet, utrolig spennende! Litt ekkelt og veldig sært. Her finner man f.eks. lamafostre i alle størrelser og "produksjonsfaser"...

Vi har også vært på en utflukt til Tiwanaku (finnes tusen skrivemåter) med ukrainerne.

I går kveld hadde vi alle 6 en liten "last supper" siden vi alle drar hver våre veier nå. Eller, jeg og Susanne blir igjen i byen siden vi har et par utflukter til foran oss. F.eks. skal vi snart opp på et veeeeldig høyt fjell..

Skikkelig trist å skilles fra gjengen, vi har møtt så utrolig mange flotte folk hittil! Både lokale og andre turister.

I morgen kommer det endelig en ordentlig oppdatering (I hope), om internetten vil samarbeide.

Men nå må jeg springe. I have a mountain to catch!

Hasta luego!

Amantani and Taquille Islands

Vi forlot Urosøyene til fordel for et par øyer lenger ut i Titicacasjøen, nemlig Amantani og Taquille. Vi dro til førstnevnte først, for det var nemlig denne øya vi skulle overnatte på hos en lokal familie. Båtturen ut til øya tok i overkant av to timer, og de som ble lett sjøsyke satt utendørs. Det var en del bevegelse i båten! Selv om sjøen inneholder svært lite salt, luktet den som hav, og det føltes nesten som om vi var hjemme. Til tross for at vi befant oss på andre siden av jordkloden, nedenfor ekvator og hele 3,800 meter over havoverflaten, haha.

Da vi ankom øya stod det en gruppe fargerike kvinner på kaien og ventet på oss. Vi ble fordelt til hver vår "mama" som skal ta vare på oss i løpet av det neste døgnet. Vi fikk en av de yngste mamaene, og fulgte etter henne til huset hennes. I forhold til mange andre hadde vi kort vei hjem, vi bodde rett ved havet! Det var litt sært i begynnelsen, spesielt siden vi snakker såpass lite spansk, og hun og familien snakket null engelsk, og har et annet morsmål enn spansk. Men vi klarte å kommunisere det aller viktigste, hehe. 



Rommet vårt var stort og hadde havutsikt! Not bad. Vi hengte opp det norske flaggen siden det var 17. mai! Slikt må jo feires til tross for at man befinner seg langt hjemmefra.

Før lunsjen gikk vi litt rundt i nærområdet, og så ble vi vinket inn for mat. Vi fikk quinoasuppe først, og deretter stekt ost (nesten som halloumi) med to forskjellige potettyper (av de 4000 som de har her til lands) og litt grønnsaker. De spiser bare kjøtt på øya på spesielle anledninger. Spesielt å sitte i det lille sparsommelige kjøkkenet og se mamaen vår lage mat. Vi fant ut at hun har tre barn, en eldre gutt, ei jente på ca. 12 år og en yngre gutt. Før i tiden fikk de mange barn, men nå har de fleste ikke råd til å få flere barn enn 2-3.



Etter lunsj var det tid for en hike med gruppen vår, og lillejenta i familien fulgte oss opp til møteplassen etter en liten sightseeingrunde til plazaen. Før hiken fikk vi utdelt hver vår kvist med "munja" fra guiden. En plante som visstnok gjør pustekapasiteten bedre dersom man gnir den mellom hendene og lukter det inn. Digger den planten altså (samt vår elskede kokablader). Vi gikk samlet opp til Pachatata-tempelet på toppen av øya, og gikk så deretter 3 runder mot klokken rundt tempelet for bedre energi og helse. Vi "ofret" også en liten stein til tempelet for å kunne få et ønske oppfylt. Susanne og jeg bestemte oss så for å gå videre til Pachamamatempelet litt lenger bort på øya. Flott utsikt, men ganske kaldt. 



Tilbake nede ved huset var det snart tid for middag, og vi spiste oss nesten ihjel på suppe, pasta, tomatsaus og egg. Vil ikke skuffe mamaen vår ved å ikke spise opp alt liksom! På kvelden skulle det være fest for oss turister, men vi valgte å stå over da vi var slitne, veien opp til feststedet var langt unna og det regnet, lynte og tordnet (det braket skikkelig) utenfor.

Neste morgen våket vi opp til frokost kl. 7, pannekaker! Det var ikke lite mat i dette huset i alle fall, vi var fortsatt mette fra dagen før. Vi tok så bilder med mamaen vår, før hun fulgte oss til resten av gruppa og vi forlot øya.

Ca. 1 time senere befant vi oss på neste øy - Taquille. Her gikk vi i ca. 45 minutt til vi kom til øyas plaza. Det minnet meg om en eller annen grunn et siciliansk torg fra 30-tallet..Haha. Stort, øde og fullt av små barn som lekte sammen. Etter hvert fyltes det mer og mer opp av turister og lokale. Vi gikk så til et lite sted med flott utsikt over sjøen hvor vi skulle spise lunsj. 

Der fikk vi en innføring i øylivet og de forskjellige skikkene til øyboerne. Det bor ca. 2,500 stykk der i 4 forskjellige communities. De er veldig konkrete, det er enten ja eller nei, trist eller glad, positive eller negative. Det finnes ingen mellomting. Når ungdommen er gifteklare samles de på torget, og guttene går rundt til jentene og spør om de vil gifte seg med dem. Jentene må så svare ja eller nei, uten betenkningstid. Guttene bærer forskjellige luer ettersom de er barn, single, eller gifte. I tillegg finnes det 25 autoritære på øya (det finnes ikke politi etc der) som passer på. Disse må være gifte menn, og tittelen rullerer hvert år.



Kvinnene bærer et svart sjal, med fire pompomps (en i hver ende) og de har forskjellige farger inni seg på de ulike sidene. Den ene siden betyr ja, mens den andre betyr nei. Når de blir spurt om giftemål viser de da den pompomen som representerer svaret deres! Når de er blitt forlovet lager kvinnene et bredt belte til mannen deres,  og inkluderer noe av sitt eget hår sammen med saueulla. Utrolig fascinerende system. Og ja forresten, de lager også såpe/sjampoo av en plante! Sykt å se på.



Deretter var det tid for aa bevege seg tilbake til our boat og fastlandet. Vi  gikk paa tvers av Taquille og ned 500 trappetrinn og gjennom flere solporter for aa komme oss dit. En fantastisk nydelig oy, men mange nydelige ansikter og vennlige smil.

Naa har jeg jobbet med dette innlegget i flere tusen aar siden internetten ikke spiller paa lag. OG vi skal ut og utforske en ny by. Innlegg om hva vi har gjort de siste dagene og hvor vi befinner oss kommer hopefully snart.

Hasta luego!

Dorks exploring the last city of the Inkas

 

Susanne har filmet en del denne turen, og har satt sammen en liten genial trailer på turen sålangt, LOLOLOL.

