Sol de Mañana

På rundturen vår i Bolivia tok vi en liten omvei til Mars. Den røde, intense planeten. Vi møtte marsmenn som steg ut av tåken og fikk overvære vulkansk aktivitet på (veldig) nært hold. Bakken bokstavelig talt boblet og bruste under oss. Enkelte steder ble den geotermiske aktiviteten så intens at varm røyk trengte seg gjennom bakken og sprutet ut i luften.

Neida.

Vi var ikke på Mars (lollers), men resten stemmer dog. Bolivia overrasket stadig. Dette geotermiske området befinner seg på 5000 meters høyde, helt sørvest i landet på grensen til Chile, og det er virkelig som å komme til en ny planet. Det finnes ikke antydning til liv i området, som er preget av rød stein og snø som dekker bakken på morgenen. Sol de Mañana betyr "morgensolen" og stedet sees best ved soloppgang.

SUPER COOL.





Dessverre luktet vi alle som råtne egg etter oppholdet på grunn av all svovelen... xD BUT THAT'S PART OF THE ADVENTURE.

The last days of Bolivia

Det var hardt og forlate Peru, og det var minst like hardt å forlate Bolivia.

Den siste kvelden dro vi til en restaurant like i nærheten av hotellet (og heksemarkedet) og drakk vin og spiste god mat. Jeg bestilte lama-lasagne. Den var utrooolig god, disse kokkene kunne kunstene sine.

Deretter skulle det bli pakking siden vi skulle opp klokken 4 morgenen etter, men vi var så trøtte og vi la oss og tok pakkingen morgenen etterpå.

Deretter bar det til flyplassen i La Paz. Heldigivs fikk vi se de millionene av lysene til storbyen en siste gang. De er virkelig helt fantastisk. Det føltes ut som man ser ned på stjernehimmelen istedet for opp. Man blir blown away!

Flyplassen var overraskende fin, og flyturen til Santa Cruz overraskende smidig. Bolivia var landet jeg var mest skeptisk til angående tidsplanene våre, men alt har vært just on time. Ingen blokkader eller forsinkelser! Lucky us.

Under flyturen (spesielt å ta av fra 4000 meters høyde), forandret landskapet seg drastisk. Snøkledde fjell rundt La Paz ble byttet ut med flatmark, frodige grønne skogområder og brune elver som slynget seg som slanger gjennom skogene.

Vi fikk en taxi til buss/togstasjonen i Santa Cruz og fikk en liten smakebit på hvordan det ser ut her i lavlandet, og det virker som et helt annet land. Kulturen er annerledes, folkene annerledes, bilene, husene, naturen.. alt.

Busstasjonen var CREEPY, folk oppførte seg utrolig sære, og vi ville egentlig bare komme oss bort derfra, haha. Etter noe styr fant vi togselskapet og fikk kjøpt togbillettene for kveldstoget og lagret sekkene våre for hele 3 bolivanos pr. sekk (ca 2 kroner).

Main plaza var neste stopp. Her satte vi oss på en benk mellom trærne utenfor kirken og nøt den herlige brisen i varmen. Hardt å gå fra ca. 10 plussgrader til nesten 30!

Vi hadde hørt at det finnes dovendyr i trærne i denne parken, men vi så ingen... too bad. Dovendyr er awesome. Vi tok en titt inne i kirken, og gikk så å satt oss inne på en kafe som hadde internett, og satt der i noen timer og bestilte massssse good stuffs.

Klokken 16 skulle toget gå, så etter hvert var vi nødt til å komme oss tilbake til togstasjonen. Kommer til å savne taxiturer til 10 NOK..

Toget vi skulle ta kalles "dødstoget" for some reason. Noen mener det er fordi det rister så at før i tiden når folk satt på taket ristet de av toget og døde.. Andre tror det har noe med at under gulfeberepidemien ble de døde fraktet langs disse skinnene. Man blir uansett litt skeptisk angående navnet, AHAH. No need. Det ristet en del, men setene var utrolig behagelige og vi sov godt gjennom natten til Quiarro på grensen til Brasil.

Ikke bare overlevde vi dødsveien, men nå også dødstoget! Not bad Bolivia.

