Thoughts after visiting Burma

Jeg har tidligere skrevet litt om stedene jeg har besøk i Burma og opplevelsene jeg har hatt der, men nå tenkte jeg gå litt dypere og fortelle litt om historien, menneskene og mine egne tanker om besøket mitt der.

Grunnen til at jeg ønsket å besøke landet var fordi jeg var nysgjerrig på dette landet som hadde vært stengt fra resten av omverdenen for så lenge. I tillegg til å få se de imponerende templene som preger så mye av det buddhistiske landet, spesielt i magiske Bagan, ønsket jeg å treffe mennesker som var vokst opp i landet og høre historiene deres, og drømmene deres for framtiden - både for seg selv og landet sitt. 



Burma har bare 30 minutters tidsforskjell fra nabolandet Thailand, men landet føles minst 100 år tilbake i tid. Det er landet hvor man bare kan importere 150 ml parfyme og 6 ubrente CD-plater ved innreise. Hvor menneskene skyter sprettert på ting de ikke liker, som innpåslitne fugler og kyr som ikke går dit de skal. Hvor man kan sykle på øde landeveier i ettermiddagssolen med fascinerende, eldgamle templer tronende over seg. Hvor man kan spise middag til bare noen få kroner hver dag. Hvor kvinnene bærer kammene i håret som dekorasjon. Hvor bussene kjører i de inntørkede elveleiene for å spare tid. Hvor man spiser svaleegg og friterte spurvefoster som snacks. Hvor geitene står på to bein og spiser fra trærne. Hvor folk sitter på plastkrakker i midtgangen i den overfylte bussen. Hvor sjokolade er en mangelvare. Hvor alle de unge jentene forsiktig tar på smykkene dine, og spør om du har leppestift eller parfyme å låne dem. Hvor kyr gresser i veikanten på ekspressveien. Hvor folk harker og spytter over alt. Hvor det reklameres for gain weight pulver og kremer som gjør deg hvitere i ansiktet. Hvor matvognene i gata i Mandalay spiller alt fra klassisk, til 70-talls disco- til hardrockmusikk. Hvor man blir fotfulgt i butikkene av 3-4 ansatte. Hvor strømbrudd skjer 5-10 ganger per dag, selv i de store byene. Hvor 4-5 mennesker får plass på én moped. Hvor kvinnene bærer alt fra mat til stoler på hodet. Hvor man spiser teblader i salaten. Hvor religion, karma og overtro fortsatt spiller en enormt stor rolle i menneskenes hverdag og liv. Hvor barn fortsatt leker med drager, klinkekuler og sykkeldekk. Hvor de drar pengene du nettopp har gitt dem for en vare over resten av varene sine og kaller de for "lucky money". Hvor man går mer barføtt enn med sko. Hvor hest og kjerre fortsatt er et viktig transportmiddel. Hvor sjåføren både sitter på høyre side i bilen, og kjører på høyre side av veien. Hvor både menn og kvinner går i tradisjonelle skjørt, som kalles longyi. Hvor grønn te er gratis overalt, hele tiden. Hvor mopeder er fullstendig forbudt i landets største by - Yangon. Hvor de lokale lager kysselyder for å få oppmerksomheten til kelnere o.l. Hvor kappene til munkene er laget av fibrene fra lotusplanten. Hvor man fortsatt finner telefonkataloger på hotellrommene. Hvor man kan kjøpe spurver, duer og ugler bare for å slippe dem fri og få bedre karma. Hvor mange har røde tenner og smil etter å ha tygget betelnøtter. Hvor menn sykler med høner under armene. Hvor taxisjåførene stopper å snakke når de må stoppe for rødt lys i frykt for spioner i bilene rundt. Hvor det fortsatt er store kamper mellom demokrati og diktatur. Hvor myndighetene i årevis har kontrollert folket.

Nå i 2014 er det fire år siden frihetskjemperen Aung San Suu Kyi ble løslatt fra husarresten hun har sittet i siden 1989, året før det demokratiske partiet hennes vant det nasjonale valget. Det er mer enn 50 år siden de militærjuntaen tok over landet, og tok fra innbyggerne mange av deres rettigheter - blant annet retten til utdanning, og ikke minst retten til frihet. Landets innbyggere har levd i fattigdom, taklet diskriminering og nærmest blitt behandlet som slaver gjennom disse årene. Frihetskjempere har blitt fengslet, torturert og drept i kampen om å gjøre Burma demokratisk og få rettighetene sine tilbake. I 2010 løsnet endelig myndighetene litt av jerngrepet de har hatt på landet de siste tiårene, og landet begynner å bevege seg i en mer demokratisk retning. Sanksjoner har blitt løftet og turistene er igjen invitert til landet av  Aung San Suu Kyi og demokratene for å skape økonomisk vekst som for forhåpentligvis vil komme landet til gode.

Utviklingen har gått raskt, og turistene strømmer for tiden til for å oppleve en av de siste "utpostene" i Asia. Nå finnes det minibanker i de større byene, og internett er ikke vanskelig å finne i de større byene/stedene (men internett er fortsatt ganske nytt i landet, og dermed temmelig tregt og ustabilt). Selv om minibankene nå finnes enkelte steder er det fortsatt best å ta med massevis av dollar som man veksler i kyats når man ankommer landet. Disse må være nye og strøkne! Har de brettmerker eller lignende tar ikke vekslingskontorene i mot dem. Man betaler ofte hoteller, buss og togbilletter med dollar og lokale varer (som f.eks. mat) i kyats.

Strømbrudd skjedde veldig ofte, spesielt i Bagan og Kyaume, men også i de større byene som Yangon og Mandalay. På en kveld kunne strømmen gå 3-4 ganger i Mandalay, og oftere på de mindre stedene. Den var derimot oftest bare borte en liten stund før den kom tilbake. Utenlandske sim-kort fungerer fortsatt ikke i landet, så jeg var uten telefonnett hele tiden mens jeg var der - og brukte bare internett til å kommunisere med de hjemmefra. Man kan derimot kjøpe lokale sim-kort dersom man ønsker å kunne bruke telefonen.