Uros Islands

Ett av de stedene jeg var mest spent på når det gjaldt denne reisen var Urosøyene. Disse flytende sivøyene hvor mennesker fortsatt bor på ute på Titicacasjøen. Vanligvis drar turister innom øyene på en rundtur ute på sjøen (som vi gjorde dagen etterpå), men vi ville ha en litt mer unik opplevelse. Og fant til slutt ut at man faktisk kan overnatte ute på en av øyene - Q'anan Pacha.

Vi booket oppholdet før vi dro hjemmefra, og ble hentet på busstasjonen i Puno av en taxisjåfør som kjørte oss til et sted utenfor byen siden det var blitt mørkt og selve havnen var stengt. I mørket gikk vi ned mot vannet og oppdaget en liten båt med en gammel kone oppi. Kvinnen vinket til oss, og taxisjåføren introduserte oss. Vi klatret med bagasjen vår oppi båten og fikk sitte framme i baugen. Der fikk vi et teppe over oss, og vi la fra land ca. samtidig som et annet uros-ektepar i en annen liten båt. De vinket til oss og vi hilste på hverandre i det båten vår dro av sted inn i mørket.

Så kjørte vi framover mellom sivet i den mørke innsjøen med stjernehimmelen over oss, lysene fra Puno i det fjerne foran oss og lynet som lyste opp himmelen bakenfor det igjen. Det var et utrolig magisk øyeblikk

Etter en stund så vi øyene begynne å komme til syne, og til slutt den vi skulle bo på. En mann kom og tok i mot oss, hjalp oss med bagasjen og viste oss til den lille sivhytta vi skal kalle vårt hjem i en natt. Et lite solcellepanel gjorde at vi hadde lys i taket, men ellers finnes det ikke elektrisitet på øya.
Øya var skikkelig sær å trø på, det føltes nesten ut som man gikk på en trampoline. Vi gikk inn i den lille kiosken for å betale (summen for henting, overnatting, frokost og middag kom på nette 150 soles, altså ca 300 kroner). Vi fikk også et stempel i passet!

Deretter var det tid for middag, og vi ble servert fersk grillet ørret fra innsjøen med godt tilbehør. Koka-te er et standard måltidstilbehør her.

Deretter var det tid for å legge seg i sivsengene, i den lille sivhytta, på den lille sivøya i den store Titicacainnsjøen på grensen mellom Peru og Bolivia i det store utland. Herregud så gøy, og sært!

Neste morgen våknet vi opp og fikk endelig se hvordan øya virkelig så ut. Det bor et par familier på øya, selv om den er ganske så liten. Heldigvis holdt vi oss varm gjennom natten, og det hadde vi vel ullundertøyet, de andre 3 lagene med klær, og 5 lag med ullpledd å takke for, haha.

Det var ganske mange små hus på øya, et par av damene gikk rundt med vått hår etter å ha vasket det, ei dame satt og vasket klær, et par svarte kattunger lekte i sivet, fugler koste seg på vannet, hønene og hanen hadde en egen liten øy de befant seg på (hanen vekte meg i 5-tiden den morgenen) og ikke langt unna kunne man se andre sivøyer spre seg utover innsjøen.

Vi spiste frokost i den lille "restauranten" og var så klare for en ny dag. Lurer på hvor ofte folk bruker å overnatte på denne øya? Vi var i alle fall de eneste denne natten.

Etter frokost spurte den ene kvinnen om vi hadde lyst å kle oss i tradisjonelle klær (på spansk, så vi gjettet oss litt fram, haha), og det sa vi selvsagt ja til! Kjempegøy, haha. De lokale som kjørte forbi i båtene ropte til oss hvor fine vi så ut. xD

Men pluselig var klokken nesten 9, og båten fra selskapet som skal ta oss rundt til et par andre øyer i Titicacainnsjøen ankom. Vi hentet bagasjen vår, sa farvell til øya og dro videre til et par andre Uros-øyer med turistbåten.

Her fikk vi innføring i øylivet av guiden. De fleste sivøyene tilhører Quecha-kulturen, som har sitt eget språk i tillegg til spansk. Det finnes ca. 45 sivøyer på innsjøen med flere familier på hver øy, slik at det totale innbyggertallet er ca. 2000.

Det tar ca. 1 år å lage en slik øy, og den må stadig forbedres slik at sivet ikke råtner. Øyene må vannes og holdes våte slik at de ikke brenner så lett, kvinnene bruker jo vanligvis åpne steinovner. I denne moderne tiden bruker de fleste solcelleplanel slik at de kan se på TV og høre på radio.

Nå er øyene ankret opp, men før brukte de bare å flyte rundt, og kunne ende opp i Bolivia. Nå som man trenger pass for å krysse grenser var det derimot ikke like lurt..

Sivet brukes til ALT, og kan til og med spises. De skreller den nederste delen av sivet, som er hvit, som en banan. Denne delen inneholder mye kalsium og gjør de sterke i kroppen. Barna spiser derfor slikt fra ung alder.

Guiden nevnte Thor Heyerdal ganske ofte, og han fikk jo inspirasjon til RA-flåtene herfra. Vi var derfor nødt til å prøve en slik sivbåt, som fraktet oss fra en Urosøy til en annen. Hard jobb for de to roerne da, så jeg ropte til de at de var veldig "fuerte", og da måtte de glise litt, haha.

Menneskene vi møtte på øyene var utrolig skjønne, og ikke minst ydmyke (som slik de har vært i resten av Peru). De er så utrolig likbare!

Til slutt var det dog på tide å dra, og sette kursen lenger ut i Titicacasjøen mot øyene Amantani (hvor vi skulle overnatte) og Taquille.

Coming up next!

The Inka Express

De kommende innleggene (og de siste som har vært) er ganske så lange, haha. Jeg har bare altfor mye på hjertet og altfor mye å vise frem.

Her om dagen var det tid for å forlate flotte Cusco til fordel for Puno oppe i høylandet av Peru. Byen er inngangsporten til Titicacasjøen fra peruviansk side, og var absolutt et must å besøke på vei til Bolivia.

Vi reiste med busselskapet Inka Express, som er en slags turistbuss hvor man stopper på flere sights underveis, for å bryte opp den lange reisen litt. Godt å strekke beina underveis og ikke la det være altfor lenge mellom hvert dostopp.

Første stopp på turen var en kirke som kalles Sør-Amerikas Sixtinske Kapell. Kirkerommet var så rikt utsmykket med gull, malerier, fresker og andre glitrende dekorasjoner at man nesten ble blind der inne. Helt utrolig. Nesten skammelig på en måte også, at kirken var såpass rik, mens menneskene som tilhørte kirken levde med nesten slikk og ingenting.

Ca. 30 minutter senere stoppet vi ved en annen kirke. Denne var en av de særeste jeg har sett (selv om jeg ikke er religiøs selv, elsker jeg kirker og oppsøker stadig slike på reise, har vel noe med historieelsken å gjøre). Veggene hadde enorme fresker som viste de mest grusomme scener fra bibelen, som f.eks. skjærsilden. Selv om det ikke var lov å fotografere der inne var jeg nødt til å snike til meg et bilde fra den ene veggen.