Death Road

Dagene er virkelig ikke kjedelige her i Bolivia. I dag våknet vi opp relativt gode i kroppen etter fjellklatringen dagen før. I dag skulle vi derimot ikke opp flere tusen meter på et snøkledd fjell, men heller suse flere mil på en sykkel ned mot tropevarmen i jungelen.

Vi startet ca. 45 min unna La Paz på 4700 meters høyde. Her traff vi resten av gruppen vi skulle sykle sammen med (11 stykk in total), og fikk utdelt utstyr, bekledning og hver vår sykkel.

Deretter startet morroa! Første etappe var på asfalt, gjennom et nydelig fjell/dallandskap. Biler tutet og vinket idet de passerte og hunder lå døsig langs veibanen. Det gikk temmelig fort, og etter mange mange kilometer kom vi til enden av denne veien, og fikk utdelt lunsj og litt godsaker.

Deretter kjørte vi ca. 20 min i bil før vi kom til selve høydepunktet for turen. Dødsveien! Eller, den heter vel egentlig ikke det, selv om den har blitt regnet som verdens farligste vei i årene som har vært. Yungas kalles dette tropiske området, og veien vi skulle følge tok oss ned til under 2000 høydemeter.

Vi ble ristet i fillebiter mens vi kjørte nedover, gjennom tåke og under små fossefall. Grusveien slynget seg framover langs den frodige fjellsiden, og på venstre side hadde vi stup på flere titalls meter rett ned. Autovern finnes selvsagt ikke, og man skjønner godt hvordan hundrevis av biler har sust utfor den smale veibanen og truffet dypet nedenfor i årene som har gått. For noen år siden ble det heldigvis bygget en ny vei som de aller fleste bilene og lastebilene bruker, men enkelte foretrekker fortsatt denne.

Etter noen timer på sykkelen, mange høydemeter og mange mange kilometer var vi kommet til måls ende. Da var varmen blitt så intens at det føltes ut som man befant seg inne i en stekeovn. Målet var et lite hotell hvor det fantes basseng, dusj og lunsjen vår som var buffet style. Najs! Fin avslutning på dagen, før bilene tok oss ca. 3 timer tilbake til La Paz igjen etterpå.

I morgen skal vi forlate denne byen, og etterhvert også landet.. Kjempetrist. Bolivia har virkelig gitt mersmak.

Noen som har lyst å teste ut "dødsveien" på sykkel?

Huayna Potosi

Today was the day I nearly died! Neida, bare nesten... Det har i alle fall vært den tyngste dagen i mitt liv, det tror jeg at jeg kan skrive under på.

Selv om dagen(e) har vært tung, har de(n) også vært AMAZING.

Det hele startet i går tidlig, da vi møtte opp på kontoret til Altitud 6000 og møtte guiden vår, dro hjem til han (han eier hele selskapet) og fikk ordnet alt av utstyr. Tykke jakker (hallo michelingjengen) og bukser, fleeceundertøy, hjelm, svære fjellsko, gamasjer, sele, stegjern (enorme brodder) og is-hakke.

Med andre ord skulle vi på fjelltur!

Vi kjørte så sammen med guiden vår Juancho, som han kalles, og kokkedama ca. 2 timer utenfor La Paz til basecampen til det 6088 meter høye fjellet Huayna Potosi. Denne ligger på ca. 4700 meter. Underveis hadde vi nydelig usikt over selve La Paz og El Alto med tåkeskyer over, mens vi øvde oss på spanske gloser. Sakte med sikkert kunne vi se det spektakulære fjellet komme nærmere og nærmere.

Og plutselig var vi der! Møtte en annen guide fra samme selskap som het Victor, som skulle gå sammen med en tysk kar som hadde bestilt en 3-dagerstur i motsetning til vår 2-dagerstur.

Vi pakket sekkene våre fulle av utstyr, og begynte sakte men sikkert å traske opp mot high camp på 5,130 meter. Vi fikk en liten smak på hvordan det er å være porter på turen opp, men skjønte det var andre boller når vi oppdaget kvinner i tradisjonelle skjørt og sandaler som jobbet seg oppover i snøen med varer til campen. Vi oppdaget også ganske fort hvor awesome Juancho var. Gal humor og fotoglad, what more can one ask for?