Når det gjelder transport valgte jeg å reise på bakken i stedet for å ta fly. Flyene i landet er ikke bare dyre, men drives av myndighetene og pengene går dermed direkte til dem. For å ikke støtte opp om måten de styrer landet på, valgte jeg (og de fleste andre, I hope) å heller bruke lokale tjenester hvor pengene går direkte til folket. Alle bussene/togene jeg tok kom fram akkurat når de skulle, og et par av dem tok faktisk kortere tid enn antatt. Busselskapet JJ Travels anbefales mellom de store byene. Bussene deres har bare 3 seter i bredden i steder for 4, og man har dermed god plass, seter som kan lenes godt tilbake og man får utdelt eget teppe. Jeg betalte ca. 110 kr med dem mellom Yangon og Bagan, og da var vann og snacks inkludert.

Jeg hørte en del negativt om maten før jeg dro og også fra andre reisende langs veien. Selv synes jeg mye av maten var nydelig! Spesielt på trekkingturen i Shan-riket. Her fikk vi til og med servert tebladsalat (kalles lephet thoke)! De bruker ellers mye grønnsaker og ris i kosten, og alt er naturlig og friskt. Burmesisk curry var ikke så verst, og ellers gikk det mye i fried noodles. På landsbygda fikk jeg ofte servert omelett oppå nudlene, og ei skål med suppe ved siden av. Prismessig var maten utrolig billig. Mange steder spiste jeg middag for 3-10 kr, og den dyreste middagen min var på bursdagen min hvor jeg betalte rundt 50 kroner for nudler og et glass hvitvin. Det er altså ikke maten som lopper deg i Burma!

Mesteparten av pengene gikk til overnatting. Det bygges overnattingssteder i rekordfart i landet, men foreløpig er det ganske få av dem de fleste steder. Siden konkurransen ikke er så stor er altså ikke prisene presset, og overnattingen er derfor mye dyrere enn i nabolandene, som f.eks. Thailand. Jeg som reiste alene betalte også for hele rommet, og dermed samme pris som to som reiser sammen ville betalt. Singelrom fantes ikke. Derfor sparer man jo en god del på å dele rom med noen andre. Jeg betalte rundt 40-50 dollar pr. natt. Det billigste rommet var i Kyaukme, hvor jeg betalte 12 dollar. Inkludert den i prisen hadde jeg delt bad, vinduer med skitne laken foran, ingen vifte, hull i veggen og maur i senga..

Det beste med landet er menneskene. Sjeldent har jeg møtt et mer nysgjerrig, interessert, gjestfritt og ydmykt folk. Smilene er aldri langt unna! Det er helt utrolig med tanke på historien deres, og alt de har vært igjennom. Landet er dessuten en enorm smeltedigel som inneholder over 130 forskjellige etniske grupper, og en tur til landsbygda hvor mange av disse lever som de har gjort i hundrevis av år er et must. Jeg følte meg fullstendig trygg til alle tider, og de lokale passet hele tiden på meg. F.eks. første dagen da jeg satt på fortauskanten i solen og en kar dukket opp fra intet med en stol til meg så jeg kunne sette meg i skyggen (han, og alle de andre, forstod ikke at jeg ønsket å sitte i sola og få litt farge xD)! Den eneste ubehagelige opplevelsen jeg hadde var da jeg syklet på sandveiene til Pythadatempelet i Bagan som ligger ganske øde, og en ung, lokal fyr dukket opp ut av buskene, trakk opp longyien sin, viften "sine edlere deler" mot meg og lagde klukkelyder... O_O Da syklet jeg temmelig raskt unna.

Det var fryktelig spesielt å være i et land som har vært lukket så lenge. Det er som å få et lite glimt inn i fortiden. Et lite vindu i historien som man plutselig kan titte igjennom. Hvor the ways of old fortsatt råder. Veldig fascinerende.

Reisen til Burma lærte meg i alle fall å ikke ta noe for gitt. Vi har alle mulighetene i verden her i Norge, rett til utdanning, rett til frihet og rett til å kunne gjøre akkurat hva vi vil med livene våre. Dessverre kaster mange av oss bort disse mulighetene på grunn av redsel og usikkerhet for å leve ut våre drømmer. Det er ikke før mulighetene blir revet fra oss at vi merker hvor avhengig vi er av dem. Hvor stort og betydelig frihetsbegrepet faktisk er for oss. Burmeserne har ingenting og drømmer om alt, mens mange av oss har alt men gjør lite ut av det. Det er absolutt noe å tenke over..

Kunne du tenke deg en tur til Burma?

(Jeg kaller for det meste landet Burma som er navnet britene i kolonitiden brukte på landet, selv om militærjuntaen offisielt forandret landets navn til The republic of Myanmar for rundt 20 år siden)

Gokteik Viaduct

For å komme meg til Kyaukme, byen hvor turen min inn til fjellandsbyene skulle starte fra, tok jeg toget fra Mandalay. Toget brukte 9-10 timer på den 150-200 km lange ruten, og vi spratt opp og ned i setene hele veien. Det er ikke så rart toget brukte så lang tid, for i stedet for å skli langs skinnene - humpet det seg framover. Det vugget også en del, og et par ganger var jeg sikker på at vi kom til å tippe over.

Derfor var jeg ekstra spent da den beryktede Gokteik viadukten kom til syne i horisonten. Broen er ca 700 meter lang, og Burmas høyeste med sine 100 meter. Den imponerende konstruksjonen ble bygget av engelskmennene i år 1900 som et ledd i utvidningen av imperiet, og det sies at den ikke har blitt vedlikeholdt siden den gang..

Vi skulle med andre ord kjøre over en antikk, og muligens veldig skrøpelig hundre år gammel bro, i et tog som føltes ut som et konstant jordskjelv.

HEHEHEH..

Jeg forflyttet meg fra den fulle vognen jeg satt i og gikk til "ordinary class" hvor lokalbefolkningen satt på trebenker og snakket livlig sammen. Der var vinduene fullt åpne og det var god plass til å henge ut av de med hodet for å få med seg det som nå kom til å skje.

