Randombloggen

Dette blir et kortinnlegg med lite skrift og masse bilder! Lite tid og dåååårlig internet er ikke en spesielt bra kombinasjon ;)

Siden sist har vi kommet til Bolivia! Bussen tok en liten fergeflåte over stredet, mens vi måtte ta en minibuss med lokalbefolkningen. I Copacabana stresset vi veldig og fikk med oss pizza i plastikkpose med på bussen videre til La Paz.

Ved ankomst til La Paz regnet det, så vi hoppet inn på nærmeste reisebyrå, og fikk ordnet både bussbilletter videre til Uyuni samme kveld, dødsveiensykkeltur og 3-dagers Salar de Uyuni-utflukt. Nice! Damen som jobbet i butikken dro til busstasjonen for å fikse oss billetter, mens vi satt igjen og passet butikken og fikk MANGE nysgjerrige blikk og kommentarer.

Uyunituren skal jeg skrive om senere (INSANELY AWESOME), og vi gruppa vår var helt fantastisk. Hanna og Joyce fra USA, vi to fra Norge og Eugene og Maria fra Ukraina.

Når vi kom tilbake til La Paz tok vi samme hotell som ukrainerne, og dro ut i byens gater sammen med dem. Vi bor rett ved heksemarkedet, utrolig spennende! Litt ekkelt og veldig sært. Her finner man f.eks. lamafostre i alle størrelser og "produksjonsfaser"...

Vi har også vært på en utflukt til Tiwanaku (finnes tusen skrivemåter) med ukrainerne.

I går kveld hadde vi alle 6 en liten "last supper" siden vi alle drar hver våre veier nå. Eller, jeg og Susanne blir igjen i byen siden vi har et par utflukter til foran oss. F.eks. skal vi snart opp på et veeeeldig høyt fjell..

Skikkelig trist å skilles fra gjengen, vi har møtt så utrolig mange flotte folk hittil! Både lokale og andre turister.

I morgen kommer det endelig en ordentlig oppdatering (I hope), om internetten vil samarbeide.

Men nå må jeg springe. I have a mountain to catch!

Hasta luego!

Vi forlot Urosøyene til fordel for et par øyer lenger ut i Titicacasjøen, nemlig Amantani og Taquille. Vi dro til førstnevnte først, for det var nemlig denne øya vi skulle overnatte på hos en lokal familie. Båtturen ut til øya tok i overkant av to timer, og de som ble lett sjøsyke satt utendørs. Det var en del bevegelse i båten! Selv om sjøen inneholder svært lite salt, luktet den som hav, og det føltes nesten som om vi var hjemme. Til tross for at vi befant oss på andre siden av jordkloden, nedenfor ekvator og hele 3,800 meter over havoverflaten, haha.

Da vi ankom øya stod det en gruppe fargerike kvinner på kaien og ventet på oss. Vi ble fordelt til hver vår "mama" som skal ta vare på oss i løpet av det neste døgnet. Vi fikk en av de yngste mamaene, og fulgte etter henne til huset hennes. I forhold til mange andre hadde vi kort vei hjem, vi bodde rett ved havet! Det var litt sært i begynnelsen, spesielt siden vi snakker såpass lite spansk, og hun og familien snakket null engelsk, og har et annet morsmål enn spansk. Men vi klarte å kommunisere det aller viktigste, hehe. 

Rommet vårt var stort og hadde havutsikt! Not bad. Vi hengte opp det norske flaggen siden det var 17. mai! Slikt må jo feires til tross for at man befinner seg langt hjemmefra.

Før lunsjen gikk vi litt rundt i nærområdet, og så ble vi vinket inn for mat. Vi fikk quinoasuppe først, og deretter stekt ost (nesten som halloumi) med to forskjellige potettyper (av de 4000 som de har her til lands) og litt grønnsaker. De spiser bare kjøtt på øya på spesielle anledninger. Spesielt å sitte i det lille sparsommelige kjøkkenet og se mamaen vår lage mat. Vi fant ut at hun har tre barn, en eldre gutt, ei jente på ca. 12 år og en yngre gutt. Før i tiden fikk de mange barn, men nå har de fleste ikke råd til å få flere barn enn 2-3.