Skolebarna hadde forresten også gudstjeneste der inne mens vi var der, i forbindelse med en katolsk festival som pågår i disse dager. Spennende å oppleve!

Vi stoppet også på en arkeologisk ruin som kalles Raachi. Denne gamle inkabyen skal være større enn selve Machu Picchu, og idag står fortsatt deler av det store tempelet som var hovedfokuset i byen. Det målte i sin tid 92 x 25 meter og var med andre ord HUGE.

Utenfor stedet var det et koselig lite marked med flere gamle koner i skjørt og hatt, som blåste i små fuglepiper for å tiltrekke seg vår oppmerksomhet.

Det var så tid for lunsj og vi fikk boltre oss på en stor lunsjbuffet. Masse god mat. Utenfor var det også et lite marked (sjokk, de finnes overalt her), og jeg kjøpte et par gaver fra en kul mann og gjorde mitt første kjøp fullstendig på spansk (språkkunnskapene kommer sakte men sikkert snikende, haha).

Deretter kjørte vi oppover og oppover til vi ankom passet La Raya som er det høyeste langs veien med sine vel 4,300 meter. Her var det også et lite marked (lololol) og nyyyydelig natur. Mange "ville" lamaer som sprang rundt, snøkledde fjelltopper og en dame som gikk rundt med et lam i armene.

Siste stopp langs veien var den lille byen Pukara, og dets museum. Her hadde de blant annet viscunyas, som er den minste (om jeg husker rett) lamatypen. Kjempesøte, og ekstremt glade i gulrot.

De hadde også gamle mumier der, og enkelte av disse hadde et kjegleformet deformert kranie. Dette fordi disse menneskene mente at man på denne måten fikk større plass til hjernen, og dermed større kunnskap enn vanlige mennesker. Veldig sært og ganske så fascinerende.

Etter ca. 10 timer på veien ankom vi endelig Puno og Titicacasjøens bredder. Her startet et nytt eventyr som kommer i neste innlegg. xD

Magiske Machu Picchu

Da har vi igjen internet, så jeg tenkte å oppdatere bloggen på hva som har skjedd i det siste (tons and tons).

Møtet med selveste Machu Picchu var noe HELT spesielt. Fra det første synet av dette vidunderet da vi kom til solporten tiiidlig på morgenen, til vi tok bussen ned den skumle veien til Agues Calientes føltes det ut som jeg befant meg inne i et bilde. Det typiske bildet jeg har sett av Machu Picchu fra første gang jeg så og hørte om stedet. Det var fullstendig surrealistisk.

Vi fikk omvisning i et par timer på stedet av Marco, den ene guiden vår, med innspill fra Coco, den andre guidekaren. Begge har universitetsutdannelse og kan vel det man kan vite om stedet og inkakulturen generelt. Begge var AWESOME, og i tillegg til den flotte gruppen vår, var de absolutt en av de største årsakene til at turen var så fantastisk som den var. Caliente! xD

Byen var i motsetning til hva mange tror, ikke hovedstaten i Inkariket. Det var det Cusco som var (Cosco betyr navle). Men den flotteste plasseringen av alle inkabyer var det nok Machu Picchu som har. Beliggende på en høyde omkranset av elven, og fjellene rundt, er plasseringen ganske så spesiell. Den ligger mot soloppgangen, slik at terrassene (og dermed veksten) får mest mulig sollys. Byen ble dog aldri ferdigstilt.. Den forsvant ut av historien da inkariket falt, og jungelen tok over. Først i 1915 ble byen gjennoppdaget av Hiram Bingam (selv om inskripsjoner på stedet viser at lokale mennesker har vært der tidligere).

Stedet har en tilknytning til astronomien, og ikke minst stjernebildet sydkorset. Det finnes to stykk kompass på stedet (en kladd og en ferdiggjort) formet som sydkorset. Og retningene på disse kompassene stemmer IDENTISK med retningene på et vanlig kompass (altså nord, sør, øst og vest). Helt insane hvordan de fikk det til. Det sykeste av alt er derimot at med Machu Picchu i midtpunktet, skaper de fire fjelltoppene rundt den eksakte formen til sydkorset og de fire himmelretningene.

Vi besøkte flere av templene på stedet, som soltempelet (solen var ekstremt viktig for inkaene) og kondortempelet (som også var ekstremt viktig). Sistnevnte er formet som en kondor. I pachamamatempelet var det tunneler hvor mumier tidligere har ligget.

Det er et helt spesielt sted som absolutt må oppleves, og absolutt med en god guide og ikke minst helst etter å ha gått inkatrailen. Etter omvisningen gikk vi rundt på området selv (maaange trapper), og kledde på oss dork t-skjortene vi fant på Primark i London (lollers). Vi kaller jo oss selv Dorks Abroad når vi er på tur, så de passet jo perfekt. Selv om vi fikk noen morsomme og tvilsomme blikk, haha...

Vi gikk også til inkabroen, som nå er avstengt. Haha, ikke så rart å se hvorfor, stupet ned var på altformange hundremeter. For å kunne gå dit (tok ca 10-15 minutt?) måtte vi skrive oss inn i en bok. Jeg spurte fyren som satt der om det var i tilfelle vi falt ned på tur dit, og han sa bare "hehe" til svar. Betryggende liksom, haha.

Etterpå slengte vi oss ned på terrassene over byen og kjente på solen og varmen, og stirret i vantro på det vakre synet foran oss.

Men all good things come to an end, og til slutt måtte vi dra derfra. Vi tok bussen til Aguas Calientes (søt liten by delt i to av elven og togsporene), hvor vi hadde en siste lunsj med gruppen vår. Før toget skulle gå tok jeg og Susanne også en times massasje etterfulgt av en VARM og velfortjent dusj. HERLICH.

Toget tilbake var en opplevelse i seg selv. En insane og fargerik djevelfigur kom plutselig ut i kupeen til musikk, og sprang rundt og danset og skremte folk. Deretter dro den MEG med ut i midtgangen slik at jeg måtte dance the crazy dance med den, HAHAHA. Etterpå var det moteshow. Dvs. togpersonalet kledde seg opp i alpakkaklærmote og gikk som modeller nedover midtgangen, og så drar de meg seg Susanne og kler henne opp slik at hun også får gå! HAHAHHA. Vi fikk oss noen siste awsome latterkuler med gruppen vår på den turen for å si det sånn.

We will miss you guys!

Camino Inka

Nå skal jeg lage et innlegg jeg egentlig ikke har lyst til å lage allerede nå. Den fire dager lange vandringen fra km 82 til Machu Picchu overgikk alt jeg hadde forventet meg fra begynnelsen (og tro meg, forventningene var store). Grunnen til at jeg ønsker å vente med å lage innlegget er først og fremst fordi vi har opplevd så mye at det vil ta flere århundrer å skrive ned alt. Dessuten synes jeg at bildene ikke kommer til sin rett i disse collagene, men dersom jeg ikke lager collage vil bildene ta en evighet å laste opp. Men men. Jeg lager innlegget likevel, siden dere der hjemme (les: mamma) sikkert har lyst å se hva vi har gjort disse siste dagene. Tror derimot jeg er nødt til å lage ett eller flere innlegg til senere..