Toget kjørte i sikksakk ned mot siste stasjon før broen, og deretter skulle det bli noen luftige minutter for oss. Toget kjørte i gangfart ut over broen, og brukte godt over ett kvarter på å nå den andre siden. I mellomtiden virket det som om tiden stod stille. Som om vi alle holdt pusten. De fleste av oss hang med hodet ut av vinduet for å suge til oss mest mulig av det magiske synet rundt oss. Noen barn slapp løv ut av vinduet som sakte, men sikkert falt ned mot dalbunnen, og den brungrønne elven som rant der nede. Det var ikke en lyd å høre, og jeg la merke til noen fugler som sirklet over oss høyt der oppe. En ung jente hang ut av vinduet bak der jeg satt, og smilte fornøyd til meg i det toget krøp sakte mot fast grunn igjen.

Vel over på andre siden var det som om alle pustet lettet ut. Til og med toget. Det nykket til et par ganger, og satte opp farten. Broen holdt denne gangen også! 





Jeg leste mange steder at å ta tog i Burma ikke er det lureste man kan gjøre mens man er i landet. De er "voldsomt trege, ekstremt humpete og alltid forsinket" leste jeg. Trege og humpete fikk jeg erfare at de var, men toget dro fra stasjonen i Mandalay når det skulle, og ankom Kyaukme faktisk ca. 20 minutter før skjema. Jeg kunne tatt en delt taxi eller buss på halvparten av tiden som toget tok, men jeg er (som ofte nevnt her på bloggen) en togentusiast, og kunne ikke la denne sjansen gå fra meg. Timene gikk fort, og det var interessant å få et innblikk i livet til de lokale langs sporene. Skal du samme veien og har lyst til å få med deg viadukten uten å sitte på toget i timesvis, kan du ta buss/delt taxi fra Mandalay til Pyin Oo Lwin, og tog derfra nordover - så korter du ned reisetiden en god del, selv om du likevel får med deg all the fun.

Red Mountain Estate Vineyards & Winery in Myanmar

Å besøke en vingård var ikke akkurat noe jeg så for meg at var en mulighet mens jeg var i Burma, men der tok jeg feil.

Dag to ved Inle Lake leide jeg sykkel og syklet litt rundt i området. På båtturen dagen før hadde det vietnamesiske paret anbefalt nettopp en vingård i åsene over innsjøen, som de mente var verdt å tilbringe en ettermiddag på. Siden jeg er en stor fan av vin selv, og jeg ikke hadde sett en dråpe av drikken hverken før eller etter bursdagen min (hvor jeg tok et glass på takterrassen i Mandalay), visste jeg med en gang hvor turen måtte gå.

Det tok under en time fra selve Nyaungshwe, men jeg stoppet en del ganger langs veien, og var innom et kloster og et par andre steder før jeg ankom vingården, så akkurat hvor lang tid jeg brukte er jeg usikker på. Veien var fullstendig flat før den siste bakken opp til bygningene, og sørget for en nydelig utsikt mot innsjøen i det fjerne, fjellene og områdene rundt.

Red Mountain Estate skal visstnok være den eneste vingården i Myanmar, men om det er sant vet jeg ikke. Alle de 400,000 drueplantene er importerte fra Spania og Frankrike - og man får nesten en slags sør-europeisk følelse av å befinne jeg på stedet.



Man kan få en omvisning dersom man ønsker, og man kan også leke seg som vintester for 12 kroner for 5 ulike vintyper. De fleste tar nok turen opp i forbindelse med solnegangen. Jeg skulle gjerne sittet der selv og sett ut over landskapet med et glass vin i hånda mens solen forsvant bak fjellene denne kvelden, men siden jeg hadde en nattbuss å rekke ble det vanskelig.. Jeg nøyet meg derfor med lunsj, og satte meg ute under det store treet og bestilte friterte ris med avokado og et glass sauvignon blanc.

Jeg er (ekstremt) langt fra en vinekspert selv, men kunne gjerne tatt et glass til av den jeg bestilte. Hadde jeg ikke reist med sekk, ville nok en flaske blitt med meg hjem. Stedet (matprisene) er langt dyrere enn mange andre steder i Nyaungshwe, men når regningen for maten og vinen kom på 5,000 kyats (30 NOK), så skal man ikke akkurat klage.. Utsikten og omgivelsene var verdt hver eneste krone uansett!

Inle Lake

Etter å dø av kulde i over 14 timer på nattbussen fra Kyaukme, måtte jeg dø av kulde på en motorsykkel i 15 minutt og deretter i en tuktuk i 30 minutt. Da jeg kom fram hit var jeg så forfrossen at skulle tro jeg hadde ankommet Nordpolen. Heldigvis hadde jeg ikke det.

Inle Lake er den nest største innsjøen i Myanmar, og bare noen få meter dyp. Her er det mange vannfugler som bare finnes her, og de lokale har vært så avhengige av innsjøen i alle år at de rett og slett bygde byene sine PÅ den.

Midt inne på sjøen finner man derfor små landsbyer med hus på stylter, strømledninger på påler og veier som består av vann. Fascinerende! Stedet minner meg i grunn litt om Urosøyene på Titicacasjøen i Peru.

Etter jeg hadde spist en god frokost og bare satt og varmet meg opp i solen utenfor hotellet, kom det en kvinne bort til meg og lurte på om jeg ville være med henne, og et vietnamesisk/amerikansk par på båttur i dag. Siden jeg ikke hadde lagt noen planer annet enn at jeg visste jeg måtte på båttur under oppholdet her, takket jeg ja!

Lur avgjørelse! Vi hadde en flott dag på sjøen. Utrolig deilig å sitte i båten og kjenne brisen i håret. Vi fulgte den tradisjonelle turistløypa da, og var innom en del fabrikker hvor de f.eks. lager papirparaplyer, sigarer og vever silke/lotustråd-plagg. Munkenes kjortler er faktisk laget av fibrene fra lotusplantene! Det er visstnok mye mer kostbart enn ren silke.