Etter lunsj var det tid for en hike med gruppen vår, og lillejenta i familien fulgte oss opp til møteplassen etter en liten sightseeingrunde til plazaen. Før hiken fikk vi utdelt hver vår kvist med "munja" fra guiden. En plante som visstnok gjør pustekapasiteten bedre dersom man gnir den mellom hendene og lukter det inn. Digger den planten altså (samt vår elskede kokablader). Vi gikk samlet opp til Pachatata-tempelet på toppen av øya, og gikk så deretter 3 runder mot klokken rundt tempelet for bedre energi og helse. Vi "ofret" også en liten stein til tempelet for å kunne få et ønske oppfylt. Susanne og jeg bestemte oss så for å gå videre til Pachamamatempelet litt lenger bort på øya. Flott utsikt, men ganske kaldt. 

Tilbake nede ved huset var det snart tid for middag, og vi spiste oss nesten ihjel på suppe, pasta, tomatsaus og egg. Vil ikke skuffe mamaen vår ved å ikke spise opp alt liksom! På kvelden skulle det være fest for oss turister, men vi valgte å stå over da vi var slitne, veien opp til feststedet var langt unna og det regnet, lynte og tordnet (det braket skikkelig) utenfor.

Neste morgen våket vi opp til frokost kl. 7, pannekaker! Det var ikke lite mat i dette huset i alle fall, vi var fortsatt mette fra dagen før. Vi tok så bilder med mamaen vår, før hun fulgte oss til resten av gruppa og vi forlot øya.

Ca. 1 time senere befant vi oss på neste øy - Taquille. Her gikk vi i ca. 45 minutt til vi kom til øyas plaza. Det minnet meg om en eller annen grunn et siciliansk torg fra 30-tallet..Haha. Stort, øde og fullt av små barn som lekte sammen. Etter hvert fyltes det mer og mer opp av turister og lokale. Vi gikk så til et lite sted med flott utsikt over sjøen hvor vi skulle spise lunsj. 

Der fikk vi en innføring i øylivet og de forskjellige skikkene til øyboerne. Det bor ca. 2,500 stykk der i 4 forskjellige communities. De er veldig konkrete, det er enten ja eller nei, trist eller glad, positive eller negative. Det finnes ingen mellomting. Når ungdommen er gifteklare samles de på torget, og guttene går rundt til jentene og spør om de vil gifte seg med dem. Jentene må så svare ja eller nei, uten betenkningstid. Guttene bærer forskjellige luer ettersom de er barn, single, eller gifte. I tillegg finnes det 25 autoritære på øya (det finnes ikke politi etc der) som passer på. Disse må være gifte menn, og tittelen rullerer hvert år.

Kvinnene bærer et svart sjal, med fire pompomps (en i hver ende) og de har forskjellige farger inni seg på de ulike sidene. Den ene siden betyr ja, mens den andre betyr nei. Når de blir spurt om giftemål viser de da den pompomen som representerer svaret deres! Når de er blitt forlovet lager kvinnene et bredt belte til mannen deres,  og inkluderer noe av sitt eget hår sammen med saueulla. Utrolig fascinerende system. Og ja forresten, de lager også såpe/sjampoo av en plante! Sykt å se på.

Deretter var det tid for aa bevege seg tilbake til our boat og fastlandet. Vi  gikk paa tvers av Taquille og ned 500 trappetrinn og gjennom flere solporter for aa komme oss dit. En fantastisk nydelig oy, men mange nydelige ansikter og vennlige smil.

Naa har jeg jobbet med dette innlegget i flere tusen aar siden internetten ikke spiller paa lag. OG vi skal ut og utforske en ny by. Innlegg om hva vi har gjort de siste dagene og hvor vi befinner oss kommer hopefully snart.

Hasta luego!

Susanne har filmet en del denne turen, og har satt sammen en liten genial trailer på turen sålangt, LOLOLOL.

Ett av de stedene jeg var mest spent på når det gjaldt denne reisen var Urosøyene. Disse flytende sivøyene hvor mennesker fortsatt bor på ute på Titicacasjøen. Vanligvis drar turister innom øyene på en rundtur ute på sjøen (som vi gjorde dagen etterpå), men vi ville ha en litt mer unik opplevelse. Og fant til slutt ut at man faktisk kan overnatte ute på en av øyene - Q'anan Pacha.