Dag 1 startet med at vi ble hentet av en buss som tok oss til først til et frokoststed hvor vi fikk fylt opp magen før den store vandringen, og deretter slapp oss av ved km 82 hvor vandringen skulle begynne. Her pakket porterne sammen sakene sine (og våre) som de skulle bære med seg i fire dager framover. Disse karene er sterke dere! Skjønner fortsatt ikke hvordan det er mulig.. Deretter fikk vi registrert oss, stemplet passene og vi satte av sted. Et gruppebilde foran skiltet var obligatorisk!

Vi hadde en utrooolig flott gruppe forresten. Vi var som tidligere nevnt 13 stykk totalt, foruten meg og Susanne var det ei svensk jente og hennes hollandske pojkvenn, 2 amerikanske ektepar og 5 amerikanske venner som reiste sammen. Vi fikk god kontakt med alle, og hadde det sinnsykt morsomt til tider. Latterkulene satt løst!

Første dagen regnes som den letteste, men vi fikk alle litt sjokk når vi oppdaget at de store åsene og oppoverbakkene vi hadde kavet oss over bare var små vorter på kartet i forhold til hva som ventet oss neste dag. Naturen var helt mindblowing, og vi møtte mange lokale på muldyrene sine som de bruker til å frakte varer. Små søte barn ropte "hola" til oss og solen stekte noe helt intenst.

Til lunsjen fikk vi se hvilke kunstner kokken hadde. Først gresskarsuppe, og deretter en liten buffet med all verdens retter. WOW. Slik var det hver dag. Stor enorm frokost, med f.eks. omelett eller pannekaker, stor lunsjbuffet og 3-retters middag, med "happy hour" først. Hvor vi fikk popcorn, kjeks, koka-te og annen god drikke osv. Alt laget på et lite campingkjøkken midt i ødemarken! Helt utrolig.

Vi var slitne og slappe før lunsjen, på grunn av varmen, gåingen og den tidlige morgenen. Men etter lunsj tok vi helt av og kom fram til campen som nr. 2. Slitne og svette stod teltene klare til oss, og varmt vann hadde blitt kokt av porterne slik at vi kunne vaske oss. Luksus!

Dag 2 regnes som den hardeste. Vi skulle opp fra 3300 meter til 4200 meter, altså 900 høydemeter. Deretter skulle vi ned ca. 600 meter, før vi igjen skulle opp til 4000 meter og så ned til 3600 m. VELDIG mye opp og ned for å si det slik. Det var absolutt en hard dag, men etter at jeg og Susanne fikk "condor pee" fra guidene Marco og Coco dagen før (en slags urtemedisin som man skal innhalere og som dermed hjelper med pusten på disse høydene) gikk det veldig fint. Føler at vi endelig er akklimatisert!

Vi startet i regnskogen på morgenen, men mange mange mange trappetrinn senere var vi plutselig i høyfjellet, tygget kokablader (smaker dritt) og jeg gav vann til gamle portere som tydeligvis ikke ble tatt like godt vare på av selskapet de jobbet for som de vi hadde. Ikke lenge etter stod vi endelig på Dead Woman's Pass med sine 4200 meter!

Å gå opp er nå en sak, men å gå ned er mye mye værre i mine øyne. Beina mine dirret og skalv og knærne ville falle av. Da vi endelig kom fram til lunsjstedet mellom de to store passene, la vi oss i solen sammen med porterne og slappet av. Godt med litt siesta.

Resten av dagen kjempet vi oss videre til campen, besøkte flotte inkaruiner og kom fram idet det var blitt mørkt.

Jeg kommer virkelig ikke over hvor flott naturen var langs stien. Den tok pusten fra meg flere ganger (også bokstavelig talt). Jeg forstod inkafilosofien temmelig raskt. Det å leve i ett med naturen, å tilbe fjellene, isbreene og elvene som guder. Det finnes jo virkelig ikke noe flottere!

Neste morgen hadde vi en liten presentasjonsrunde med porterne. Fikk vite hva de het, hvor gamle de var og hvor de kom fra. De ofrer jo på en måte hele livet sitt til dette yrket. Familie har de ikke tid til. Den eldste var 51 år og hadde jobbet som porter i 30 år. Han så ut som han var over 70... Det tar altså hardt på. Disse karene er FUERTE. Sterke som beist, selv om de er knøttesmå. Fordi de spiser kokablader fra de er 3-4 år i følge Marco.

Jeg må også nevne hvor utrolig vakker stjernehimmelen var der ute i det fri, langt fra kunstige lyskilder. Melkeveien lyste som en mektig gullåre, og man kunne se stjernebilder vi ikke er vant med fra den nordlige halvkule. Vi så sattelitter og stjerneskudd, og bare måpte over hvor vakkert det faktisk er der oppe.

Dag 3 skulle være en av de lettere dagene. I stedet for 8-10 timer med gåing slik de to tidligere dagene, var denne dage bare fylt med 5 timer gåing. Vi var altså ved campen allerede kl. 13. Vi så enorme isbreer på morgenen, som Saltkantay. Deretter gikk vi gjennom inkatunneler, litt opp og deretter mye nedover gjennom regnskogen. Bambus og tropiske trær med lianer tronet nå over oss.

Naturen var svært variabel alle dagene, og sinnsykt vakker på hver sin måte alle tre dagene. Dag 3 var solen tilbake igjen for fullt også.

Vi besøkte enda flere ruiner langs veien, fikk innføring i inkaenes historie av guidene og traff på flere av de kule lamaene.

Det var godt å komme fram til campen tidlig, og slappe litt av og hvile beina etter noen intense dager.

Etter en siesta og lunsj dro vi til ruinen Winay Wayna som lå like ved campsiten. Den kuleste ruinen so far! For et mektig skue. Her gikk vi rundt en stund og tok bilder, før vi dro tilbake til campen før 3-retters middag og BURSDAGSKAKE (wtf hvordan klarte liksom kokken å lage en slik i villmarka?) til en i gruppa. The last supper! Huff, trist..

Den siste natten i telt ble ganske kort. Selv om man legger seg tiiidlig på kveldene (vanligvis rundt 8-9 haha) så er et tidlig når man må stå opp kl. 03. Fordi det kom vi til enighet om. Vi ville være den første gruppen på Machu Picchu!

Vi kom faktisk først til den siste checkpointen også, men der måtte vi vente i 2 timer før vi kunne gå de to siste timene til selve Machu Picchu. I tussmørket fant vi på masse gøy, haha, blant annet å hoppe paradis med stort publikum, så vi skal ikke si at vi kjedet oss.

Etter ca. 45 minutter med intens gåing nådde vi endelig solporten, med meg og Susanne i teten. Det var helt vanvittig å se ned på Machu Picchu derfra, et slikt mystisk eventyrlig sted man bare har sett på bilder tidligere. Nå la dette magiske stedet rett foran oss!