Ellers dro vi igjennom den flytende hagen med masse flotte blomster, og tomatplanter og lignende. Var også innom Jumping Cat Monastery, men det burde egentlig bytte navn til Sleeping Cat Monastery. Kattene lå enten og sov, eller løp febrilske bort fra nysgjerrige barn.

De fleste livnærer seg jo av fiske på sjøen, og det var fascinerende å se hvordan mennene fisker. For eksempel forflytter de båten med å tvinne det ene beinet rundt roret og ror på den måten mens de står. Grunnen til dette er visstnok at innsjøen er så full av sjøplanter at dersom de sitter får de ikke nok oversikt over hvor de skal føre båten.

Etter en dyr lunsj og masse sol på kroppen ute på sjøen kjørte båtføreren båten opp på noe sjøgress for å ankre den, også satt vi å så på solnedgangen over sjøen derfra. Fin avslutning på dagen!

I dag tror jeg at jeg må låne meg en sykkel...

Hiking/biking in the land of tribes

Da var jeg plutselig tilbake på internett. Er totally ikke avhengig!

(joda..)

Turen inn i høylandet var virkelig helt fantastisk! Tiden gikk altfor fort, skulle gjerne hatt et par dager til. Gjestehuset i Kyaukme kunne jeg spart meg for (hurra til maur i senga og hull i veggene), men når man skal til et sted som bare har ett gjestehus med lisens til å leie ut til utlendinger kan man vel ikke forvente så mye mer. Men togturen din var amazing (to come), og dagene med Thura og resten av gjengen var kjempespennende.

Har ikke energi til å gå i detalj akkurat nå, men kort sagt så dro jeg på en trekkingtur inn i høylandet i Shan-staten, hvor stammefolket Shan dominerer, men også mindre stammer som f.eks. Palaung. Selv om de bor temmelig nært hverandre har de forskjellige skikker, og til og med helt forskjellige språk.

Vi fikk møte en del av disse menneskene i løpet av turen, og ble til og med invitert i en begravelse og kremering. Meget spesielt.

Thura er guiden, og kommer fra Kyaukme. Han har drevet med guiding i fjellene i 9-10 år, men de siste tre årene har det tatt seg opp. Vi var 8 stykker på denne turen, et par fra England, ett fra USA, ett fra Australia/Nederland, en kar fra Nederland og meg. Det varierer hvor ofte han har turister som ønsker å reise inn i fjellene, og at turismen ennå er i startfasen der merket vi veldig godt. Menneskene i landsbyene vi passerte kom ut av husene sine og bare stod å stirret på oss. Alle var fryktelig vennlige! Vi ble invitert hjem til noen, og overnattet hos høvdingsjefen i en av landsbyene.

For å komme inn til disse landsbyene måtte vi kjøre motorsykkel (som de kaller det her, halvautomatisk) i noen timer - og deretter ta beina fatt og gå i 3-4 timer.

Det var en kjempespesiell opplevelse, og meget interessant. Lærte masse nytt! Får dele litt mer senere. Fint å kunne dele det med en slik trivelig gjeng også. Skulle gjerne vært med et par dager til.

Nå befinner jeg meg ved innsjøen Inle! Nydelig! More to come.

Sunset over Bagan

Tenkte jeg kunne slenge inn nok en bloggpost før jeg nå blir uten internett på 3 dager (!!!). How to survive liksom. I morgen (dvs i natt) kl. 4 går toget herfra Mandalay og til Kyaukme hvor jeg skal tilbringe de neste 3 dagene. 2 av dagene skal jeg på trekking sammen med en lokal (pluss en turist til dersom jeg forstod riktig) i fjellandsbyene i området. Her skal det fortsatt være ganske uberørt av turister, så er fryktelig spent på hvordan de neste dagene blir. Håper å få et godt innblikk i hvordan stammefolkene som bor i området lever og har det.

Dagen i dag ble akkurat så avslappende som jeg hadde håpet på. Sov lenge (dvs til klokken 8, haha), og satt et par timer på takterassen og spiste frokost/nøt solen. Deretter sjekket jeg ut (måtte bytte hotell siden jeg ble en ekstra natt her i byen og hotellet jeg bodde på var fullt), og dro til togstasjonen for å kjøpte billetten til Kyaukme. Etterpå fant jeg veien til byens eneste (og ganske store) kjøpesenter! Wow, der ble jeg introdusert til et helt annet Myanmar! Landet til de rike og priviligerte. Sjokolade fantes i hyllene på den store matbutikken, og det fantes utallige små butikker som solgte klær, sko og annet dilldall. Jentene i butikkene fotfulgte meg og tok jeg i noe hadde de plutselig hentet 20 eksemplarer av samme klesplagg bare i forskjellige farger. So eager to please!

Jeg fant også en frisør, og bestemte meg for å ta en liten stuss, siden håret holder på å flise opp. Det fikk jeg, og frisøren syntes det var så gøy med håret mitt at hun hentet krølltangen og spurte om hun kunne krølle det også. Krøllet hår er på en måte en luksusvare her siden de aller, aller fleste har naturlig rett hår her. De fleste som gikk ut av salongen hadde fått krøllet håret. 3,000 kyats betalte jeg for alt - eller 18 norske kroner..

Faktisk det samme som sjokoladeplaten kostet! Importert sjokolade er vel en slags luksus fremdeles. Setter ting litt i perspektiv.

Det nye hotellet er bra, men jeg har ikke forlatt rommet siden jeg kom hit i 3-4-tiden. Godt å ta det HELT med ro.

Uansett! Tenkte dele bildene fra siste kvelden i Bagan, hvor jeg syklet til pagodaen Pyathada - som ligger ganske langt inn på "landet" i forhold til de fleste andre. Det var lurt! Jeg slapp unna busslastene som hopet seg opp på Shwesandaw som jeg besøkte kvelden før. Dette skal liksom være the place to be for å se solnedgangen, så da er det kanskje ikke så rart at alle vil dit.. Selv synes jeg både utsikten og opplevelsen var tusen ganger bedre på Pyathada! Dessuten syklet jeg sammen med en geite/kuflokk for å komme dit, og når disse vandrer hjem for kvelden blåser støvet opp og skaper magiske effekter!