Vi booket oppholdet før vi dro hjemmefra, og ble hentet på busstasjonen i Puno av en taxisjåfør som kjørte oss til et sted utenfor byen siden det var blitt mørkt og selve havnen var stengt. I mørket gikk vi ned mot vannet og oppdaget en liten båt med en gammel kone oppi. Kvinnen vinket til oss, og taxisjåføren introduserte oss. Vi klatret med bagasjen vår oppi båten og fikk sitte framme i baugen. Der fikk vi et teppe over oss, og vi la fra land ca. samtidig som et annet uros-ektepar i en annen liten båt. De vinket til oss og vi hilste på hverandre i det båten vår dro av sted inn i mørket.

Så kjørte vi framover mellom sivet i den mørke innsjøen med stjernehimmelen over oss, lysene fra Puno i det fjerne foran oss og lynet som lyste opp himmelen bakenfor det igjen. Det var et utrolig magisk øyeblikk

Etter en stund så vi øyene begynne å komme til syne, og til slutt den vi skulle bo på. En mann kom og tok i mot oss, hjalp oss med bagasjen og viste oss til den lille sivhytta vi skal kalle vårt hjem i en natt. Et lite solcellepanel gjorde at vi hadde lys i taket, men ellers finnes det ikke elektrisitet på øya.
Øya var skikkelig sær å trø på, det føltes nesten ut som man gikk på en trampoline. Vi gikk inn i den lille kiosken for å betale (summen for henting, overnatting, frokost og middag kom på nette 150 soles, altså ca 300 kroner). Vi fikk også et stempel i passet!

Deretter var det tid for middag, og vi ble servert fersk grillet ørret fra innsjøen med godt tilbehør. Koka-te er et standard måltidstilbehør her.

Deretter var det tid for å legge seg i sivsengene, i den lille sivhytta, på den lille sivøya i den store Titicacainnsjøen på grensen mellom Peru og Bolivia i det store utland. Herregud så gøy, og sært!

Neste morgen våknet vi opp og fikk endelig se hvordan øya virkelig så ut. Det bor et par familier på øya, selv om den er ganske så liten. Heldigvis holdt vi oss varm gjennom natten, og det hadde vi vel ullundertøyet, de andre 3 lagene med klær, og 5 lag med ullpledd å takke for, haha.

Det var ganske mange små hus på øya, et par av damene gikk rundt med vått hår etter å ha vasket det, ei dame satt og vasket klær, et par svarte kattunger lekte i sivet, fugler koste seg på vannet, hønene og hanen hadde en egen liten øy de befant seg på (hanen vekte meg i 5-tiden den morgenen) og ikke langt unna kunne man se andre sivøyer spre seg utover innsjøen.

Vi spiste frokost i den lille "restauranten" og var så klare for en ny dag. Lurer på hvor ofte folk bruker å overnatte på denne øya? Vi var i alle fall de eneste denne natten.

Etter frokost spurte den ene kvinnen om vi hadde lyst å kle oss i tradisjonelle klær (på spansk, så vi gjettet oss litt fram, haha), og det sa vi selvsagt ja til! Kjempegøy, haha. De lokale som kjørte forbi i båtene ropte til oss hvor fine vi så ut. xD

Men pluselig var klokken nesten 9, og båten fra selskapet som skal ta oss rundt til et par andre øyer i Titicacainnsjøen ankom. Vi hentet bagasjen vår, sa farvell til øya og dro videre til et par andre Uros-øyer med turistbåten.

Her fikk vi innføring i øylivet av guiden. De fleste sivøyene tilhører Quecha-kulturen, som har sitt eget språk i tillegg til spansk. Det finnes ca. 45 sivøyer på innsjøen med flere familier på hver øy, slik at det totale innbyggertallet er ca. 2000.

Det tar ca. 1 år å lage en slik øy, og den må stadig forbedres slik at sivet ikke råtner. Øyene må vannes og holdes våte slik at de ikke brenner så lett, kvinnene bruker jo vanligvis åpne steinovner. I denne moderne tiden bruker de fleste solcelleplanel slik at de kan se på TV og høre på radio.

Nå er øyene ankret opp, men før brukte de bare å flyte rundt, og kunne ende opp i Bolivia. Nå som man trenger pass for å krysse grenser var det derimot ikke like lurt..

Sivet brukes til ALT, og kan til og med spises. De skreller den nederste delen av sivet, som er hvit, som en banan. Denne delen inneholder mye kalsium og gjør de sterke i kroppen. Barna spiser derfor slikt fra ung alder.