Vel oppe på high camp ble vi møtt av gråvær, en utslitt utedo, et kokketelt og en liten hytte som vi alle "fjellklatrere" skulle overnatte på. Førsteetasje består av bord og stoler, og tusenvis av sekker med fjellklatringsutstyr, og millioner av små tekster og beskjeder på veggen av andre klatrere som har prøvd seg på fjellet tidligere. Det hang til og med et norsk flagg i det ene vinduet! I øveretasjen ligger det madrasser langs veggene, og her skulle vi tilbringe natten med de andre fjellfolkene.

Ettermiddagen og kvelden var kjempeherlig. Vi fikk god kontakt med den tyske karen som skulle prøve seg på fjellet med samme selskap, og ikke minst med de to guidene. Klatreutstyret ble prøvet og vi fikk hamburger servert i 5000 meters høyde, og så mye mat til middag at vi nesten sprakk. Suppe med kylling til forrett, ørret med tilbehør til hovedrett og karamellpudding til dessert. Wow. På denne spinkle fjellhytta liksom. I tillegg drakk vi ca. 32402 kopper kamomillete med tusen skjeer sukker for å fylle på glukoselagrene før den store fjelletappen.

Deretter var det bare å legge seg. Tidligste bedtime so far, klokken 6 var de fleste av oss i seng! 18 på ettermiddagen that is. Alarmen var satt på klokken 01 på natten.

Etter en tiiiidlig frokost klokken 01, var det bare å kle på seg tusen lag med klær, og pakke på seg alt utstyret. Sekken innehold vann og snacks, og ekstra klær, og vi fikk pannekaker til frokost (men dessverre forsvant appetitten min med høydemetrene).

Klokken 02 stod vi klare utenfor i månelyset, med det massive fjellet ruvende ovenfor oss. Heldigvis var det ikke like mørkt utenfor som vi trodde, men hodelyktene var likevel på. Etter at vi var festet sammen av tauet var et bare å begynne å gå, med ishakken i den ene hånden.

Det var tungt, ekstremt tungt. Det hadde snødd i løpet av natten, og nysnøen gjorde det tungt å bevege seg oppover de bratte skråningene. Det var MYE tyngre enn hva vi kunne forestilt oss. Det hjalp på at vi kunne se lysene til La Paz langt der nede i det fjerne og stjernene ovenfor oss. Men snart ble det overskyet og snøstormen fortsatte. Vi jobbet oss jevnt og trutt framover, med hyppigere og hyppigere pauser. Vi drakk mate de coca og spiste sukkerdrops, men energien var og ble borte. Juancho var en utrolig flink motivator og fikk oss på beina igjen, gang på gang.

Vi kom etter hver til et sted hvor vi måtte gå på alle fire for å komme oss opp, og bruke ishakken til hjelp. Det var utrolig intenst i kulden og snøstormen. Til slutt seg vi begge sammen og fant ut at dette gikk rett og slett ikke. Vi måtte snu. Det ble derfor ikke 6088 meter på oss, men 5710 m. Og vi sa oss fornøyd me det! 50 % av de som startet på bestigningen var nødt til å gi seg på grunn av været, og de som kom opp slet seg fullstendig ut. Utsikten uteble også på grunn av været..

Vi var derimot mye heldigere og fikk overvære den sinnsykt nydelig soloppgangen. Vi var kommet under skylaget da solen stod opp, og farget de hvite fjellene helt rosa. Det var også skyer under oss, og øyeblikket var fullstendig magisk.

Juancho fikk oss på en liten detour til en liten fjelltopp med nyyydelig utsikt. Vi klatret opp på denne skumle knausen og tok tusenvis av bilder, drakk kokate, spiste tunfisksandwich og nøt den nydelige utsikten.

Deretter var det bare å komme seg tilbake til high campen i solskinnet. Skyene fløt rundt oss, og det var vanvittig nydelig. Det var tungt å gå ned, men we made it! Fullstendig utslitte satt vi utenfor og spiste suppe og snakket med et par av de som faktisk hadde nådd toppen.