Med andre ord - dra DIT for å se solnedgangen dersom du er i Bagan. Oh so awesome!

Skrives om noen dager!

A day around Mandalay

Må utnytte nettet når det eksisterer! I dag har vært en særdeles lang og bevigenhetsrik dag. Klokken er snart 23 og jeg er fullstendig utslitt.

(Har forresten bursdag idag også.. så nå er jeg temmelig ancient. Kan snart begynne å utgrave på meg selv for å se hva av menneskehetens forhistorie som har samlet seg i rynkene mine. Neida)

(.... joda)

Dagen startet med frokost på takterassen til hotellet, og soloppgangen over Mandalay. Pretty sweet! Deretter ble jeg hentet av "motorsykkeltaxi"sjåføren Mahout som skulle ta meg rundt både i og utenfor byen.

(Slapp av mamma, jeg brukte hjelm!)

Først dro vi innom en del steder her i Mandalay - blant annet et gammelt kloster i teak, et sted hvor de lager bronse-Buddhaer og Mahamuni-tempelet hvor en av de helligste statuene av Buddha befinner seg. Mannlige troende (ja, for kvinner har ingen adgang inne i kammeret hvor statuen befinner seg) har i mange, mange år festet gullblad på statuen og nå er gulltykkelsen hele 15 cm mange steder på Buddhaen (dvs. i tillegg til diverse edelstener). Mye rikdom tilknyttet religion!

Klokken 10 dro vi til et av de store klostrene for å se oppsamlingen av hundrevis av munker etter at de har vært ute og samlet inn mat, og skal inn i den svære spisehallen for å spise. I følge guiden spiser de bare to måltider per dag - ris når de står opp rundt klokken 04, og den donerte maten fra allmennheten kl. 10. Vet ikke helt hva jeg syntes om det opplegget der. Ufattelig mange turister var på plass og stod med kameraet inni ansiktet på disse stakkars munkene, gamle og unge, og respekterte ikke vanlige menneskelige grenser i det hele tatt. Det var nesten som å være i en dyrehage, hvor de stakkars munkene var fratatt sin menneskelige individe status..

Deretter dro vi ut av byen, for å besøke de tre historiske stedene Sagaing, Inwa og Amarapura.

Førstnevnte strekker seg over en hel åsside, spekket med gyldne stupatårn. Her kan man gå et ukjent antall trappesteg opp til pagodaen på toppen som har en formidabel utsikt utover landskapet - og spesielt elven Irrawaddy. Tror det tok en 30 minutt? Her kunne man bruke sko (fram til man nådde pagodaen), i motsetning til ved Mandalay Hill hvor man måtte gå barfot opp til toppen.

Deretter dro vi til Inwa, hvor jeg først måtte ta en båt over elva - og deretter leie hest og kjerre for å ta meg rundt på området - fra tempel til kloster til diverse. Humpete, men gøy!

Flere bilder/info kommer, akkurat nå er jeg bare altfor trøtt til å tenke.

Siste stedet som ble besøkt var broen U Bein i Amarapura, verdens lengste bro i teak (ca. 1200 meter?). Den har i mange år vært en viktig link mellom landsbyene den binder sammen. Vi kom dit mens solen var på vei ned, og det var en vakker skue. Broen ristet i takt med fotstegene, og i vannet under så man fiskerne som kastet garn, og flere fargerike båter.

Det eneste kjipe med dagen var mengden turister som fulgte samme løype. Jeg så de samme ansiktene flere av stedene, og jeg liker ikke følelsen av å være en av saueflokken (det gjorde neppe de heller). Jeg hørte også de første skandinavene til nå i Burma der også (svenske 60-åringer på gruppereise). Massene har med andre ord rukket å innta landet likevel. Føler jeg kanskje ble litt bortskjemt med Bagan-oppholdet mitt?

Tror det blir bedre når jeg kommer til Kyaukme da, ut på landsbygda igjen og bort fra busslastene. Jeg har ennå en dag i Mandalay i morgen. En slags time-out dag (som de fleste som reiser steder med mange inntrykk kjenner til at er nødvendig), hvor jeg skal gjøre masse av.. ingenting. Skal bli deilig ;)

Dagen i dag ble i alle fall avsluttet på takterassen til hotellet med middag, vin og marionetteteater som underholding (a big deal her virker det som).

Forresten! Trodde jeg hadde fått skikkelig farge etter dagen i dag, men da jeg kom til hotellet og fikk vasket meg ordentlig så jeg at all fargen gikk bort i vannet.. Nesten litt vanskelig å beskrive hvor støvete det faktisk er her, haha.

Jeg er fryktelig flink til å skrive-bable når jeg er trøtt...

Over og ut.

The Road to Mandalay (Hill)

Da var jeg tilbake i bymiljøet! Mandalay er den nest største byen i Myanmar etter Yangon, og det merker man! Det føles virkelig som å være i en slags miks mellom India og Malawi. Fattig, skittent og støvete, folkerikt og ekstremt kaotisk.

Bussturen gikk fint. Den tok bare 4,5 time, inkludert et stopp på ca. 30 minutt. Men her lever man etter prinsippet om at det er ikke fullt før det er FULLT (eventuelt "det er ALLTID plass til en til)! Etter at alle setene var fulle, ble det plassert ut plastkrakker i midtgangen til de resterende.

Jeg kom i snakk med et par fra Kina, og de likte ikke Bagan fordi det var så skittent og støvete der. De likte heller ikke solopp/nedgangen fordi det var så mye tåke! WHAT. Det er jo nettopp det (ofte er "tåken" egentlig røyk etter at bøndene brenner gress/whatnot på morgenen/kvelden) som gjør solopp/nedgangene så spesielle! Men men, hver til sin smak. Jeg synes i alle fall sjarmen med å reise er nettopp det at man kommer til noe annerledes fra hva man har hjemme.. eller hva?