Guiden nevnte Thor Heyerdal ganske ofte, og han fikk jo inspirasjon til RA-flåtene herfra. Vi var derfor nødt til å prøve en slik sivbåt, som fraktet oss fra en Urosøy til en annen. Hard jobb for de to roerne da, så jeg ropte til de at de var veldig "fuerte", og da måtte de glise litt, haha.

Menneskene vi møtte på øyene var utrolig skjønne, og ikke minst ydmyke (som slik de har vært i resten av Peru). De er så utrolig likbare!

Til slutt var det dog på tide å dra, og sette kursen lenger ut i Titicacasjøen mot øyene Amantani (hvor vi skulle overnatte) og Taquille.

Coming up next!

De kommende innleggene (og de siste som har vært) er ganske så lange, haha. Jeg har bare altfor mye på hjertet og altfor mye å vise frem.

Her om dagen var det tid for å forlate flotte Cusco til fordel for Puno oppe i høylandet av Peru. Byen er inngangsporten til Titicacasjøen fra peruviansk side, og var absolutt et must å besøke på vei til Bolivia.

Vi reiste med busselskapet Inka Express, som er en slags turistbuss hvor man stopper på flere sights underveis, for å bryte opp den lange reisen litt. Godt å strekke beina underveis og ikke la det være altfor lenge mellom hvert dostopp.

Første stopp på turen var en kirke som kalles Sør-Amerikas Sixtinske Kapell. Kirkerommet var så rikt utsmykket med gull, malerier, fresker og andre glitrende dekorasjoner at man nesten ble blind der inne. Helt utrolig. Nesten skammelig på en måte også, at kirken var såpass rik, mens menneskene som tilhørte kirken levde med nesten slikk og ingenting.

Ca. 30 minutter senere stoppet vi ved en annen kirke. Denne var en av de særeste jeg har sett (selv om jeg ikke er religiøs selv, elsker jeg kirker og oppsøker stadig slike på reise, har vel noe med historieelsken å gjøre). Veggene hadde enorme fresker som viste de mest grusomme scener fra bibelen, som f.eks. skjærsilden. Selv om det ikke var lov å fotografere der inne var jeg nødt til å snike til meg et bilde fra den ene veggen.

Skolebarna hadde forresten også gudstjeneste der inne mens vi var der, i forbindelse med en katolsk festival som pågår i disse dager. Spennende å oppleve!

Vi stoppet også på en arkeologisk ruin som kalles Raachi. Denne gamle inkabyen skal være større enn selve Machu Picchu, og idag står fortsatt deler av det store tempelet som var hovedfokuset i byen. Det målte i sin tid 92 x 25 meter og var med andre ord HUGE.

Utenfor stedet var det et koselig lite marked med flere gamle koner i skjørt og hatt, som blåste i små fuglepiper for å tiltrekke seg vår oppmerksomhet.

Det var så tid for lunsj og vi fikk boltre oss på en stor lunsjbuffet. Masse god mat. Utenfor var det også et lite marked (sjokk, de finnes overalt her), og jeg kjøpte et par gaver fra en kul mann og gjorde mitt første kjøp fullstendig på spansk (språkkunnskapene kommer sakte men sikkert snikende, haha).

Deretter kjørte vi oppover og oppover til vi ankom passet La Raya som er det høyeste langs veien med sine vel 4,300 meter. Her var det også et lite marked (lololol) og nyyyydelig natur. Mange "ville" lamaer som sprang rundt, snøkledde fjelltopper og en dame som gikk rundt med et lam i armene.

Siste stopp langs veien var den lille byen Pukara, og dets museum. Her hadde de blant annet viscunyas, som er den minste (om jeg husker rett) lamatypen. Kjempesøte, og ekstremt glade i gulrot.

De hadde også gamle mumier der, og enkelte av disse hadde et kjegleformet deformert kranie. Dette fordi disse menneskene mente at man på denne måten fikk større plass til hjernen, og dermed større kunnskap enn vanlige mennesker. Veldig sært og ganske så fascinerende.

Etter ca. 10 timer på veien ankom vi endelig Puno og Titicacasjøens bredder. Her startet et nytt eventyr som kommer i neste innlegg. xD

Da har vi igjen internet, så jeg tenkte å oppdatere bloggen på hva som har skjedd i det siste (tons and tons).