Etter et par timer var det på tiden å pakke sekkene og gå ned fjellknausen til basecampen igjen. Det var ikke så lett med de tunge sekkene, men vi var begge enige om at selv om vi ikke nådde toppen, hadde vi likevel fått en utrolig flott opplevelse og 5710 meter er ikke lite det heller! Vi var utrolig heldige med guiden, og soloppgangen vi opplevde ville jeg aldri ha byttet mot noe fjelltopp.
Men det hadde jo vært gøy å nå 6000 meter. Kanskje neste gang?

(mange av bildene er lånt fra Susanne, da jeg lot storkameraet ligge igjen på hotellet ;))

Vulkaner, laguner, lamaer og fjerne månelandskap

Bolivia har tatt meg med storm. Det er en rar tanke at et land kan være så vakkert og ekstremt som dette. Byene (de få jeg har sett) er ikke noe spesielt å skryte av når det gjelder billedskjønnhet, men naturen er virkelig noe for seg selv.

På den 3-dagers rundturen nede i sørvest-bolivia fikk vi sett landskap som jeg aldri ville trodd fantes på denne jordkloden. Enkelte ganger var jeg sikker på at jeg befant meg på Mars, eller kanskje månen. Det var så øde, så store avstander, så mange eksotiske og merkelige formasjoner, planter og dyr. De tok fullstendig pusten fra meg.

En annen ting som har skilt seg ut er vennligheten til menneskene. De er kanskje ikke like ydmyke som de i Peru, men likevel utrolig hyggelige og hjelpsomme. Alle vi har truffet, både av lokale og turister har vært helt utrolig flotte mennesker som vi har gått utrolig godt overens med. En av de aller beste tingene med å reise er absolutt menneskene man treffer langs veien.

På rundturen fikk vi nærkontakt med flamingoer, salthoteller, ufyselige toaletter, pikniker ute i utrolige landskap, røde og grønne laguner, hårete alpakkaer, fotballspillende unger, saftige appelsiner, snømenn, ekstreme ørkener, meterhøye kaktuser, kokate, støvete landeveier, lokale viner og mye latter og gøy.

Det var noen utrolig flotte dager på veien, 5000 meter over havet på det høyeste og nesten 100 mil i en gammel toyota landcruiser (lol pappa) til og fra Uyuni. Det var snø i fjellovergangene som gjorde at vi ikke kom oss helt til Laguna Verde, og vi var nesten i Chile flere ganger. Vi stod på togskinner som strakte seg ut i evigheten, vi så ville vicuñaer i ødemarken og så bakken koke i Sol de Manaña. Eldgamle vulkaner strakte seg over oss og saltsletten strakte seg flere titalls mil under oss.

Alt i alt en nydelig tur som jeg kommer til å minnes i LANG tid framover. More pictures to come, for å si det sånn, haha!

Salar de Uyuni

Vi dro nesten direkte fra La Paz etter ankomst, og med nattbussen (Todo Turismo) til Uyuni. En SVÆRT humpete tur, trodde serriøst vi skulle sprette ut av bussen flere ganger i løpet av natten. Men setene kunne lenes helt bak, og det var i alle fall godt og behagelig.

Ved ankomst i Uyuni stod en kar fra selskapet vi skulle dra på saltsletteturen med og ventet på oss. De to amerikanske jentene Hannah og Joyce som vi var blitt kjent med tidligere bestemte seg for å dra med samme tour som oss, og et vennepar fra Ukraina (Maria og Eugene) hadde også bestilt. Dermed var det vi seks som skulle dra på den spennende 3-dagers turen i sørvestlige Bolivia sammen. Sjåføren/guiden/kokken vår het Roberto og var en godkar på 65 år.

Så og si alle saltsletteturene følger samme opplegg, og det er litt hips om haps om man velger et bra selskap eller ikke. Vi traff i alle fall blink!

Første stopp var en jernbanekirkegård rett utenfor Uyuni (som forresten ser ut som en amerikansk westernby fra 1800-tallet..). Her var gamle togvogner og lokomotiver blitt stuvet unna, og det var som en gigantisk lekeplass for oss "halvvoksne", haha.