Uansett! En av tingene jeg hadde lyst å gjøre her i byen var å besøke Mandalay Hill. En topp man kan klatre opp på, what's not to like!? En stund før solnedgangen kom jeg meg derfor ut for å finne transport til åsen som befinner seg litt utenfor selve sentrum. To motorsykkeltaxisjåfører oppsøkte meg, og jeg var skeptisk at first - men hadde lest at det er slik man forflytter seg her i byen. Så slik ble det! Billig og effektivt. Spennende å se byen fra motorsykkelsetet - på samme måte som mange lokale.

Man har forskjellige valg for å komme seg opp på den ca. 300 meter høye høyden. Å enten bli kjørt nesten helt opp, og deretter gå/ta heis, eller ta beina fatt og gå helt opp via de 1728 trappetrinnene (dersom taxisjåføren husket rett).

Dersom man ikke er med på en busslasttur eller 100 år, så burde man virkelig ta trappene.

Det bor faktisk mennesker i små skur av bambus flere steder hele veien opp, og man får derfor ta en titt på hvordan de lever. Det synes jeg var noe av det mest interessante med hele dagen. Besteforeldre som leker med barnebarna, munker i alle aldre, hunder som hviler i skyggen, gamle koner som selger blomster som ofringer til Buddha, barn som leker med dekk - og midt i trappa var det til og med en liten telefonstasjon, med faksmaskin og greier.

Omsider nådde jeg toppen, og ble belønnet med en ekstrem utsikt i alle retninger. Flott! Store deler av byen domineres av det gamle slottsområdet, som utgjør et svært kvadrat med murer rundt og tårn i hvert hjørne, og en enorm vollgrav rundt. Fra andre siden av høyden ser man ut over grønne dyrkningsområder. Og gullfargede stupaer og pagodaer stikker opp over alt.

Jeg så noen barn med flagget til Myanmar på kinnet, og ei av de kom bort og spurte sjenert om hun kunne ta bilde av meg. Jeg svarte selvsagt ja, og om jeg kunne få et av henne også. Da ble hun glad, haha. Plutselig var jeg omringet av 20-30 barn som ropte "hello", "nice to meet you", "where are you from?", "you so beautiful", "can I take your picture?" og masse knising. Det var to skoleklasser fra Mandalay som var på tur og som svært gjerne ville øve på engelsken sin, haha. De var kjempekoselige!

...Og solnedangen var fint den også!

Mandalay Hill var i alle fall en rolig oase fra det kaotiske bysentrumet. Langt fra så folkefullt under solnedgangen som jeg hadde lest!

Men om du skal hit - husk å ta trappene!

Scenes from Bagan

Hjelpes så tregt det går på nettet her, men har endelig klart å finne fram noen bilder som viser litt av de tre dagene jeg snart har hatt her i denne magiske byen.

Morgentimene er gull verdt, og lyset er som fra et eventyr. Jeg koser meg med å sykle fra pagoda til pagoda, stupa til stupa, og å se på den ene vakre Buddhaen til den andre.

Jeg har sikkert tatt femti tusen bilder, så forvent mye spennende framover. For nå får det bare bli et lite samleinnlegg som dette.

I morgen tidlig går ferden mot Mandalay, og det er med tungt hjerte jeg drar herfra. Kunne godt vært her noen dager til uten problem. Tempel-makskvoten min er ganske høy, haha...

Nå er det straks klart for siste solnedgang!

Snakkes i Mandalay!

Meeting the locals

Nettet er utrolig ustabilt/ikke-eksisterende her, så bloggingen blir det så som så med. Men det virker kanskje bedre nå på morningen (har allerede forsovet meg så jeg mister soloppgangen, haha, har fått sovesyken her tror jeg.. hodet er overloadet av inntrykk, beina slitne av all syklingen og kroppen utmattet av varmen) - så jeg smeller til med et innlegg.

Første dagen min her i Bagan leide jeg sykkel, og dro innover mot Old Bagan, og stoppet innom en del små templer på veien. Etter jeg hadde vært inne i et innenfor bymurene, satt jeg ute i skyggen for å slappe av litt før ferden gikk videre.

Jeg la merke til to barn som gikk rundt på plassen og lekte og lo, og plutselig endte de opp hos meg. Jeg så at de hadde prøvd å selge postkort til et par som satt lenger bort, og tenkte de ville prøve seg på meg også. Jenta på 9 år presenterte seg som Woi Woi, og gutten var broren hennes på 4 år. Hun syntes det var så spennende med utlendinger, og spurte om jeg hadde parfyme eller lebestift (som de fleste jenter gjør her). Postkortene ble ikke nevnt, men til slutt begynte Woi Woi å mase om at jeg måtte bli med hjem og hilse på familien hennes. Etter litt overveielse (regnet med de ville komme til å skulle selge meg noe) fant jeg ut at, hvorfor ikke? En ypperlig mulighet til å se hvordan en lokal familie lever her.

Og jeg er glad jeg sa ja!

Den lille landsbyen deres var ikke så veldig langt unna. Den lå nede ved elva, og mennene var for det meste fiskere - så de kalte stedet en fiskelandsby. Alle bodde i spartanske trehus som stod på påler opp fra bakken, og med flettede gulv, vegger og tak. Husene hadde små tregjerder som separerte eiendommene fra hverandre, hvor klær hang til tørk, og høner og kyllinger svirret rundt på kryss av tomtegrensene.

Jeg fikk hilse på faren i huset (moren var visst på markedet), og det tredje barnet i huset som var en gutt på 11 år. Nabobarna kom løpende da de så meg og lo og ropte "Mingalaba!". Mange ble stående hele tiden mens jeg var der, og et par av dem kom å satt seg sammen med oss. Ei nabojente som snakket ganske godt engelsk kom og fungerte som tolk, og faren hennes var også der. Høy på betelnøtter med rødfargede tenner var han en skikkelig tullebukk.

Jeg fikk full oppvartning, ble servert te og peanøtter. Fikk æresplass på gulvet og vi snakket om høyt og lavt og jeg fortalte litt om Norge. De syntes det var fascinerende med hudfargen min og syntes det var rart jeg hadde lyst til å bli brun, haha...