Møtet med selveste Machu Picchu var noe HELT spesielt. Fra det første synet av dette vidunderet da vi kom til solporten tiiidlig på morgenen, til vi tok bussen ned den skumle veien til Agues Calientes føltes det ut som jeg befant meg inne i et bilde. Det typiske bildet jeg har sett av Machu Picchu fra første gang jeg så og hørte om stedet. Det var fullstendig surrealistisk.

Vi fikk omvisning i et par timer på stedet av Marco, den ene guiden vår, med innspill fra Coco, den andre guidekaren. Begge har universitetsutdannelse og kan vel det man kan vite om stedet og inkakulturen generelt. Begge var AWESOME, og i tillegg til den flotte gruppen vår, var de absolutt en av de største årsakene til at turen var så fantastisk som den var. Caliente! xD

Byen var i motsetning til hva mange tror, ikke hovedstaten i Inkariket. Det var det Cusco som var (Cosco betyr navle). Men den flotteste plasseringen av alle inkabyer var det nok Machu Picchu som har. Beliggende på en høyde omkranset av elven, og fjellene rundt, er plasseringen ganske så spesiell. Den ligger mot soloppgangen, slik at terrassene (og dermed veksten) får mest mulig sollys. Byen ble dog aldri ferdigstilt.. Den forsvant ut av historien da inkariket falt, og jungelen tok over. Først i 1915 ble byen gjennoppdaget av Hiram Bingam (selv om inskripsjoner på stedet viser at lokale mennesker har vært der tidligere).

Stedet har en tilknytning til astronomien, og ikke minst stjernebildet sydkorset. Det finnes to stykk kompass på stedet (en kladd og en ferdiggjort) formet som sydkorset. Og retningene på disse kompassene stemmer IDENTISK med retningene på et vanlig kompass (altså nord, sør, øst og vest). Helt insane hvordan de fikk det til. Det sykeste av alt er derimot at med Machu Picchu i midtpunktet, skaper de fire fjelltoppene rundt den eksakte formen til sydkorset og de fire himmelretningene.

Vi besøkte flere av templene på stedet, som soltempelet (solen var ekstremt viktig for inkaene) og kondortempelet (som også var ekstremt viktig). Sistnevnte er formet som en kondor. I pachamamatempelet var det tunneler hvor mumier tidligere har ligget.

Det er et helt spesielt sted som absolutt må oppleves, og absolutt med en god guide og ikke minst helst etter å ha gått inkatrailen. Etter omvisningen gikk vi rundt på området selv (maaange trapper), og kledde på oss dork t-skjortene vi fant på Primark i London (lollers). Vi kaller jo oss selv Dorks Abroad når vi er på tur, så de passet jo perfekt. Selv om vi fikk noen morsomme og tvilsomme blikk, haha...

Vi gikk også til inkabroen, som nå er avstengt. Haha, ikke så rart å se hvorfor, stupet ned var på altformange hundremeter. For å kunne gå dit (tok ca 10-15 minutt?) måtte vi skrive oss inn i en bok. Jeg spurte fyren som satt der om det var i tilfelle vi falt ned på tur dit, og han sa bare "hehe" til svar. Betryggende liksom, haha.

Etterpå slengte vi oss ned på terrassene over byen og kjente på solen og varmen, og stirret i vantro på det vakre synet foran oss.

Men all good things come to an end, og til slutt måtte vi dra derfra. Vi tok bussen til Aguas Calientes (søt liten by delt i to av elven og togsporene), hvor vi hadde en siste lunsj med gruppen vår. Før toget skulle gå tok jeg og Susanne også en times massasje etterfulgt av en VARM og velfortjent dusj. HERLICH.

Toget tilbake var en opplevelse i seg selv. En insane og fargerik djevelfigur kom plutselig ut i kupeen til musikk, og sprang rundt og danset og skremte folk. Deretter dro den MEG med ut i midtgangen slik at jeg måtte dance the crazy dance med den, HAHAHA. Etterpå var det moteshow. Dvs. togpersonalet kledde seg opp i alpakkaklærmote og gikk som modeller nedover midtgangen, og så drar de meg seg Susanne og kler henne opp slik at hun også får gå! HAHAHHA. Vi fikk oss noen siste awsome latterkuler med gruppen vår på den turen for å si det sånn.

We will miss you guys!