Da vi ankom hoppet vi av glede og syngte "we are the champions" (hahahha elsker gruppens teite humor). Gjett om vi var fornøyde med å ankomme vandringens mål xD

Disse fire dagene har vært helt eventyrlige, og det var utrolig trist når reisen var over, og vi måtte si farvel til gruppen vår. Heldigvis er dog ikke reisen vår over! Vi har enda over 3 uker igjen med masse awesomeness!

Et innlegg om selveste Machu Picchu kommer senere. Nå må jeg pakke sammen og hoppe i seng, tiidlig i morgen drar vi avgårdet opp til Puno hvor vi skal bo et par netter på Lake Titicaca!

Buenos noches!

Oops..

Dette er et gjesteinnlegg fra Susanne, reisevenninna til Renate. Turen til Machu Picchu gikk ikke helt som forventet..

Adios Cusco

Hjelpes, det er siste dagen her i byen. Selv om vi bare har vært her i 2,5 dager, føles det ut som vi har vært her minst en uke. Har fått gjort og opplevd massevis allerede, og hele ferien ligger foran oss!

Aller først dro vi til flyplassen for å hente ryggsekken til Susanne, som endelig hadde ankommet byen. Vanvittig flaks at de fant den!

Som nevnt i forrige innlegg dro vi deretter på ridetur i dag. For å komme til gården gikk vi forbi mektige Sacsayhuamán hvor mange lamaer lå strødd rundt omkring. Festningskomplekset er massivt, og hestefyren Fernando fortalte at navnet betyr blant annet "falk". Sekunder etterpå fikk vi se nettopp to flotte falker lande i et av de enorme trærne ved siden av oss.

Deretter gikk vi ned i varmen til gjestehuset og slappet av litt (var slitne og varme etter rideturen), før vi igjen dro ned til byen. Magene rumlet og vi trengte mat! Det ble alpakka idag igjen, til en senlunsj/tidligmiddag. Nok en dag med formidabel restaurantutsikt også.

Vi handlet så vann og litt snacks til de kommende dagene, og hoppet deretter i en taxi for å betale bussbillettene til Puno (drar dit morgenen etter Machu Picchu). MEN der var kontoret stengt selv om det skulle være åpent. Taxisjåføren var utrolig grei og hjelpsom, selv om han kunne særdeles lite engelsk. Jeg fikk i alle fall trening i å prøve å gjøre meg forstått på spansk, og det er bare bra xD. Det endte opp med at han kjørte oss tilbake til gjestehuset, også fikk han litt ekstra tips, noe han virket veldig glad for.

Jeg digger menneskene i denne byen! Alle er utrolig hyggelige og hjelpsomme, selv om de aldri har møtt deg før. Selgerne som ofte er svært innpåslitne andre steder, smiler og går om de får nei til svar.

Nå i kveld har vi vært på velkomstmøte med de vi skal gå inkatrailen med fra og med i morgen tiiiidlig. Gruppen vi skal gå sammen med virker veldig grei! Vi er 13 stykker totalt, og ca halvparten er amerikanere. Den yngste er 25 år og den eldste nesten 50. Sjefsguiden virket som en artigkar, og vi fikk beskjed om å hamstre inn kokablader i morgen tidlig på første stopp. Forhåpentligvis hjelper det oss underveis!

Avsparket er klokken 04.30 (!), så vi hopper i seng nå for å få noen timer søvn før den tid.. Heldigvis skal den første dagen være den letteste. Nå er vi straks ferdige å pakke også. EEEEK. Dette blir BRA!

Neste oppdatering kommer ikke før vi er tilbake om 4 dager.

Hasta luego!

På hesteryggen i Peru

I dag har vi vært på ridetur i fjellene ovenfor Cusco! Utrolig herlig å sitte på hesteryggen igjen, selv om den skjønne hesten min Pacha var littegranne skvetten av seg i blant.

Vi vandret opp til kirken San Cristobal og ble oppsøkt av en selger-mann som lurte på om vi ville dra på ridetur, og det sa vi ikke nei til!

Dermed gikk vi sammen opp til "sexywoman"-komplekset (Saqsaywaman), og enda litt videre før vi kom frem til gården hvor hestene befant seg.

Vi filmet litt mens vi ventet på at hestene skulle bli salet opp, og dette syntes hestekarene det var stor stas å få se på. xD

Deretter red vi opp en lang steinete bakke før stigningen ble mye svakere og vi fikk et glimt av den vakre naturen rundt oss.

Det var egentlig helt ufattelig vakkert der oppe. Vi red mellom forskjellige inkaruiner, hvor vi stoppet og gikk litt rundt for å se.

Været viste seg også fra sin beste side. På dagtid når solen skinner er det veldig varmt her. Rundt 25 grader, men det føles nesten enda varmere når det er vindstille. På kveldene derimot, når solen går ned, synker temperaturen drastisk.

Underveis på rideturen kunne vi høre tordenbyger i det fjerne, men vi slapp heldigvis unna skuren.

Etter ca. 2 timer var vi tilbake på gården. Er veldig glad for at vi bestemte oss for å utforske områdene rundt her på hesteryggen, selv om vi er litt støle i beina nå, haha.

Stillheten var nesten ufattelig enkelte steder der oppe, og man kunne se hvordan fjellene strakte seg milevis unna. Skyene farget enkelte deler av fjellene mørke, mens solen lyste opp resten. Vi fikk sett sommerfugler, spennende fugler og eldgamle inkaruiner. Vi red også forbi hus hvor hønene gikk utenfor å trippet og barna lekte med faren sin. Slike greier skaper en ganske så finfin dag.

Fried guinea pig for you?

Når man er på reise er det viktig å prøve nye ting. Å virkelig trø utenfor komfortsonen. Det gjorde vi igår kveld! Lollers. Det høres kanskje dramatisk ut, men menyen i går kveld bestod av fritert marsvin.

Cuy som marsvin heter her, er en lokal spesialitet, og noe vi måtte prøve (i likhet med alpakka som vi spiste i går). Den friteres visstnok hel (innmaten tas ut), og ser egentlig litt grotesk ut der den ligger på fatet, poor thing.

Til retten fikk vi fritert stuffet green peppers, tamales med kjøtt inni og gule poteter (en av ca. en million potettyper som finnes i denne delen av verden).

Det var ikke mye kjøtt på de små krabatene, men de smakte som kylling. Spennende å prøve, men tror ikke det er noe som frister til gjentakelse ;)

Hva er det rareste du har spist på tur?

Hola from Cusco

Nok en flott dag nærmer seg slutten. Vi har fått sett og opplevd mye spennende idag også, dessuten fikk vi en god nyhet nå som vi kom tilbake til gjestehuset etter en lang dag på beina.

Dagen startet med frokost på spennende peruviansk vis. Coca-te (hva i all verden kan det kalles på norsk?), hjemmelaget brød, omelett, bananjuice og ekstremt gode tamales. God start på dagen!