De mente jeg burde prøve tanaka, den lokale solkremen som lages av en bark, og smøres på ansiktet (ofte i vakre mønster), og satte i gang med å lage det til meg. Barken gnis på en steinplate med litt vann for rett konsistens og påføres så huden. Interessant!

Tror jeg ble sittende der i over en time. Postkortene ble dratt opp en gang i løpet av oppholdet, men da jeg sa jeg allerede hadde kjøpt slike lot de det ligge. Jeg kjøpte heller en liten klump med tanaka for en liten penge, mest som takk for oppholdet.

Som sagt er jeg glad jeg ble med - det var veldig fascinerende å møte alle disse menneskene og se hvordan de lever livene sine. Always a treat when traveling!

Arrival in Yangon

Flyturen med AirAsia fra Bangkok gikk veldig bra, og hurtig! Plutselig var vi på landjorden, kom oss ut av flyet og inn i landet via immigrasjonen.

Jeg bestilte meg taxi for å komme meg fortest mulig til togstasjonen, hvor jeg hadde lest man kunne få tak i bussbilletter, og ble møtt av en mann i longyi (tradisjonelt skjørt både menn og kvinner bærer her til lands), som førte meg ut til drosjen. Det var en utrolig eksotisk følelse som slo meg da jeg kom ut i sollyset og så de grønne palmene vaie over meg. Det var som om man hadde fått en ny sjanse til å gå tilbake i tid og oppleve den fjerne østen slik den engang var...

På vei inn til byen passerte vi mektige Shwedagon Pagoda, og jeg visste at jeg bare MÅTTE dit før bussen eventuelt skulle gå. Etter litt surring, fant vi fram til små reiselivsboder hvor man kunne kjøpte billetter. Heldigvis var det ledig buss samme kveld til Bagan, og jeg fikk til og med reise med JJ Express som sies å være ett av de bedre selskapene.

Deretter hadde jeg noen timer til overs, og etter litt vandring rundt togstasjonsområdet - hoppet jeg i en taxi til Shwedagon. Svimlende 9 kroner betalte jeg for den 10 min lange turen.

Dette stedet blew me away! Så utrolig vakkert!

En eldre kar som het Thimo oppsøkte meg og spurte om han kunne vise meg rundt, og det takket jeg ja til. Men ja, det kommer absolutt et eget innlegg om dette stedet senere. Må nesten prøve å do it justice.

Deretter dro jeg tilbake til togstasjonen for å vente på skyssen til busstasjonen. Jeg satte meg i solen for å endelig kjenne den på huden etter en lang mørketid hjemme, og nesten hvert eneste menneske som gikk forbi stoppet opp og ba meg sette meg i skyggen, haha. Jeg prøvde å fortelle at jeg likte solen, men da lo de bare og ristet på hodet. En tilfeldig mann kom til og med bærende på en stol til meg, så jeg skulle slippe å sitte på fortauskanten.

Alle jeg har møtt til nå har vært utrolig hyggelige og trivelige mennesker. De som kan hjelpe meg med ett eller annet, gjør virkelig alt de kan for å gjøre nettopp det. Man blir behandlet som en konge!

Turen til busstasjonen var som en berg og dalbane på fire hjul! Vi satt på lasteplanet en hel gjeng, men tusen kofferter, sekker og esker - de fleste lokale, men ei fransk jente og en amerikansk lærer i tillegg til meg som var utenlandske. Gøy! Men det tok litt på å sitte slik i over en time.

Hadde hørt rykter om busstasjonen og de viste seg å være sanne. Den var HUGE, og fullstendig uoversiktelig. Heldigvis hadde vi skyss som fraktet oss direkte til de bussene vi skulle på. En utrolig spennende kaotisk røre.

Jeg fikk meg litt fried rice med kylling på et lite spisested til den nette sum av 12 kroner.

Bussen var komfortabel den! 3 seter i bredden, og vi fikk utdelt både vann og pledd. Avreise var klokken 20, og vi var fremme rundt kl 5.30 neste morgen.

Spennende, og litt hektisk, første dag i Myanmar!

Haha, og noe annet som var litt gøy var hvordan mange av de lokale måler deg opp og ned med blikket av nysgjerrighet. Mange går forbi og måper, og selv om enkelte stirrer meg i senk med skeptiske øyne lyser de opp når jeg smiler og sier "mingalaba" til dem. På Shwedagon kom det en svær guttegjeng knisende bort til meg og spurte om de kunne ta bilde med meg. HAHAHA. Spesielt å leke kjendis.. xD

Mingalaba from Myanmar!

Herregud! Er det MULIG?! Kan et sted bli vakrere enn Bagan?

Det har jeg vanskelig for å tro.

Det er nesten som jeg må ha dødd på nattbussen hit for et føles ut som jeg er kommet til himmelen...

(overdriver ikke!)

Nå begynner jeg litt bakvendt, burde egentlig starte med å skrive om dagen i går og det første møtet med landet. Men det får komme etterhvert. Vil ikke kaste bort et sekund, så skal ut igjen straks.

Dagen startet med at nattbussen kom inn hit i 5.30-tiden i dag tidlig. Bra buss! Store seter, og bare tre i bredden, så jeg satt for meg selv. Vi fikk også vann, en matbit, pledd og masse smil. Da vi gikk av bussen ble vi møtt av en gjeng mannfolk som spurte om vi trengte skyss, and we did. Jeg slo meg sammen med ei fra Korea som skulle til samme hotell som meg. Drosjen vår var en hest og vogn! That's the style her. Da vi trippet avgårde til hotellet var jeg allerede forelsket i stedet, haha.

Vi sjekket inn på hotellet, kastet sekkene våre inn i resepsjonen og trasket avgårde til et tempel like ved her for å se soloppgangen. Himmelen begynte sakte men sikkert å lyses opp mens vi gikk, og da vi klatret opp hold jeg på å dø av synet som utfoldet seg rundt oss. Tusenvis av templer og pagodaer som stakk opp i vegetasjonen, gjennom morgentåken så langt øyet kunne se!

Bare se på dette liksom:

Jeg tok et par hundre bilder...

Etterhvert kom det noen varmluftsballonger flygende forbi oss, og til slutt stakk solen også opp av horisonten - flammende rød.