Nå skal jeg lage et innlegg jeg egentlig ikke har lyst til å lage allerede nå. Den fire dager lange vandringen fra km 82 til Machu Picchu overgikk alt jeg hadde forventet meg fra begynnelsen (og tro meg, forventningene var store). Grunnen til at jeg ønsker å vente med å lage innlegget er først og fremst fordi vi har opplevd så mye at det vil ta flere århundrer å skrive ned alt. Dessuten synes jeg at bildene ikke kommer til sin rett i disse collagene, men dersom jeg ikke lager collage vil bildene ta en evighet å laste opp. Men men. Jeg lager innlegget likevel, siden dere der hjemme (les: mamma) sikkert har lyst å se hva vi har gjort disse siste dagene. Tror derimot jeg er nødt til å lage ett eller flere innlegg til senere..

Dag 1 startet med at vi ble hentet av en buss som tok oss til først til et frokoststed hvor vi fikk fylt opp magen før den store vandringen, og deretter slapp oss av ved km 82 hvor vandringen skulle begynne. Her pakket porterne sammen sakene sine (og våre) som de skulle bære med seg i fire dager framover. Disse karene er sterke dere! Skjønner fortsatt ikke hvordan det er mulig.. Deretter fikk vi registrert oss, stemplet passene og vi satte av sted. Et gruppebilde foran skiltet var obligatorisk!

Vi hadde en utrooolig flott gruppe forresten. Vi var som tidligere nevnt 13 stykk totalt, foruten meg og Susanne var det ei svensk jente og hennes hollandske pojkvenn, 2 amerikanske ektepar og 5 amerikanske venner som reiste sammen. Vi fikk god kontakt med alle, og hadde det sinnsykt morsomt til tider. Latterkulene satt løst!

Første dagen regnes som den letteste, men vi fikk alle litt sjokk når vi oppdaget at de store åsene og oppoverbakkene vi hadde kavet oss over bare var små vorter på kartet i forhold til hva som ventet oss neste dag. Naturen var helt mindblowing, og vi møtte mange lokale på muldyrene sine som de bruker til å frakte varer. Små søte barn ropte "hola" til oss og solen stekte noe helt intenst.

Til lunsjen fikk vi se hvilke kunstner kokken hadde. Først gresskarsuppe, og deretter en liten buffet med all verdens retter. WOW. Slik var det hver dag. Stor enorm frokost, med f.eks. omelett eller pannekaker, stor lunsjbuffet og 3-retters middag, med "happy hour" først. Hvor vi fikk popcorn, kjeks, koka-te og annen god drikke osv. Alt laget på et lite campingkjøkken midt i ødemarken! Helt utrolig.

Vi var slitne og slappe før lunsjen, på grunn av varmen, gåingen og den tidlige morgenen. Men etter lunsj tok vi helt av og kom fram til campen som nr. 2. Slitne og svette stod teltene klare til oss, og varmt vann hadde blitt kokt av porterne slik at vi kunne vaske oss. Luksus!

Dag 2 regnes som den hardeste. Vi skulle opp fra 3300 meter til 4200 meter, altså 900 høydemeter. Deretter skulle vi ned ca. 600 meter, før vi igjen skulle opp til 4000 meter og så ned til 3600 m. VELDIG mye opp og ned for å si det slik. Det var absolutt en hard dag, men etter at jeg og Susanne fikk "condor pee" fra guidene Marco og Coco dagen før (en slags urtemedisin som man skal innhalere og som dermed hjelper med pusten på disse høydene) gikk det veldig fint. Føler at vi endelig er akklimatisert!

Vi startet i regnskogen på morgenen, men mange mange mange trappetrinn senere var vi plutselig i høyfjellet, tygget kokablader (smaker dritt) og jeg gav vann til gamle portere som tydeligvis ikke ble tatt like godt vare på av selskapet de jobbet for som de vi hadde. Ikke lenge etter stod vi endelig på Dead Woman's Pass med sine 4200 meter!

Å gå opp er nå en sak, men å gå ned er mye mye værre i mine øyne. Beina mine dirret og skalv og knærne ville falle av. Da vi endelig kom fram til lunsjstedet mellom de to store passene, la vi oss i solen sammen med porterne og slappet av. Godt med litt siesta.

Resten av dagen kjempet vi oss videre til campen, besøkte flotte inkaruiner og kom fram idet det var blitt mørkt.

Jeg kommer virkelig ikke over hvor flott naturen var langs stien. Den tok pusten fra meg flere ganger (også bokstavelig talt). Jeg forstod inkafilosofien temmelig raskt. Det å leve i ett med naturen, å tilbe fjellene, isbreene og elvene som guder. Det finnes jo virkelig ikke noe flottere!