Vi dro deretter ut i det sterke solyset og gikk sakte men sikkert opp til noen gamle inkaruiner som befinner seg ca. 15 minutter herfra vi bor. På veien gikk vi forbi San Cristobal Church og der så vi VÅR FØRSTE LAMA! Eller, det var vel i grunn en alpakka, but still. Pretty awesome xD

Møtte også en kjempesøt gammel dame som kom gående med sin egen alpakka, og for et par soles fikk vi ta noen fine bilder av dem.

Deretter fortsatte vi opp til Sacsayhuamán som ruinene heter. Eller "sexy woman" som det uttales som, haha. Det er fremdeles tungt å bevege seg oppover, så vi tok vår tid. Ruinene er skikkelig imponerende. Enkelte av steinene er visstnok store som busser. Dessuten er de satt sammen på en slik måte at det er nesten umulig å stikke et papirark i sprekkene mellom dem. Her snakker man om fantastisk avansert tidlig byggekunst.

Det var godt å bevege seg litt rundt i naturen, til tross for at det føles ut som lungene skal implodere og hjertet eksplodere (til en viss grad, haha). Det var utrolig stille rundt oss, lamaer gresset rundt veien og sommerfugler fløy forbi.

Vi gikk så ned til sentrum for å prøve å skaffe klær og turutstyr til frøken Susanne som hadde mistet bagasjen sin. Har jeg nevnt at det er vanvittig billig her? Hun fant en stor god ryggsekk, turbukser, jakke og tykk fleecegenser for 300 soles, eller ca. 700 NOK. Good stuffs. Alt av turutstyr er billig her, og det finnes flust med butikker som selger slikt. Hadde jeg visst det ville jeg nok tatt med meg en tom ryggsekk hit, og kjøpt inn saker her heller. Mye billigere og masse fint!

Vi spiste deretter lunsj på et sted med flott utsikt over stortorget. Det er mye vakrere her i Cusco enn jeg så for meg før jeg kom hit.

Resten av dagen gikk til å sole seg litt på en benk på plazaen, og storhandle på diverse markeder (her hadde du likt deg mamma!). Det er så mye vakkert og fargerikt på markedene. Kjempefine alpakkaklær. Jeg kjøpte meg et nydelig sengeteppe/duk/veggteppe/whatever til 60 soles! 150 kroner ca. Trodde jeg skulle svime av. Gidder jo ikke prute engang! Har også fått meg en alpakkalue med ørelapper (standard turistinnkjøp fra Peru) og diverse smågreier.

Etter shoppingen dro vi til kontoret til Llama Path, de vi skal gjøre inkatrailen med, for å gjøre opp for oss. Deretter gikk vil tilbake til gjestehuset. Den eviglange trappen opp hit er virkelig noe for seg selv.. Heldigvis har vi fått et par venner langs veien nå. Haha, bevis på at vi har gått der ganske mange ganger de siste to dagene.

Da vi kom til gjestehuset fikk vi beskjed om at BAGASJEN TIL SUSANNE VAR DUKKET OPP. Den har faktisk ankommet flyplassen her og greier. Amazing! Det er så fint når slikt løser seg. Selv om hun nå har to svære sekker og dobbelt opp med utstyr xD

Nå sitter vi og slapper av på rommet og drikker inca cola. Smaker som en tammere versjon av sjampagnebrus. Men godt!

Hasta luego!

Første møte med Sør-Amerika



Etter et døgn med flyreiser (først 12,5 London til Sao Paulo, deretter 5 timer mellom Sao Paulo og Lima, og til slutt derfra til Cusco) føles det ufattelig godt å endelig være framme!

Det var vår første tur med det brasilianske selskapet TAM, og vi ble begge veldig positivt overrasket. Kjempeflotte fly, service og underholdningstilbud. Flyturen på 12,5 gikk temmelig raskt. Kanskje spesielt fordi vi hadde en 4-seter på deling og hadde derfor god plass! Slikt er bra på et nattfly.

"The red magic carpet" som de kaller flåten sin.

Flyturen til Lima gikk også bra. Vel framme måtte vi hente ut bagasjen og fortolle denne. Det var da vi oppdaget at noe var feil. Bagasjen til Susanne var borte vekk! Eller, hun hadde pakket sekken og soveposen i en stor plastsekk, og alt som var igjen i plastsekken var soveposen. Sekken hadde dermed ikke bagasjelappen på seg heller, og manglet navnelapp. En mann på flyplassen var behjelpelig, men det gikk dessverre så tregt for seg at det endte opp med at vi mistet flyet vårt. Yes, tenkte vi, for en fin start vi skulle få på det sør-amerikanske kontinentet..

Men det ordner seg jo som oftest alltid. Vi fikk ordnet plass på neste fly med LAN, som gikk ca en time senere bare. Bagasjen er enda søkk borte, men forhåpentligvis kan det skje et mirakel (?).

På flyet satt vi bakerst med en lokal kar sittende ved vinduet. Vi kommuniserte med de få ordene vi kunne, og bestemte oss for å virkelig bli noen kløppere i spansk på denne reisen, haha. Innflygningen til Cusco var helt spesiell. Vi fløy en stund lavere enn fjellene rundt og flyet vippet til alle retninger. Vi landet likevel safe and sound, og gikk ut til en kjempesterk sol og et nydelig landskap. Vi knasket coca leaf drops som vi hadde kjøpt i Lima, og ble hentet av en fyr med navnet mitt på et skilt. Han kjørte oss gjennom byen og til stedet som vi nå bor på - Hostal Wara Wara.

Jeg elsker dette stedet! Det drives av et ungt samboerpar (hun fra Peru, han fra Argentina) med en skjønn liten gutt på 8 måneder og en kjempekosen hund som heter Tito. Utsikten er helt sinnsyk! Vi ser ned til Plaza de Armas som er hovedtorget og utover store deler av Cusco.

Etter at vi hadde fått ordnet oss litt og pakket ut (dvs slengt sakene utover sengene) på rommet, fikk vi og et samboerpar fra Østerrike litt coca-leaf-te, mens vi fikk høre litt om byen fra de som driver stedet. Bladene skal visstnok hjelpe mot mageproblemer og høydesyke, så det passer jo ypperlig. De er dog ulovlige i store deler av verden, kanskje mest fordi de er grunningrediensen i kokain..

Deretter gikk vi ut for å se på byen, livet på stortorget, og handle inn litt saker og ting til frøkenen som ikke lenger har bagasje.

Det er bare det at det er skummelt billig her. Vi traff en strikkende dame på tur ned trappene til torget, og endte opp med å kjøpe oss skjerf, lue og hver vår genser av alpakkaull. Alt til den nette sum av 160 kroner, og da prutet vi ikke engang (som vi sikkert skulle gjort).

Åh, det er en slik herlig rus å gå i gatene til en ny by, i et nytt land og i et kontinent man så vidt har besøkt tidligere. Atmosfæren her er bare til å ta og føle på!