Jeg har liksom ikke ord.

Er ufattelig glad for at jeg har tre dager her, og jeg skal virkelig utnytte de til det fulle. Nå skal jeg leie meg sykkel og se hva som dukker opp der ute!

Nye eventyr

Nå er det bare en uke igjen før neste eventyr starter. Denne gangen setter jeg meg på et fly til Asia igjen - endelig! Et kontinent jeg er veldig glad i, men som ikke har blitt besøkt de siste par årene. Først blir det et gjensyn med metropolen Bangkok i Thailand, hvor jeg blant annet skal skaffe meg visum til neste del av reisen. For da går turen til Burma/Myanmar i to uker! Her skal jeg reise en del rundt, og virkelig bruke de to ukene for alt de er verdt. Nedenfor er bilder fra stedene som står på planen, blant annet Yangon, Bagan, Mandalay og Inle Lake. Jeg skal også noen dager opp i høylandet til mindre besøkte steder og dra fra landsby til landsby.

(håper jeg får muligheten til å ta noen slike blinkskudd selv)

Deretter står det noen litt mer avslappende dager for tur, da jeg drar tilbake til Thailand og området Krabi sør i landet. Først tre netter på Tonsai Beach ved Aonang/Railay, og deretter tre netter ute på Phi Phi-øyene (hvor jeg skal bo i trehus ved stranden!).



Det blir med andre ord tid for litt av hvert, og jeg gleder meg til å unnslippe kulden her hjemme en liten stund.

Som vanlig er det supert om dere som leser dette og har vært på stedene har lyst å dele noen tips/erfaringer fra turene deres!

Les mer i arkivet » Juli 2014 » Juni 2014 » Mai 2014

, Bodø

Hei, jeg heter Renate og er en reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst, som ofte befinner seg på reiser i inn- og utland. Her på bloggen sladrer jeg om stedene jeg har vært, og drømmer om stedene jeg engang skal dra. Til nå har jeg satt mine bein i 60 ulike land og på 5 kontinenter, og flere skal det bli. Følg meg gjerne på reisen!



    Hei, jeg heter Renate og er en reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst, som ofte befinner seg på reiser i inn- og utland. Her på bloggen sladrer jeg om stedene jeg har vært, og drømmer om stedene jeg engang skal dra. Til nå har jeg satt mine bein i over 60 ulike land og i 5 verdensdeler, og flere skal det bli. Følg meg gjerne på reisen!

    Kontakt: rea_sand@yahoo.no

    + Legg meg til som venn


Image and video hosting by TinyPic

Kategorier

  • » - Hvor har jeg vært?
  • » Afrika
  • » Argentina
  • » Bahamas
  • » Blogg
  • » Bolivia
  • » Bosnia & Herzegovina
  • » Brasil
  • » Bulgaria
  • » Burma/Myanmar
  • » Bøker & film
  • » Danmark
  • » Egypt
  • » England
  • » Estland
  • » Frankrike
  • » Hellas
  • » Hong Kong
  • » Hverdag
  • » India
  • » Irland
  • » Island
  • » Italia
  • » Jordan
  • » Kenya
  • » Kina
  • » Kroatia
  • » Latvia
  • » Litauen
  • » Malawi
  • » Malaysia
  • » Marokko
  • » Mexico
  • » Mongolia
  • » Montenegro
  • » Nederland
  • » Nepal
  • » News & TV
  • » Nord-Irland
  • » Norge
  • » Peru
  • » Polen
  • » Portugal
  • » Qatar
  • » Random
  • » Reiseartikler
  • » Reisedrømmer
  • » Reiseinspirasjon
  • » Reiseminner
  • » Reisetips
  • » Romania
  • » Russland
  • » San Marino
  • » Skottland
  • » Slovakia
  • » Spania
  • » Storbritannia
  • » Sverige
  • » Tanzania
  • » Thailand
  • » Tsjekkia
  • » Tyrkia
  • » Tyskland
  • » Ungarn
  • » USA
  • » USA - California
  • » USA - Florida
  • » USA - New York
  • » USA - Route 66
  • » Vatikanstaten
  • » Venezuela
  • » Zambia


  • Populære Innlegg

  • A Nomadic Life
  • Scenes from Bagan
  • In the backstreets of Varanasi
  • Romania - The Fairytale Land
  • Traveling Alone
  • 15 ting man må gjøre i New York
  • Hvordan har du tid/råd til å reise så mye?
  • A Year of Travel 2013
  • 50 ting jeg har lært på mine reiser


  • Andre Reiseblogger

  • Bobleliv Reiseblogg
  • Cocopia
  • Camilla i Verden
  • Den Vide Verden
  • Globetrotter Elisa
  • Hamacareise
  • Lineinspirasjon
  • Mstraveltipsy
  • Norske Reiseblogger
  • Reisedagboka/Sandra
  • Renates Reiser
  • Supermarie
  • Travel Thoughts


  • Instagram



    Arkiv

  • Juli 2014
  • Juni 2014
  • Mai 2014
  • April 2014
  • Mars 2014
  • Februar 2014
  • Januar 2014
  • Desember 2013
  • November 2013
  • Oktober 2013
  • September 2013
  • August 2013
  • Juli 2013
  • Juni 2013
  • Mai 2013
  • April 2013
  • Mars 2013
  • Februar 2013
  • Januar 2013
  • Desember 2012
  • November 2012
  • Oktober 2012
  • September 2012
  • August 2012
  • Juli 2012
  • Juni 2012
  • Mai 2012
  • April 2012
  • Mars 2012
  • Februar 2012
  • Januar 2012
  • Desember 2011
  • November 2011
  • Oktober 2011
  • September 2011
  • August 2011
  • Juli 2011
  • Juni 2011
  • Mai 2011
  • April 2011
  • Mars 2011
  • Februar 2011
  • Desember 2010
  • November 2010
  • Juni 2010
  • April 2010
  • Mars 2010
  • Februar 2010
  • Januar 2010
  • Desember 2009
  • November 2009
  • September 2009


  • Søk i bloggen





    hits