Neste morgen hadde vi en liten presentasjonsrunde med porterne. Fikk vite hva de het, hvor gamle de var og hvor de kom fra. De ofrer jo på en måte hele livet sitt til dette yrket. Familie har de ikke tid til. Den eldste var 51 år og hadde jobbet som porter i 30 år. Han så ut som han var over 70... Det tar altså hardt på. Disse karene er FUERTE. Sterke som beist, selv om de er knøttesmå. Fordi de spiser kokablader fra de er 3-4 år i følge Marco.

Jeg må også nevne hvor utrolig vakker stjernehimmelen var der ute i det fri, langt fra kunstige lyskilder. Melkeveien lyste som en mektig gullåre, og man kunne se stjernebilder vi ikke er vant med fra den nordlige halvkule. Vi så sattelitter og stjerneskudd, og bare måpte over hvor vakkert det faktisk er der oppe.

Dag 3 skulle være en av de lettere dagene. I stedet for 8-10 timer med gåing slik de to tidligere dagene, var denne dage bare fylt med 5 timer gåing. Vi var altså ved campen allerede kl. 13. Vi så enorme isbreer på morgenen, som Saltkantay. Deretter gikk vi gjennom inkatunneler, litt opp og deretter mye nedover gjennom regnskogen. Bambus og tropiske trær med lianer tronet nå over oss.

Naturen var svært variabel alle dagene, og sinnsykt vakker på hver sin måte alle tre dagene. Dag 3 var solen tilbake igjen for fullt også.

Vi besøkte enda flere ruiner langs veien, fikk innføring i inkaenes historie av guidene og traff på flere av de kule lamaene.

Det var godt å komme fram til campen tidlig, og slappe litt av og hvile beina etter noen intense dager.

Etter en siesta og lunsj dro vi til ruinen Winay Wayna som lå like ved campsiten. Den kuleste ruinen so far! For et mektig skue. Her gikk vi rundt en stund og tok bilder, før vi dro tilbake til campen før 3-retters middag og BURSDAGSKAKE (wtf hvordan klarte liksom kokken å lage en slik i villmarka?) til en i gruppa. The last supper! Huff, trist..

Den siste natten i telt ble ganske kort. Selv om man legger seg tiiidlig på kveldene (vanligvis rundt 8-9 haha) så er et tidlig når man må stå opp kl. 03. Fordi det kom vi til enighet om. Vi ville være den første gruppen på Machu Picchu!

Vi kom faktisk først til den siste checkpointen også, men der måtte vi vente i 2 timer før vi kunne gå de to siste timene til selve Machu Picchu. I tussmørket fant vi på masse gøy, haha, blant annet å hoppe paradis med stort publikum, så vi skal ikke si at vi kjedet oss.

Etter ca. 45 minutter med intens gåing nådde vi endelig solporten, med meg og Susanne i teten. Det var helt vanvittig å se ned på Machu Picchu derfra, et slikt mystisk eventyrlig sted man bare har sett på bilder tidligere. Nå la dette magiske stedet rett foran oss!

Da vi ankom hoppet vi av glede og syngte "we are the champions" (hahahha elsker gruppens teite humor). Gjett om vi var fornøyde med å ankomme vandringens mål xD

Disse fire dagene har vært helt eventyrlige, og det var utrolig trist når reisen var over, og vi måtte si farvel til gruppen vår. Heldigvis er dog ikke reisen vår over! Vi har enda over 3 uker igjen med masse awesomeness!

Et innlegg om selveste Machu Picchu kommer senere. Nå må jeg pakke sammen og hoppe i seng, tiidlig i morgen drar vi avgårdet opp til Puno hvor vi skal bo et par netter på Lake Titicaca!

Buenos noches!

Dette er et gjesteinnlegg fra Susanne, reisevenninna til Renate. Turen til Machu Picchu gikk ikke helt som forventet..

Hjelpes, det er siste dagen her i byen. Selv om vi bare har vært her i 2,5 dager, føles det ut som vi har vært her minst en uke. Har fått gjort og opplevd massevis allerede, og hele ferien ligger foran oss!

Aller først dro vi til flyplassen for å hente ryggsekken til Susanne, som endelig hadde ankommet byen. Vanvittig flaks at de fant den!