Men timesvis med flyturer, lite søvn, mye gåing, lite væske og den store høyden vi befinner oss på (ca 3,200 m om jeg husker riktig), og ikke minst jetlagen, gjorde at vi følte oss helt tulleruske i hodet.

Vi avsluttet kvelden på en koselig liten restaurant som hadde alpakka på menyen. Er man i Peru så er man i Peru! Nydelig godt kjøtt, vet ikke helt hva det minnet om. Helt fettfritt skal det også visstnok være.

Nå er det tid for seng slik at vi kan ladde opp til en ny og spennene dag her nede. Can't wait!

Ekorn, afternoon tea og en TARDIS

Dag to i London startet med et smell. Hotellfrokost er ganske så fantastisk. Gode og mette forlot vi frokostbordet, pakket sammen de gigantiske sekkene våre og dro mot flyplassen. På Heathrow fikk vi satt sekkene til oppbevaring, mens vi selv tok undergrunnen til sentrum.

Første stopp var Earl's Court ettersom vi hadde hørt nyss om at det stod en gammel politiboks der, eller som Dr Who fans vet, en TARDIS. Kunne ikke la sjansen til nærkontakt med en slik en gå ifra oss! Tusenvis av bilder senere måtte vi slite oss derifra, haha..

Vi tok så undergrunnen til Green Park og gikk derfra ned til Buckingham Palace, og videre langs St. James Park helt ned til Parliamentet og London Eye. Underveis tok vi sikkert 93204920 bilder med og av ekornene som svirrer rundt i parken. Sjenerte er de heller ikke!

De var tydeligvis veldig glade i peanøtter. Når de hadde fått nok tok de nøttene og grav dem ned i bakken for å spare dem til senere. xD

Deretter hadde vi plutselig en avtale å rekke. Kl. 15 hadde vi reservert et bord til afternoon tea på Sketch i London. Først og fremst fordi vi hadde hørt rykter om de kule toalettene, haha.. Dessverre hadde sjebnen seg slik at jeg aldri fikk oppleve de, siden de ble låst av før jeg kom så langt. Typisk! Og dere som lurer på hvorfor jeg jatter om disse toalettene, så søk de opp på google. ;)

Selve mat/drikkeopplevelsen var kjempebra. Vi fikk et tårn med godsaker, alt fra sandwicher og scones til makroner og kaker av forskjellig slag. Rommet var også helt spesielt. Jeg skal skrive mer om dette stedet senere.

Spesielt sted og kul opplevelse!

Vi fikk tid til litt last minute shopping etter dette, og gikk halvveis amok på Primark. Når man har to sekker som er stappfulle allerede er det begrenset hvor mye man kan ta med seg, haha huff.

Deretter var det bare å komme seg til flyplassen for å rekke flyet mot Sør-Amerika!

Mind the gap

Det var en fryd å komme tilbake til landet som har høflige innbyggere, smale gater og bøttevis med scones. Kjenner jeg har savnet det (mye)!

Da jeg landet strålte solen fra blå himmel, så det var ikke tvil om at jeg måtte tilbringe dagen utendørs. Jeg hørte noen på flyet snakke om Kew Gardens, så etter litt snoking på internetten (greit med internett på fly), så fant jeg ut at dit MÅTTE jeg. Og FOR en perle det var! Jeg har vært i London seks ganger før, men aldri innom denne storslagne botaniske hagen. Tror jeg kom i den rette sesongen også, da epletrærne og kirsebærtrærne stod i full blomst. Et nyyydelig skue. De enorme viktorianske drivhusene var utrolig flotte innvendig, med enorme tropiske palmetrær og andre vekster og småfugler som sang fra tretoppene.

Jeg gikk rundt hele parken, oppe blant tretoppene på en gangvei, blant kirskebærblomstene og i den japanske delen av parken. Stedet er en fryd for sansene, og ikke minst luktesansen! Det er umulig å beskrive hvordan parken er uten å kjenne på alle de fruktige, søte og spennende luktene som var overalt. Det ble nesten lukteoverdose. Helt utrolig!

Jeg, som er sconesoholiker, kjøpte meg scones med clotted cream og syltetøy som jeg tok med meg inn mellom epletrærne og nøt øyeblikket i solen. Farge har jeg også fått, ser nå herved ut som en blodsprengt hummer. Flotters.

Etter Kew dro jeg inn til sentrum, ca. 39032 stopp med undergrunnen tok meg til Monumentet. En ca 60 meter høy steinsøyle som ble reist til minne om brannen som nesten utslettet byen i 1666. Den står like bortenfor der som brannen opprinnelig startet. Litt over 300 trappetrinn opp, og en flott utsikt fra toppen.

Deretter trasket jeg jevnt og trutt i solen over broen og videre langs Jubilee Walkway helt til London Eye og Parliamentet. Dro også ned på steinstranden langs Themsen for å se etter skatter fra fortiden. ;) Fant dessverre ikke mer enn gamle bein, potteskår og gamle jernspiker.

Dro så med meg mine to sekker på 3294920 kg til Heathrow, hvor jeg endelig traff min reisevenninne! Nå er vi reunited og ready to take on the world!

I morgen skal vi utforske byen sammen, før flyene tar oss videre over både hav, kontinenter og flere tidssoner. Ekvator også!

NÅ skal jeg derimot sove.

Oppe i luften

Det er virkelig noe helt spesielt å fly. Å sitte flere tusen meter over bakken i en metallsylinder med vinger. Å se ned på fargerike åkerlapper, snødekte fjelltopper og endeløse hav. Å se hvordan jorden krummer seg fra den ene kanten av verden til den andre. Å fundere på hva som befinner seg bortenfor horisonten, langt langt der borte. Å se hvordan flyets skygge svever bortover bakken ved avgang og landing. Å se lysets skygge reise oppover og nedover på vingen når flyet svinger. Å befinne seg på et lite sted sammen med mange andre mennesker. Noen fremmede, andre kjente. Å se hvordan bøker de leser, hvordan mat de bestiller. Hvem de reiser sammen med. Alene eller med selskap. Det er mange funderinger på et fly. Langt langt der oppe over bakken...

Akkurat nå sitter jeg midtveis mellom Oslo og London. Solen skinner pent og jeg gleder meg til å utforske den engelske storbyen atter en gang.

Vi skrives!

Klar for avreise // reiserute Sør-Amerika

Ja, da er det ikke lenge igjen før avsparket går. Har lengtet så utrolig til denne reisen, og den har hele tiden føltes så veldig langt inn i framtiden - MEN nå er dagen her. I morgen tiiidlig setter jeg meg på flyet til London, treffer reisevenninna mi og tilbringer to dager der før flyene tar oss til Cusco, Peru via Sao Paulo og Lima. Reiseruten, i grove trekk, ser dere på kartet over.

(Pakkingen har ikke gått så veldig bra, vanskelig å få klær for alle klimasoner og værtyper ned i den "lille" sekken. ;) Satser på at det løser seg før kvelden er omme).