Etterpå kjørte vi ut mot selve saltsletten. For flere titusen år siden var det ett innlandshav her, som etterhvert tørket ut, og etterlot flere slike saltsletter. Den utenfor Uyuni er den største, og er ca. like stor som hele enorme Titicacainnsjøen. Den strakk seg ut i evigheten, og vi hadde det kjempegøy med å teste ut saltet, hoppe på saltpyramidene og besøke et hotell fullstendig laget av salt.

Vi kjørte så i en time ca. ut på selve saltsletten og fikk prøve oss på perspektivbildene. MYE vanskeligere enn man skulle tro. HAHA. De fleste bildene ble helt håpløse (Susanne, som jeg forresten har lånet en del bilder fra, har ennå flere som jeg kan legge ut senere). Vi fikk i alle fall brukt den nyinnkjøpte dinosauren! xD

Midt ute på saltsletten ligger en øy, som man mener er formet som en fisk. Deretter har den fått navnet Isla Pescua. Det er nok en av de særeste stedene jeg har vært. Midt i denne hvite sjøen, som ikke er en sjø lenger engang, ligger denne øya, fullstappet av koraller og GIGANTISKE kaktuser på 3-4 meter. So weird, and so awesome.

Ønsker vi kunne fått enda bedre tid her enn vi fikk, men man har jo en schedule to keep. Vi kjørte så langs saltsletten med solnedgangen bak oss, helt til det lille tettstedet San Juan hvor vi skulle overnatte i et lite hostell laget fullstendig av salt. Spennende! Mye varmere enn vi så for oss også. Roberto disket opp en fantastisk middag og vi hygget oss før klokken ble 11 og generatoren ble slått av slik at lyset forsvant.

Dagen etter ventet en ny og spennende dag i sørlige Bolivia!

Bienvenido à Bolivia

Dette blir et kortinnlegg med lite skrift og masse bilder! Lite tid og dåååårlig internet er ikke en spesielt bra kombinasjon ;)

Siden sist har vi kommet til Bolivia! Bussen tok en liten fergeflåte over stredet, mens vi måtte ta en minibuss med lokalbefolkningen. I Copacabana stresset vi veldig og fikk med oss pizza i plastikkpose med på bussen videre til La Paz.

Ved ankomst til La Paz regnet det, så vi hoppet inn på nærmeste reisebyrå, og fikk ordnet både bussbilletter videre til Uyuni samme kveld, dødsveiensykkeltur og 3-dagers Salar de Uyuni-utflukt. Nice! Damen som jobbet i butikken dro til busstasjonen for å fikse oss billetter, mens vi satt igjen og passet butikken og fikk MANGE nysgjerrige blikk og kommentarer.

Uyunituren skal jeg skrive om senere (INSANELY AWESOME), og vi gruppa vår var helt fantastisk. Hanna og Joyce fra USA, vi to fra Norge og Eugene og Maria fra Ukraina.

Når vi kom tilbake til La Paz tok vi samme hotell som ukrainerne, og dro ut i byens gater sammen med dem. Vi bor rett ved heksemarkedet, utrolig spennende! Litt ekkelt og veldig sært. Her finner man f.eks. lamafostre i alle størrelser og "produksjonsfaser"...

Vi har også vært på en utflukt til Tiwanaku (finnes tusen skrivemåter) med ukrainerne.

I går kveld hadde vi alle 6 en liten "last supper" siden vi alle drar hver våre veier nå. Eller, jeg og Susanne blir igjen i byen siden vi har et par utflukter til foran oss. F.eks. skal vi snart opp på et veeeeldig høyt fjell..

Skikkelig trist å skilles fra gjengen, vi har møtt så utrolig mange flotte folk hittil! Både lokale og andre turister.

I morgen kommer det endelig en ordentlig oppdatering (I hope), om internetten vil samarbeide.

Men nå må jeg springe. I have a mountain to catch!

Hasta luego!

Les mer i arkivet » Juli 2014 » Juni 2014 » Mai 2014

, Bodø

Hei, jeg heter Renate og er en reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst, som ofte befinner seg på reiser i inn- og utland. Her på bloggen sladrer jeg om stedene jeg har vært, og drømmer om stedene jeg engang skal dra. Til nå har jeg satt mine bein i 60 ulike land og på 5 kontinenter, og flere skal det bli. Følg meg gjerne på reisen!