Som nevnt i forrige innlegg dro vi deretter på ridetur i dag. For å komme til gården gikk vi forbi mektige Sacsayhuamán hvor mange lamaer lå strødd rundt omkring. Festningskomplekset er massivt, og hestefyren Fernando fortalte at navnet betyr blant annet "falk". Sekunder etterpå fikk vi se nettopp to flotte falker lande i et av de enorme trærne ved siden av oss.

Deretter gikk vi ned i varmen til gjestehuset og slappet av litt (var slitne og varme etter rideturen), før vi igjen dro ned til byen. Magene rumlet og vi trengte mat! Det ble alpakka idag igjen, til en senlunsj/tidligmiddag. Nok en dag med formidabel restaurantutsikt også.

Vi handlet så vann og litt snacks til de kommende dagene, og hoppet deretter i en taxi for å betale bussbillettene til Puno (drar dit morgenen etter Machu Picchu). MEN der var kontoret stengt selv om det skulle være åpent. Taxisjåføren var utrolig grei og hjelpsom, selv om han kunne særdeles lite engelsk. Jeg fikk i alle fall trening i å prøve å gjøre meg forstått på spansk, og det er bare bra xD. Det endte opp med at han kjørte oss tilbake til gjestehuset, også fikk han litt ekstra tips, noe han virket veldig glad for.

Jeg digger menneskene i denne byen! Alle er utrolig hyggelige og hjelpsomme, selv om de aldri har møtt deg før. Selgerne som ofte er svært innpåslitne andre steder, smiler og går om de får nei til svar.

Nå i kveld har vi vært på velkomstmøte med de vi skal gå inkatrailen med fra og med i morgen tiiiidlig. Gruppen vi skal gå sammen med virker veldig grei! Vi er 13 stykker totalt, og ca halvparten er amerikanere. Den yngste er 25 år og den eldste nesten 50. Sjefsguiden virket som en artigkar, og vi fikk beskjed om å hamstre inn kokablader i morgen tidlig på første stopp. Forhåpentligvis hjelper det oss underveis!

Avsparket er klokken 04.30 (!), så vi hopper i seng nå for å få noen timer søvn før den tid.. Heldigvis skal den første dagen være den letteste. Nå er vi straks ferdige å pakke også. EEEEK. Dette blir BRA!

Neste oppdatering kommer ikke før vi er tilbake om 4 dager.

Hasta luego!

I dag har vi vært på ridetur i fjellene ovenfor Cusco! Utrolig herlig å sitte på hesteryggen igjen, selv om den skjønne hesten min Pacha var littegranne skvetten av seg i blant.

Vi vandret opp til kirken San Cristobal og ble oppsøkt av en selger-mann som lurte på om vi ville dra på ridetur, og det sa vi ikke nei til!

Dermed gikk vi sammen opp til "sexywoman"-komplekset (Saqsaywaman), og enda litt videre før vi kom frem til gården hvor hestene befant seg.

Vi filmet litt mens vi ventet på at hestene skulle bli salet opp, og dette syntes hestekarene det var stor stas å få se på. xD

Deretter red vi opp en lang steinete bakke før stigningen ble mye svakere og vi fikk et glimt av den vakre naturen rundt oss.

Det var egentlig helt ufattelig vakkert der oppe. Vi red mellom forskjellige inkaruiner, hvor vi stoppet og gikk litt rundt for å se.

Været viste seg også fra sin beste side. På dagtid når solen skinner er det veldig varmt her. Rundt 25 grader, men det føles nesten enda varmere når det er vindstille. På kveldene derimot, når solen går ned, synker temperaturen drastisk.

Underveis på rideturen kunne vi høre tordenbyger i det fjerne, men vi slapp heldigvis unna skuren.

Etter ca. 2 timer var vi tilbake på gården. Er veldig glad for at vi bestemte oss for å utforske områdene rundt her på hesteryggen, selv om vi er litt støle i beina nå, haha.

Stillheten var nesten ufattelig enkelte steder der oppe, og man kunne se hvordan fjellene strakte seg milevis unna. Skyene farget enkelte deler av fjellene mørke, mens solen lyste opp resten. Vi fikk sett sommerfugler, spennende fugler og eldgamle inkaruiner. Vi red også forbi hus hvor hønene gikk utenfor å trippet og barna lekte med faren sin. Slike greier skaper en ganske så finfin dag.