JEG ER SÅ SPENT. Gleder meg noe sinnsykt til å bli bedre kjent med dette spennende kontinentet, og gleder meg virkelig til å se hvilke eventyr og opplevelser det vil by oss på. Bloggen vil fungere som en slags reisedagbok, og vil derfor oppdateres så ofte det lar seg gjøre. Hvis noen har noen siste-liten-tips eller lignende er disse selvfølgelig hjertelig velkommen!

Sees i London!

A face of India

India er et fortryllende land fult av kontraster. Kontrastene viser seg både i naturen i det langstrakte landet, men også i arkitekturen - og ikke minst i ansiktene til landets innbyggere. Unge og gamle, smilende og reserverte. Noe av det jeg husker best ved å besøke Varanasi, var å gå rundt i de labyrintiske gatene og se på dagliglivet til menneskene som bor der. Å få et innblikk i hvordan de lever livene sine. Hvordan de ser på livet utenfor deres egne fire vegger. Hvordan de har vokst opp, og tanker og følelser om fremtiden. Et menneske rommer så ufattelig mye.

 Nå er jeg spent på hvilke mennesker vi blir å treffe på reisen i Sør-Amerika.

Lately

Da var plutselig de fire lange månedene med praksis over. Det er faktisk vemodig! Spesielt i denne siste praksisen har jeg trivdes ekstremt godt. En av pasientene jeg hadde mest med å gjøre gav meg en klem og sa tårefult at hun kom til å savne meg.. det kjenner man jo litt i hjerterota. Det blir nok uansett ikke siste gangen jeg er der..

Våren har også kommet for fult, og snøen er snart historie. Kveldene blir bare lysere og lysere, og snart er det tid for midnattsolen.

MEN, før den tid skal jeg reise BORT, far far away! Nå er det utrolig nok bare 5 dager til avreise, og reisefeberen er skyhøy. Nå som praksisen er over kan jeg endelig vie pakkingen min fulle oppmerksomhet, og det blir veldig interessant å se hvordan det blir å gå.. Ser for meg at jeg kommer til å drasse rundt på en sekk på ca. 238490 kg. Jeg må prøve å være streng med meg selv og bare pakke det aller nødvendigste.

Har dere noen spennende planer for sommeren?

Les mer i arkivet » Juli 2014 » Juni 2014 » Mai 2014 » April 2014 » Mars 2014 » Februar 2014 » Januar 2014 » Desember 2013 » November 2013 » Oktober 2013 » September 2013 » August 2013 » Juli 2013 » Juni 2013 » Mai 2013 » April 2013 » Mars 2013 » Februar 2013 » Januar 2013 » Desember 2012 » November 2012 » Oktober 2012 » September 2012 » August 2012 » Juli 2012 » Juni 2012 » Mai 2012 » April 2012 » Mars 2012 » Februar 2012

, Bodø

Hei, jeg heter Renate og er en reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst, som ofte befinner seg på reiser i inn- og utland. Her på bloggen sladrer jeg om stedene jeg har vært, og drømmer om stedene jeg engang skal dra. Til nå har jeg satt mine bein i 60 ulike land og på 5 kontinenter, og flere skal det bli. Følg meg gjerne på reisen!



    Hei, jeg heter Renate og er en reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst, som ofte befinner seg på reiser i inn- og utland. Her på bloggen sladrer jeg om stedene jeg har vært, og drømmer om stedene jeg engang skal dra. Til nå har jeg satt mine bein i over 60 ulike land og i 5 verdensdeler, og flere skal det bli. Følg meg gjerne på reisen!



    + Legg meg til som venn


Image and video hosting by TinyPic

Kategorier

  • » - Hvor har jeg vært?
  • » Afrika
  • » Argentina
  • » Bahamas
  • » Blogg
  • » Bolivia
  • » Bosnia & Herzegovina
  • » Brasil
  • » Bulgaria
  • » Burma/Myanmar
  • » Bøker & film
  • » Danmark
  • » Egypt
  • » England
  • » Estland
  • » Frankrike
  • » Hellas
  • » Hong Kong
  • » Hverdag
  • » India
  • » Irland
  • » Island
  • » Italia
  • » Jordan
  • » Kenya
  • » Kina
  • » Kroatia
  • » Latvia
  • » Litauen
  • » Malawi
  • » Malaysia
  • » Marokko
  • » Mexico
  • » Mongolia
  • » Montenegro
  • » Nederland
  • » Nepal
  • » News & TV
  • » Nord-Irland
  • » Norge
  • » Peru
  • » Polen
  • » Portugal
  • » Qatar
  • » Random
  • » Reiseartikler
  • » Reisedrømmer
  • » Reiseinspirasjon
  • » Reiseminner
  • » Reisetips
  • » Romania
  • » Russland
  • » San Marino
  • » Skottland
  • » Slovakia
  • » Spania
  • » Storbritannia
  • » Sverige
  • » Tanzania
  • » Thailand
  • » Tsjekkia
  • » Tyrkia
  • » Tyskland
  • » Ungarn
  • » USA
  • » USA - California
  • » USA - Florida
  • » USA - New York
  • » USA - Route 66
  • » Vatikanstaten
  • » Venezuela
  • » Zambia


  • Populære Innlegg

  • A Nomadic Life
  • Scenes from Bagan
  • In the backstreets of Varanasi
  • Romania - The Fairytale Land
  • Traveling Alone
  • 15 ting man må gjøre i New York
  • Hvordan har du tid/råd til å reise så mye?
  • A Year of Travel 2013
  • 50 ting jeg har lært på mine reiser


  • Andre Reiseblogger

  • Bobleliv Reiseblogg
  • Cocopia
  • Camilla i Verden
  • Den Vide Verden
  • Globetrotter Elisa
  • Hamacareise
  • Lineinspirasjon
  • Mstraveltipsy
  • Norske Reiseblogger
  • Reisedagboka/Sandra
  • Renates Reiser
  • Supermarie
  • Travel Thoughts


  • Arkiv

  • Juli 2014
  • Juni 2014
  • Mai 2014
  • April 2014
  • Mars 2014
  • Februar 2014
  • Januar 2014
  • Desember 2013
  • November 2013
  • Oktober 2013
  • September 2013
  • August 2013
  • Juli 2013
  • Juni 2013
  • Mai 2013
  • April 2013
  • Mars 2013
  • Februar 2013
  • Januar 2013
  • Desember 2012
  • November 2012
  • Oktober 2012
  • September 2012
  • August 2012
  • Juli 2012
  • Juni 2012
  • Mai 2012
  • April 2012
  • Mars 2012
  • Februar 2012
  • Januar 2012
  • Desember 2011
  • November 2011
  • Oktober 2011
  • September 2011
  • August 2011
  • Juli 2011
  • Juni 2011
  • Mai 2011
  • April 2011
  • Mars 2011
  • Februar 2011
  • Desember 2010
  • November 2010
  • Juni 2010
  • April 2010
  • Mars 2010
  • Februar 2010
  • Januar 2010
  • Desember 2009
  • November 2009
  • September 2009


  • Søk i bloggen





    hits