    Hei, jeg heter Renate og er en reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst, som ofte befinner seg på reiser i inn- og utland. Her på bloggen sladrer jeg om stedene jeg har vært, og drømmer om stedene jeg engang skal dra. Til nå har jeg satt mine bein i over 60 ulike land og i 5 verdensdeler, og flere skal det bli. Følg meg gjerne på reisen!

    Kontakt: rea_sand@yahoo.no

    + Legg meg til som venn


Image and video hosting by TinyPic

Kategorier

  • » - Hvor har jeg vært?
  • » Afrika
  • » Argentina
  • » Bahamas
  • » Blogg
  • » Bolivia
  • » Bosnia & Herzegovina
  • » Brasil
  • » Bulgaria
  • » Burma/Myanmar
  • » Bøker & film
  • » Danmark
  • » Egypt
  • » England
  • » Estland
  • » Frankrike
  • » Hellas
  • » Hong Kong
  • » Hverdag
  • » India
  • » Irland
  • » Island
  • » Italia
  • » Jordan
  • » Kenya
  • » Kina
  • » Kroatia
  • » Latvia
  • » Litauen
  • » Malawi
  • » Malaysia
  • » Marokko
  • » Mexico
  • » Mongolia
  • » Montenegro
  • » Nederland
  • » Nepal
  • » News & TV
  • » Nord-Irland
  • » Norge
  • » Peru
  • » Polen
  • » Portugal
  • » Qatar
  • » Random
  • » Reiseartikler
  • » Reisedrømmer
  • » Reiseinspirasjon
  • » Reiseminner
  • » Reisetips
  • » Romania
  • » Russland
  • » San Marino
  • » Skottland
  • » Slovakia
  • » Spania
  • » Storbritannia
  • » Sverige
  • » Tanzania
  • » Thailand
  • » Tsjekkia
  • » Tyrkia
  • » Tyskland
  • » Ungarn
  • » USA
  • » USA - California
  • » USA - Florida
  • » USA - New York
  • » USA - Route 66
  • » Vatikanstaten
  • » Venezuela
  • » Zambia


  • Populære Innlegg

  • A Nomadic Life
  • Scenes from Bagan
  • In the backstreets of Varanasi
  • Romania - The Fairytale Land
  • Traveling Alone
  • 15 ting man må gjøre i New York
  • Hvordan har du tid/råd til å reise så mye?
  • A Year of Travel 2013
  • 50 ting jeg har lært på mine reiser


  • Andre Reiseblogger

  • Bobleliv Reiseblogg
  • Cocopia
  • Camilla i Verden
  • Den Vide Verden
  • Globetrotter Elisa
  • Hamacareise
  • Lineinspirasjon
  • Mstraveltipsy
  • Norske Reiseblogger
  • Reisedagboka/Sandra
  • Renates Reiser
  • Supermarie
  • Travel Thoughts


  • Instagram



    Arkiv

  • Juli 2014
  • Juni 2014
  • Mai 2014
  • April 2014
  • Mars 2014
  • Februar 2014
  • Januar 2014
  • Desember 2013
  • November 2013
  • Oktober 2013
  • September 2013
  • August 2013
  • Juli 2013
  • Juni 2013
  • Mai 2013
  • April 2013
  • Mars 2013
  • Februar 2013
  • Januar 2013
  • Desember 2012
  • November 2012
  • Oktober 2012
  • September 2012
  • August 2012
  • Juli 2012
  • Juni 2012
  • Mai 2012
  • April 2012
  • Mars 2012
  • Februar 2012
  • Januar 2012
  • Desember 2011
  • November 2011
  • Oktober 2011
  • September 2011
  • August 2011
  • Juli 2011
  • Juni 2011
  • Mai 2011
  • April 2011
  • Mars 2011
  • Februar 2011
  • Desember 2010
  • November 2010
  • Juni 2010
  • April 2010
  • Mars 2010
  • Februar 2010
  • Januar 2010
  • Desember 2009
  • November 2009
  • September 2009


  • Søk i bloggen





    hits